Født på ny av vann og Ånd (Johannes 3,1-13)

Når vi hører ordet «fariseer», så skapes fort negative følelser i hjertet og dårlige bilder i vårt hode. Dette religiøse partiet som bestod av lærde og gudfryktige menn, stod ofte i et motsetningsforhold til Jesus. De levde i konflikt med Mesteren.
Men i bibelteksten fra Johannes 3, møter vi en fariseer som for ettertiden har fått et fint ettermæle; nemlig Nikodemus.
Det står om han tre ganger i Johannes-evangeliet, alle gangene i et fordelaktig lys og med gode intensjoner overfor Jesus. Det første møtet med Mesteren ble livsforvandlende for denne jødiske rådsherren. Det leser vi om i Johannes 3,1-13:

«¹ Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. ² Han kom til Jesus om natten og sa til ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegnene som du gjør, uten at Gud er med ham. ³ Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. ⁴ Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? ⁵ Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. ⁶ Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. ⁷ Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! ⁸ Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. ⁹ Nikodemus svarte og sa til ham: Hvordan kan dette skje? ¹⁰ Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? ¹¹ Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. ¹² Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske? ¹³ Og ingen er steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen.»

Positiv fariseer
Nikodemus tilhørte altså det religiøse partiet som kaltes «fariseere». I tillegg satt han i jødenes høyeste politiske og religiøse råd; «det høye råd». 71 menn ledet av ypperstepresten tok de viktigste avgjørelsene for det jødiske folket.
Ut fra det vi leser i teksten, så ser vi ingen polemikk eller konfrontasjon mellom Jesus og Nikodemus. Overraskende nok starter fariseeren med å rose Jesus: «Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegnene som du gjør, uten at Gud er med ham.» (v.2). Nikodemus tar også med flere fariseere siden han sier «vi». Det var neppe Jesu lære de roste, men trolig i stedet de gjerningene, de tegn og undere Jesus hadde gjort som hadde gjort inntrykk. Disse vitnet også for fariseerne om at denne profeten på en eller annen måte hadde noe med Gud å gjøre.

Hvor mye vi skal legge i at Nikodemus kom «om natten» (v.2), er vanskelig å si noe sikkert om. Noen vil tenke at det skyldtes at han ikke ville bli sett sammen med Jesus, at han fryktet for å bli kastet ut av det gode fariseiske selskap om de andre fikk høre at han hadde snakket med deres motstander. Kanskje var det grunnen. Men, senere i Johannes-evangeliet (7,50 og 19,39) leser vi at Nikodemus forsvarte Jesus overfor de andre fariseerne, samt at han hjalp til ved Jesu begravelse. Så uansett årsak til å komme «om natten», så forandret dette møtet i Johannes kap. 3 Nikodemus slik at han i full offentlighet, i lyset, proklamerte sin begeistring for Jesus Kristus. Grunnen til at han kom etter mørkrets frembrudd kan være så enkel som at da var det færre mennesker rundt Jesus, og dermed enklere å føre en teologisk og fortrolig samtale med ham.

Født på ny?
Høydepunktet i denne fortellingen er selve samtalen mellom Jesus og Nikodemus, ikke minst diskusjonen om hva det vil si «å bli født på ny» (v.3-7). Nikodemus kommer til Jesus i kraft av sin åndelige posisjon som fariseer og sin politiske makt som medlem av det høye råd. Men, i stedet for å snakke posisjoner og makt, så snur Jesus fokuset om til at det må skje noe grunnleggende nytt hos Nikodemus.

Skal vi ha med Gud og Jesus å gjøre, ja, så teller ikke posisjoner, men å ha fått del i en helt ny fødsel. Et klarere blikk på Guds rike skapes ikke av innsikt, makt eller posisjoner. Nei, uten at Gud skaper noe radikalt nytt, at det skjer en ny fødsel, kan mennesket verken se eller komme inn i Guds rike.

På den greske grunnteksten står det «å bli født ovenfra». Dermed sier uttrykket at gjenfødelsen skjer fra Guds himmel, at Gud må gripe inn i våre liv for at det nye livet skal skapes og fødes. Vår unnfangelse og fødsel som menneske skjer ved menneskelig aktivitet og av jordiske foreldre.
Den åndelige gjenfødelsen derimot skjer ved Guds aktivitet og på hans initiativ alene. Her kan ikke mennesket utrette noe som helst. Et annet viktig poeng med uttrykket «født på ny», er å si at å bli en kristen ikke er sluttresultatet av en prosess eller noe som naturlig og gradvis vokser fram i mitt indre. Nei, kristen blir jeg i det øyeblikk Gud gjenføder meg. Guds rike fødes vi inn i.

Vann og Ånd
I versene 5-6 taler Jesus litt mer konkret om hvordan den nye fødsel skjer: «Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» Jesus underviser at fødselen skjer ved «vann og Ånd».
Den Hellige Ånd er aktivt skapende når gjenfødelsen skjer. Den Hellige Ånd var også aktiv den gang Jesus ble unnfanget i Marias mage. Et under skjedde. På samme måte er også gjenfødelsen et under. Den Hellige Ånd kommer med noe nytt som ikke før har vært til stede, eller som noe menneskelig aktivitet kan skape.

Hva menes med uttrykket å bli født «av vann»? Her blir ikke bibelfortolkerne enige. Den ene gruppen tenker at vannet står for renselse. Døperen Johannes brukte vann for å rense folket, å gjøre det klart til å møte han som kom etter seg selv; Jesus. Men ut fra en slik tolkning blir vannet bare en forberedelse til å motta Ånden. Og dermed knyttes ikke gjenfødelsen til både vannet og Ånden.
En annen tolkning knytter «vannet» til Guds ord. Ordet fra Guds munn har kraften til å gjenføde et menneske (1.Pet.1,23).
Men, den vanligste måten å tolke vannet på, i alle fall ut fra en luthersk tenkning, er at vannet referer til den kristne dåpen. Selv om den kristne dåpen ennå ikke var innstiftet da Jesus og Nikodemus snakket sammen, så ble denne samtalen lest av kristne etter at Jesus hadde innstiftet dåpen. Det var derfor naturlig for de første leserne av Johannes-evangeliet å tolke «vannet» som bilde på dåpen.

Kristne har ulike syn på hva dåpen gir og hvem som kan døpes. Ut fra en luthersk kristendoms-forståelse tenker vi at Gud gir sin frelse, at han gjenføder ved dåpen (Titus 3,5; 1.Pet.3,20-21). Vi tenker ikke at dåpen automatisk og alltid virker frelse, i og ved at selve handlingen utføres. Nei, gjenfødelsen handler også om at jeg i tro mottar evangeliet om Jesu frelsesgjerninger.

En usynlig virkelighet
Jesus fortsetter med å si til Nikodemus: «Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.» (v.8). Vi kan ikke kontrollere eller sette på formell hva som skjer i et menneske når det blir gjenfødt, blir en kristen. Vi kan ikke kontrollere vinden. Den blåser dit den vil.

Ordet for «vind» er det samme ordet som «ånd». Gud blåser sitt liv inn i et syndig menneske, og et nytt og annerledes liv oppstår. Tar Gud fra oss pusten, så dør vi. Hvis Den hellige Ånd forlater oss, da forsvinner gudslivet. Den Hellige Ånd kommer når vi hører og tror evangeliet, og Ånden gis oss i den kristne dåpen (Apo.gj. 2,38).
Det nye gjenfødte kristenlivet er dypest sett en usynlig virkelighet. Men, like sikkert som vi merker vinden, skal det merkes at et menneske har fått med Gud å gjøre.

Himmelske ting endrer et jordisk hjerte
Avslutningen på samtalen mellom Jesus og Nikodemus dreier seg om betydningen av «de himmelske» ting. (v.12-13). For fariseerne var det vanskelig nok å forholde seg selv til de «jordiske ting» som Jesus snakket om. Derfor var de heller ikke i stand til å fatte hva Jesus mente når han snakket om mer himmelske og åndelige saker. Men såpass skjønte de, at da Jesus snakket om «Menneskesønnen», så siktet han til seg selv. Og, nettopp det provoserte fariseerne og de skriftlærde. Jesus gav seg selv en guddommelig identitet og autoritet, på lik linje med Gud Fader. Dette ble for sterk kost for jødenes religiøse ledere.

For Nikodemus ble dette møtet med Jesus livsforvandlende. Som sagt, når vi møter han igjen senere i Johannes-evangeliet kjemper han Jesus sin sak. Det står ikke direkte i teksten at Nikodemus ble gjenfødt, ble en kristen, men usannsynlig er det ikke. For, hvem kan gå uforandret fra et slikt møte med Guds Sønn, Menneskesønnen, han som kan endre hjerter og føde på ny?

BS 2224

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:      

• Hva kan grunnen være at Nikodemus som en fariseer starter med å rose Jesus?
• Hva menes med uttrykket «født på ny»? Når og hvordan skjer denne fødselen?
• Samtal om de ulike tolkninger av begrepet «av vann». På hvilken måte knyttes den kristne dåpen til uttrykket «av vann» og til gjenfødelse?
• Hvordan henger dåp og Den Hellige Ånd sammen?
• Et gjenfødt menneske sammenliknes med «vinden». Vinden ser vi ikke, men vi merker den. Hvordan bør det merkes at et menneske er blitt gjenfødt, har fått med Jesus å gjøre?
• Tenk over/ samtal om at du selv har hatt et livsforvandlende møte med Jesus. Hvordan merker du det selv?

Svein Anton Hansen, Johannes 3,1-13, 2.søndag i treenighetstiden, publ. 15.juni-22