Trosbekjennelser – Jesus – begravet og for ned til dødsriket
I forrige andakt, i denne serien om den apostoliske trosbekjennelse, så vi på den åndelige betydningen av at Jesus Kristus ble korsfestet. En ting er selve korsfestelsen som en romersk torturmetode den gang for å henrette lovbrytere. Men for Jesu vedkommende – og dermed også for hele menneskehetens del – så har den åndelige dimensjon knyttet til det å bli korsfestet størst betydning, ja, faktisk evighetsbetydning. For ved Jesu korsdød kan syndige mennesker få gjenopprettet det brutte forholdet til Herren Gud, vår skaper. «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.» (Gal 3,13) Slik forklarer Paulus at korset kan sette syndere fri fra et liv under Guds forbannelse til et liv under Guds velsignelse.
Jesu begravelse
I andre trosartikkel bekjenner vi at Jesus, etter å ha blitt pint og korsfestet under Pontius Pilatus, ble «begravet og for ned til dødsriket». Om Jesu begravelse skriver alle fire evangelister mer eller mindre detaljert. (Matteus 27,57 ff; Markus 15,42 ff; Lukas 23,50 ff; Johannes 19;38 ff). Langfredag ettermiddag, etter å ha vært død noen timer, hang Jesus fortsatt på korset. Josef fra Arimatea gikk da til Pilatus og spurte om lov til å ta Jesu døde legeme ned av korset. Josef var en jødisk rådsherre, men samtidig en etterfølger av Jesus, men i hemmelighet. Han fikk også med seg rådsherren Nikodemus. Sammen tok de to ned Jesu døde legeme og svøpte det etter jødisk skikk i et linklede med velluktende salve. Så ble Jesus lagt i en grav som tilhørte Josef. Alt dette fikk både Maria Jesu mor og Maria Magdalena med seg. Videre leser vi hos evangelisten Matteus at Pilatus dagen etter satte ut noen vaktmenn ved graven, etter ønske fra overprestene og fariseerne.
Det linkledet som Jesus ble lagt i mener mange er det samme som i dag går under navnet likkledet i Torino. Dette tøystykket er over fire meter langt og viser et avtrykk av en korsfestet mann. Det blir naturlig nok for omfattende her å gå inn på dets ekthet, men mye kan tyde på at det er et ekte avtrykk av Jesus, gjerne avsatt i kledet i det Guds oppstandelseskraft vekket Jesus til live.
Dødsriket
Vi vet og bekjenner at Jesus døde langfredag ettermiddag og stod opp fra de døde søndag morgen. Men hvor var han og i hvilken tilstand befant han seg i tiden mellom sin død og oppstandelse? Akkurat det skriver de fire evangelistene ikke noe om. Men vi bekjenner altså at han etter sin død «for ned til dødsriket». Så, hvor henter vi informasjon om denne delen av bekjennelsen fra?
I Lukasevangeliet (16,19-31) leser vi om den rike mann og den fattige Lazarus. Etter sin død kom begge til det som kalles «dødsriket» (v.23). I dette dødsriket, med to ulike avdelinger, venter både de ugudelige og de troende på at dommens dag skal komme. Med bekjennelsen av at Jesus for ned til dødsriket, ville de som laget trosbekjennelsen få fram at Jesus ikke var skinndød, men døde på samme måte som alle mennesker.
Ordet som i trosbekjennelsen gjengis med «dødsriket», henviser til det greske ordet ‘hades’, som betyr «underverdenen». Alle steder i Det nye testamentet er dette ordet oversatt med «dødsriket», stedet hvor sjelen går når døden inntreffer og legemet tilintetgjøres. Dødsriket er ikke det samme som «fortapelsen», da dødsriket er et midlertidig oppholdssted fram til dommens dag og evigheten begynner med himmel og fortapelse.
Seiersforkynnelse
I 1.Petersbrev (3,18ff) får vi kun kort vite hvor Jesus var mellom sin død og oppstandelse, og hva han gjorde der. I sitt brev skriver Peter at Jesus i dødsriket forkynte for åndene som fra Noahs tid var holdt der i fangenskap. Vi tenker da at disse fikk høre evangeliet bli forkynt, at de som på Noahs tid var ulydige fikk høre om Jesu seier over synd.
Evangeliet gjelder både for levende og døde. Men denne tanken må vi ikke dra så langt at vi tenker at det finnes en mulighet for omvendelse etter døden. Det lærer ikke Bibelen oss. For vi kan ikke bygge en kristen lære om frelse også etter døden kun på et par litt kryptiske vers her i Det nye testamentet. Vi skal heller tenke at Jesus i denne mellomtilstanden i dødsriket gav et sterkt vitnesbyrd om at hans død på korset er en seier over synden, døden og djevelen. På denne måten får trosbekjennelsen fram poenget at Jesu korsdød ikke var et tap og nederlag, men derimot en seier. Og denne seieren bærer med seg dimensjoner som når helt ned til dødsriket og i tid strekker seg bakover helt til Noahs dager. For levende og døde, for mennesker til alle tider, så vil Jesu korsdød tale om seier over onde åndsmakter og syndens skyld og makt. Evangeliet sprenger grenser i tid og rom, ja, når ned til de dypeste lag i menneskehetens historie.
BB 082
(TRB 2-09)
Svein Anton Hansen, Noreapastoren
