Et levende håp
Tidlig i 1920-årene ble Nikolai Bukharin sendt fra Moskva til Kiev for å tale på et stort anti-Gud-møte. Gjennom en time drev han gjøn med den kristne tro helt til det syntes som om hele kristendommens byggverk var rast sammen.
Det ble åpnet for spørsmål.
En prest fra den ortodokse kirke reiste seg og ba om tillatelse til å tale. Han vendte seg mot folket og bar frem den gamle, russiske påskehilsenen:
«Kristus er oppstanden».
Straks reiste hele forsamlingen seg, og svaret kom tilbake som når en stor bølge møter en klippe:
«Ja, han er sannelig oppstanden.»
Den gammeltestamentlige skikkelsen Job måtte ha blitt fristet til å bli ateist. Lidelsen han møtte, var umenneskelig.
Men han bevarte troen på en levende frelser og uttrykte seg slik: «Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet» (Job 19,25).
OPK241
