Da synger jeg litt svakere
Konrad hadde i mange år gått på det som var av gudstjenester i kirken og møter på bedehuset i bygda hvor han bodde. Ja, ikke bare det, han var også en av de flittigste til å møte opp når de troende kom sammen til misjonsforening. Her kjente han seg hjemme med andakt, vitnesbyrd og misjons-informasjon fra Afrika, Asia og Sør-Amerika. Og, selvsagt ble hvert møte i misjonsforeningen avsluttet med kaffe, høye smørbrød og gjerne en kake.
Konrad likte godt å synge. Da den aldrende mannen på et møte ble spurt hvilken sang han likte best i Sangboken, svarte han: - Jeg liker så godt den der «Jesus din søte forening og smake». Så ble Konrad litt stille før han fortsatte: - Men det er noe i sangen jeg ikke liker. Det er i andre verset når vi synger «Meg og hva mitt er, jeg gjerne må miste». Da synger litt svakere.
Ja, alle kan vi skru opp volumet i stemmen vår når vi synger: «Styrk du meg kraftig i sjelen her inne, at jeg kan kjenne hva Ånden formår!» Med en god dose frimodighet kan vi fortsette å be: «Styr du min tunge og tankene mine». Så begynner vi så smått å dempe stemmen når sangteksten formes i bønnen: «led meg og lokk meg så svak som jeg går!» Sammen med Konrad synger kanskje vi også litt svakere når vi kommer til: «Meg og hva mitt er, jeg gjerne må miste.» For hvem av oss kjenner lysten til å miste seg selv og hva vi eier og har? Muligens kan jeg litt motvillig gå med på det, men ikke «gjerne» som det står i sangen. Hemmeligheten bak å synge denne setningen med glede og løftet hode, er ordene som nå kommer: «når du alene i sjelen vil bo.» Ja, når Jesus flytter inn i, tar plass og fyller hjertet, da må jeg gjerne miste alt av mitt eget som jeg har puttet inn i livets og sjelens sentrum.
Jeg tror det var noe av dette døperen Johannes mente og erfarte da han en gang sa følgende om Jesus og seg selv: «Han skal vokse, jeg skal avta.» (Johannes 3,30)
Så, nå skal vi sammen med misjonsvennen Konrad, høyt eller stille stemme i:
«Styrk du meg kraftig i sjelen her inne, at jeg kan kjenne hva Ånden formår!
Styr du min tunge og tankene mine, led meg og lokk meg så svak som jeg går!
Meg og hva mitt er, jeg gjerne må miste når du alene i sjelen vil bo,
Og seg omsider på døren må liste alt som forstyrrer i hjertet min ro.»
TRV 134
Svein Anton Hansen, Noreapastoren
