Sakramentene - Nattverd: hva betyr «verdig»?
Du har sikkert hørt ordet «sakrament» før. Det kommer fra latinsk og betyr «noe hellig». I den kristne tro snakker vi av og til om sakramentene, eller nådemidlene om du vil. Et sakrament, et nådemiddel, er et synlig middel som gir oss Guds usynlige nåde.
Kristne kirkesamfunn har ulike antall på sakramentene. Den katolske kirke opererer med hele syv nådemidler: Dåp, nattverd, ekteskapet, presteordinasjonen, konfirmasjonen, skriftemålet og salvingen av syke. I protestantisk kristendomsforståelse snakker vi oftest om to eller tre. I de lutherske kirker tenker man at dåp og nattverd er sakramenter. I tillegg regnes ofte også Guds ord med, og vi havner på tre nådemidler som gir oss del i Guds usynlige nåde.
Ulike syn på brød og vin
De aller fleste kirkesamfunn regner nattverden som et sakrament og feirer derfor nattverd knyttet til sine gudstjenester. Men som i enkelte andre åndelige spørsmål, så er man også her ikke helt enig i hva nattverden er og hva den gir. Hovedsakelig deler vi nattverdsynene inn i følgende tre:
1) Katolsk nattverdlære: Her tror man at det under nattverden skjer en forvandling av brød og vin til Jesu legeme og blod. Etter en egen bønn som presten ber, tenkes det at brødet har blitt til Jesu legeme og vinen har blitt forvandlet til Jesu blod. («Transubstasjonslæren»).
Noe av det viktigste ved katolsk nattverdlære er «messeofferet». Man tenker at presten ved nattverden bærer Kristus fram som et offer for Gud, at Jesus i nattverden ofres ublodig.
Ingen evangeliske kirkesamfunn følger katolikkene i dette synet.
2) Reformert nattverdlære: Her tenkes det at brødet og vinen kun er symboler på Jesu legeme og blod. Så da Jesus sa: «Dette er mitt blod» og «dette er mitt legeme», så tenkes det at vi ikke skal ta det bokstavelig. Jesus mente kun at brød og vin var symboler på hans kropp og blod.
3) Luthersk nattverdlære: Martin Luther havnet på en mellomposisjon mellom katolsk og reformert nattverdlære. Han mente at vi skulle ta Jesu ord akkurat som de står, altså at Jesus mente at brødet og vinen var hans legeme og blod under selve nattverdhandlingen. Men han avgrenset seg mot den forvandlingslæren katolikkene trodde på.
Feire nattverden på verdig vis
Matteus, Markus og Lukas skriver om den første nattverden skjærtorsdags kveld. Ca. 20-30 år senere kan vi lese om hvordan de kristne i Korint feiret nattverden. Paulus underviser hvordan de bør dele Jesu legeme og blod, kanskje mest hvordan de bør unngå å feire nattverden på en uverdig måte. I 1.Korinterbrev (11,23-29) leser vi: «For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natten da han ble forrådt, tok et brød, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg! For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.»
Paulus fortsetter med å advare de kristne i Korint mot å feire nattverden på en uverdig måte: «Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod. La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret. For den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.»
De fleste av oss synes ofte dette med nattverd kan bli en alvorlig sak. Stemningen rundt nattverdbordet kan oppleves trykkende og vi kan få litt høye skuldre. Så kan også tanken melde seg om at jeg ikke er verdig nok til å ta del i nattverdfeiringen. Rundt nattverdbordet kan jeg ta meg selv i å tenke på hvilke synder jeg har gjort, og dermed lure på om jeg er verdig nok til å ta del i en så stor og hellig handling som nattverden er. For Paulus sa da vitterlig at vi må ete brødet og drikke vinen på verdig vis, så vi ikke blir skyldige i en gal nattverdfeiring?
Heldigvis handler ikke dette om min egen verdighet, men om måten vi feirer nattverden på, at den ikke må oppleves uverdig. For ingen av oss har en iboende verdighet som skulle gjøre oss fortjent til å gå til nattverd. Hvis så var tilfelle, så hadde nattverden blitt en belønning for lang og tro tjeneste i Guds rike, for god moral og oppførsel. Da gjorde vi nattverd til et belønningsmåltid og ikke et nådemåltid.
Samtidig oppfordrer Paulus oss til å prøve oss selv. Det er aldri dumt å ta en selvevaluering av ord, tanker og holdninger. Har jeg uoppgjorte synder jeg bør ordne opp i? Er det noe jeg prøver å skjule for Gud, som jeg vil glatte over med ved å ta nattverden? Vel, jeg tror ikke vi kommer dit at vi bare har edle motiver når vi går til alters. Men jeg må passe meg så jeg ikke går til alters med uoppgjorte synder på samvittigheten. Heldigvis kan jeg i nattverden få tilgivelse for syndene. Men vi må ikke bruke nattverden som en måte å glatte over uoppgjorte synder på.
For troens folk
Jesus innstiftet nattverden for sine venner, for troens folk. Når jeg deltar i nattverden, så forkynner jeg for andre at jeg også trenger Jesus: «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer» sa Paulus. Når vi deltar i nattverdsfeiringen, forkynner vi for hverandre om Jesus soningsdød for våre synder, at også jeg trenger å få del i hans død og oppstandelse.
Nattverden er sammen med Guds ord og dåpen et sakrament. Når vi sier at dette måltidet har en sakramental virkning, så mener vi at alle som nyter nattverden kommer i forbindelse med den levende Jesus Kristus. Heldigvis er det Jesu innstiftelsesord som gir nattverden legitimitet. Verken prestens eller nattverdsgjestenes tro gjør måltidet til nattverd og et sakrament.
BB 077
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren.no
