Gi en gave
Så kjærligheten kan være i dem (Johannes 17,20–26)
Pixabay/CCL

Så kjærligheten kan være i dem (Johannes 17,20–26)

Den enheten som Faderen og Sønnen har, den viser oss forbildet på den perfekte og virkelige enhet som kan skapes troende imellom.


I den kristne tro har vi tre høytider som vi markerer og feirer; julen, påsken og pinsen. I tillegg kommer de to periodene i forkant av julen og påsken som vi omtaler som henholdsvis advent og fasten. I begge disse opptaktene til selve høytiden, skal vi legge vekt på å få hjerte og sjelsliv i riktig modus. Derfor handler fastetiden blant annet om å forberede seg og gjøre hjertet klart til å ta imot budskapet om lidelse, kors og oppstandelse. Som troende skulle vi i fasten gjerne være mer avholdende med mat og verdslige gjøremål, for i større grad å kunne konsentrere oss om den frelsesgjerning Jesus utførte på Golgata. Fokuset skal flyttes fra alle verdens goder til det eneste nødvendige; å kjenne Jesus Kristus som den korsfestede og oppstandne.

Dagen før Langfredag har Jesus samlet disiplene i nattverdsalen. Evangelisten Johannes har tatt med en lengre bønn som Jesus der ba. Kapittel 17 hos Johannes kalles ofte for «Jesu yppersteprestelige bønn». Mesteren har i kapitlene 14-16 holdt sin avskjedstale til disiplene. Nå avsluttes denne talen med en lengre bønn (17,20-26):

«20 Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, 21 at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. 22 Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, 23 jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg. 24 Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt. 25 Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg. 26 Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.»

Bønn for disiplene
Denne bønnen avslutter som sagt en lengre tale Jesus holdt for de 12 disiplene. Bønnen innevarsler at nå kommer en ny epoke både i hans og disiplene sine liv. De reiser seg og går ut av nattverdsalen. 12 par bein begynner å gå mot Getsemanehagen hvor Jesus skal bli tatt til fange og bli skilt fra disiplene. Judas hadde nettopp forlatt dem.

Så fint å tenke på at noe av det siste Jesus gjorde og sa før han døde, var å holde en lang bønn for å velsigne sine redde og usikre disipler.

I starten av denne «Jesu yppersteprestelige bønn» ber han for seg selv og det oppdrag han nå skal utføre. Videre fortsetter han med å be for de 12 nærmeste disiplene og de andre som følger ham, at de skal bli bevart i troen. Så avslutter Jesus bønnen med å be for de som ved disiplenes ord og liv i ettertid skal komme til tro på ham: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg» formulerer Jesus sin bønn. «Disse» må bety selve disiplene. Jesu bønn går nå enda videre ut i verden og fram i tid. Nye skal bli kristne, nye geografiske områder skal få høre evangeliet om Jesu offerdød. Ja, Jesus som den alltid og evig levende vil for alltid be for oss som i århundrenes løp kommer til den kristne tro. Oss nye Kristus-troende er de som Jesus omtaler som «dem» i bønnen sin fra Johannes kap. 17.

Vitnesbyrdets kraft
Hvordan kommer så de nye kristne til troen? Jesus sier at det skal skje «ved deres ord», altså ved det vitnesbyrdet enhver kristen deler med nye mennesker. Ord og vitnesbyrd vi deler samt delte liv virker ofte sterkere enn de beste taler en predikant kan holde. Dette bør gi den enkelte av oss større frimodighet og tro på hva det personlige vitnesbyrdet kan utrette overfor ennå ikke kristne.

«Ordet» disiplene skal dele er verken tilfeldige personlige meninger eller religionsfilosofiske overveielser. Nei, disiplene den gang og oss i dag, oppfordres til å dele videre hva vi har sett og hørt av og hos Jesus. Først taler Faderen til Sønnen, og Sønnen gjør det himmelens og jordens skaper ber ham om å gjøre. Så gir Guds Sønn ordene videre både til de 12 disiplene og videre til den større disippelskaren. Til slutt deler disiplene de guddommelige ordene og budskapet med de som ennå ikke kjenner Jesus. Så, ha tro på Guds ord, for det har kraft i seg til å frelse mennesker. Vi blir frelste, født på ny, ved «Guds ord, som lever og forblir.» (1.Pet.1,23).

Være ett
I dette tekstavsnittet fra Johannes 17 sier Jesus at han ber for sine disipler, «at de alle må være ett» (v.21). Dette sier noe om betydningen av den kristne enhet. Hva består så denne enheten i? Vi tenker gjerne umiddelbart at dette handler om en ytre enhet, at troende i størst mulig grad bør tilhøre ett kirkesamfunn og ikke dele seg opp i flere. Å arbeide for gjensidig forståelse og prøve å rydde uenigheter og splittelse av veien, det vil alltid være en viktig og vedvarende oppgave. Det bør smerte oss når kristne deler seg opp i alt for mange små grupperinger, oftest basert mer på person-motsetninger enn på læremessige uenigheter.
Samtidig skal vi ikke underslå at læremessige uenigheter av og til ikke bare kan, men også bør føre til oppdeling av kirker. Jesus sa selv at «et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde» (Matteus 12,25). En kirke, et kirkesamfunn kan ikke samtidig ha to motstridende syn. Da vil det være bedre med en avskalling og opprettelsen av en ny menighet og et nytt trossamfunn.

Så skal vi huske at enighet og enhet ikke alltid er samme sak. Vi kan være uenige om perifere trosspørsmål som ikke går på Jesu person, frelsen og andre sentrale lærespørsmål. Uenighet i ikke-sentrale trosspørsmål går ikke på bekostning av enheten vi som kristne dypest sett eier og har.

Men, jeg tror ikke at Jesus primært snakket om og ba for en ytre enhet de troende imellom. Utgangspunktet for enheten Jesus her snakker om, er den enheten han og Faderen har. Denne enheten ble synlig for disiplene da de så og skjønte at alt Jesus sa og gjorde, det hadde han sett og hørt av sin Far. Sønnens vilje var ett med Faderens vilje. Dermed forstod disiplene hvem Jesus var; Guds Sønn. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er én Gud, ett vesen, samtidig som de er tre ulike personer. Slik sett hadde og har fortsatt Jesus og Faderen en annen enhet enn vi som troende kan ha med Gud eller med hverandre. Samtidig, den enheten som Faderen og Sønnen har, den gir oss et forbilde på den perfekte og virkelige enhet som kan skapes.

Når jeg som kristen hører Guds ord, da settes jeg på valg; å si «ja» eller «nei» til å akseptere det jeg hører. Svarer jeg «ja» til Guds ord, så smelter dette budskapet sammen med hjertet mitt. Slik sett blir på en måte Ordet og mitt hjerte «ett», selv om de er to ulike størrelser.

For at
Hele seks ganger i dette bibelavsnittet bruker Jesus uttrykket «for at». Uttrykket sier noe om hensikten med de ordene han taler, med det budskapet han vil at disiplene skal huske.
Jesus ber om at «de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.» (v.21). Jesus sier at den «herligheten» han har fått fra Faderen, den har han gitt videre til disiplene. Og, hensikten er: «for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.» (v.22b-23). Bare i disse to versene møter vi uttrykket «for at» tre ganger. Jesus vil at den ikke-troende verden ved disiplenes enhet og kjærlighet skal forstå at han selv virkelig er den han gir seg ut for å være.

Jesus var ikke alene om å utgi seg for å være en frelser, den Messias-konge jødenes Bibel (Det gamle testamentet) lovte skulle komme. Da de romerske soldater slo ned og drepte disse «Messias-kongene», så ble deres disippelskare oppløst og sekten forsvant ut av historien. Nå vet Jesus hva som venter ham; lidelse, kors og død. Men han vet at den bevegelse, den nye tro han har startet, den kommer til å fortsette. Verden skal i ettertid innse og forstå at Jesus har rett, nettopp når de ser den enhet og den kjærlighet som de troende har til hverandre. Faderen elsker Sønnen. Guds Sønn elsker sine disipler. Og, disiplene har en innbyrdes kjærlighet til hverandre. De er som «ett». Om det ikke alltid fungerer slik, så var i alle fall dette Jesu drøm for den levende menighet på jorden.

Hos Jesus
«Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se min herlighet» (v.24). Slik fortsetter Jesus å be for sine disipler, men også for de av oss som i århundrene etter kommer til tro på ham. Jesus vil at vi troende skal være hos ham, der han er. Naturlig nok vil mange av oss tenke at han her snakker om Himmelen. I evigheten, i Paradis, der vil vi få se Jesus slik som han har vært gjennom evigheten lang, ikke bare slik han så ut de ca. 30 årene han vandret på jorden. Samtidig så ligger det ofte en dobbel betydning i mange av de ordene Jesus sa, ja, kanskje flere lag av betydninger. For, når var det disiplene fikk se, og når er det Jesu etterfølgere i dag skal få se hans «herlighet»?

For det første – disiplene fikk i løpet av de tre årene de fulgte Jesus se tegn og undere som viste glimt av hans guddommelige herlighet. Tre år var de bokstavelig talt sammen med Jesus. Skjult i fattige kår og gjennom motstand kunne de ane glimt av en herlighet hos Jesus, en storhet som overgikk den herlighet og popularitet andre rabbier og profeter også kunne oppleve.
Vi som lever i dag – hvis vi tar valget å følge etter Jesus, være hos ham, ikke minst når det koster, så skal også vi erfare den herlighet han selv eier og vil gi til oss.

For det andre – Jesus ønsker at hans nærmeste disipler skal følge ham til korset, og nettopp der se Mesterens herlighet. Golgata var ingen herlig plass å være. Stedet hadde en egen dødens uhygge rundt seg. Her lå ben fra tidligere korsfestede fanger. Et mindre hyggelig og herlig sted skulle du lete lenge etter. Og allikevel, om dette stedet, om korset Jesus ble spikret til, sier forfatteren av Hebreerbrevet: «Han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.» (Heb.br. 2,9). Folkets øyne så en forbryter lide og dø en grusom død. Troens øye derimot ser Guds herlighet bli åpenbart i det Jesu død soner for alle menneskers synder, overtredelser begått gjennom alle tider. Dermed har Golgata og korset blitt et sted hvor Jesus viser sin herlighet.

Og for det tredje – Jesu herlighet skal vi endelig se når vi kommer til Himmelen. Derfor ber Jesus om at hans disipler gjennom alle tider må bli bevart i troen på ham, for at vi kan komme til herlighetens rike.

BS 2307

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

  • Hva er hensikten med den kristne faste? Hva skal den hjelpe oss med?
  • Jesus sier at nye skal komme til tro «ved deres ord». Hvilke «ord», hvilket vitnesbyrd har du å dele? Snakk gjerne i gruppen om hva hver enkelt har å dele med de som ennå ikke er kristne.
  • Enighet og enhet er ikke alltid samme sak. Hva består forskjellene, men også likhetene i?
  • Jesus ber for den kristne enhet og den gjensidige kjærlighet kristne bør ha til hverandre. Hvilket vitnesbyrd ligger det i denne enhet og kjærlighet?
  • Jesus ønsker at hans disipler skal være hos ham og se hans herlighet. Når og hvor så og ser vi Jesu herlighet?
  • Jesus ber for oss, vi som i århundrenes løp kommer til tro på ham. Hva ønsker du, hva har du særskilt behov for at Jesus skal be for deg om? (Del og avslutt med en bønnestund)

Svein Anton Hansen, Fastelavnssøndag, publ. 15.febr. -23

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding