Klatre opp til godene?
Du vet at barnet i deg lever når du fortsatt i godt voksen alder kjenner sitringen i kroppen når du tenker på juleaften og 17.mai. Der er jo liksom barnas dag disse to annerledesdagene i året. På 17.mai kan selv besteforeldre bli barn igjen og være med på barneleker. Har du vært med på «Hent-det-som-henger-i-toppen-leken»? Den går ut på å klatre opp en høy stang. Helt i toppen er det festet noen poser som er fylt med snop eller gaver. Det kreves både smidighet, styrke og teknikk for å klatre opp den loddrette stangen. Kun de beste kan hente ned premiene. Kun de dyktigste høster applausen fra festkledde voksne og barn som står og ser på.
På byens festplass stod vi mange denne 17.mai-dagen og så på ungdommer og voksne som prøvde seg på denne manndomsprøven. Med begge mine ben godt plantet i asfalten, både beundret og misunte jeg styrken og smidigheten til de som lyktes å klatre til topps i stangen.
Så begynte jeg å tenke på denne leken som et bilde på vårt forhold til Gud. Det vil si, jeg kjente gleden over at når det gjelder mitt forhold til Gud, så forholder det seg helt motsatt av denne leken. Jeg trenger ikke klatre opp til Gud. Han kommer i stedet ned til oss syndige mennesker. De åndelige godene henger ikke uoppnåelige høyt der oppe. Nei, Gud selv velsigner oss jordvendte mennesker med sine gaver. Kristendom er ikke for de dyktigste, dristigste og sterkeste. Nei, nåden kommer ned fra Himmelen til de av oss som innser egen svakhet og tilkortkommenhet. Kristennavnet er ingen gullmedalje rundt halsen på den som lykkes og fikser livet. Gud gir sin nåde og kraft til den svake. Dette fikk apostelen Paulus oppleve. Han hørte Gud si: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Dermed kunne Paulus konkludere: «Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.» (2.Kor.12,9)
Evangeliet, de gode nyhetene er at vi ikke trenger å skjerpe oss og være sterke for å klatre opp til Gud. Evangeliet handler om Jesus som selv kom ned til oss med den største gaven, Guds tilgivelse og vennskap.
Dyktige stang-klatrere på 17.mai fortjener så absolutt applausen de får. En frelser som ydmyker seg og stiger ned for å dø på et kors fortjener tro og tilbedelse.
TRV 069
