En gjestfri tro smitter. (Hebreerne 13,1-3)

Svein Anton Hansen, Hebreerne 13,1-3, 20.søndag i treenighetstiden, publ. 16.okt.-17

Hebreerbrevet er et spennende brev, men også litt vanskelig å forstå. I brevet trekkes paralleller fra det Jesus gjorde ved sin soningsdød, til offerordningene i det gamle testamentet. Etter mange og lange kapitler i teologiske dypdykk, bruker forfatteren det siste kapitelet i brevet til å minne de kristne om å leve et hverdagsliv sammen med Jesus. Hvordan kan kristenlivet mitt se ut når troen får praktiske konsekvenser? Hvordan vil et kristenliv se ut når jeg ledes av Den Hellige Ånd?

I de fem første versene av kapittel 13 nevnes følgende tema og gjøremål som eksempler på hvordan jeg kan ta med meg Jesus i hverdagen:
- Jeg kommer til å være en gjestfri kristen.
- Jeg kommer til å besøke og be for de som blir fengslet for sin kristne tros skyld.
- Jeg vil ikke være utro mot min ektefelle.
- Jeg vil forhåpentligvis ikke bli for opptatt av penger, rikdom og ting & tang, men være fornøyd med det jeg har. For jeg kan stole på at Gud ikke vil slippe eller forlate meg. 

Søndagens tekst stopper opp for dette med gjestfrihet og kristne som må lide på grunn av sin tro. Vi leser sammen i Hebreerbrevet 13,1-3: «Hold søskenkjærligheten levende! Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det. Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.»

Gjestfrihet, en døråpner
Gjestfrihet kan fort bli et slagord jeg litt beskjedent prøver å pynte livet mitt med. For at verdien gjestfrihet ikke bare skal bli med selve ordet, så la oss prøve å finne noen gode eksempler på mennesker som var gjestfrie. 

Jeg hørte om en menighet som hadde følgende visjon: «Åpne bibler, åpne hjem og åpne kjøleskap». Mennesker som møter åpne hjem og åpne kjøleskap, de møter egentlig åpne mennesker som har åpnet livene sine for Jesus og Bibelens budskap. Åpne mennesker har ofte en smittende tro. Når vi kommer i berøring av åpne mennesker, vil vi trolig lettere åpne oss for den kristne troen. Gjestfriheten har blitt en døråpner inn til troens liv. 

I det nye testamentet leser vi om han som kalles «den barmhjertige samaritan» (Lukas 10). Det var han som hjalp den forslåtte som lå langs veien. Samaritanens gjestfrihet kostet ham tid, penger og krefter.
Vil du være gjestfri, så vil det i alle fall koste deg tid og penger. Vil du virkelig gjøre det ekstra trivelig og forseggjort, så vil det også koste krefter. Vil jeg være gjestfri, så må jeg gi noe. Samtidig har mange erfart at de fikk så mye mer tilbake. Du opplevde å få kjenne gode smil, en klem og et varmt håndtrykk. Kvelden ble fylt av god mat og den gode samtale. Hjerter åpnet seg, liv og opplevelser ble delt. Ikke sjelden opplevde vi også å få noen gode samtaler om den kristne tro, om Jesus og misjonsarbeidet vi står sammen om. Timene gikk så alt for fort, og da ytterdøren ble lukket etter siste gjest, kjente du deg både takknemlig og velsignet for timene sammen med venner. Det føltes nesten som om det hadde vært en usynlig gjest til stede i stuen, som om Gud selv fylte rommet med nærvær og mening, tro og håp. Hebreerbrevets forfatter uttrykker dette slik: «på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det.» 

Hvordan bygger vi Guds menighet? 
Gud bygger sitt rike, sin kirke når Ordet forkynnes. Når evangeliet om Jesu frelsesverk blir forkynt, trodd og etterfulgt, da vokser Guds menighet både i antall og styrke. I tillegg til Ordet bruker Gud sakramentene dåp og nattverd. Gjennom dåp og nattverd blir mennesker gjenfødt og fornyet. 

Gud bruker også det vi kan kalle for «ikke-åndelige gjøremål» når han bygger sitt Rike. Med «ikke-åndelige gjøremål» tenker jeg bl.a. på dette å besøke mennesker. Besøk åpner for å snakke med og snakke om Jesus. 
Det er ikke få timer og dager av misjonærenes liv som går med til besøk i landsbyene og treffe folk der de er. I en landsbyhytte går praten om hva som opptar landsbyboeren, om arbeid og barn. Misjonærene er dyktige og trent til å prøve å dreie samtalen inn på dypere spørsmål og emner som handler om verdier, hva som er verdt å leve for, om tro og tvil. Noe av dette kan vi også øve oss i. Så kan et besøk i mitt hjem eller til naboens hjem bli en mulighet for Jesus til å komme tettere inn på min nabos liv.

De som blir forfulgt for sin tros skyld
Han som skrev Hebreerbrevet avslutter bibelteksten med en påminnelse: «Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp.»

Han skriver «husk på». Jeg er ganske sikker på at han mente noe annet og mer enn at vi bare skulle tenke på de som sitter i fengsel for sin tros skyld. For hva hjelper det med å tenke på? Tanken hjelper jo ingen. Kun hvis tanken fører til å huske å be for eller å besøke de innsatte, er det kraft i uttrykket «å huske på».

Forfølgelse for sin tros skyld virker fremmed på kristne i Norge i dag. Vi har levd og lever delvis ennå i en kultur hvor den kristne tro tilhører majoriteten av befolkningen. I mange land i Midt-Østen, Asia, Nord-Afrika og Øst-Afrika opplever millioner av kristne forfølgelse som en del av hverdagen. Her er ikke de kristne noen respektert majoritet, men i stedet en misforstått minoritet. Fra Mauretania i Vest-Afrika til Nord-Korea øst i Asia, ligger omkring 50 land hvor de kristne ifølge organisasjonen Åpne Dører opplever det organisasjonen kaller «høy forfølgelse» til «ekstrem forfølgelse». 
Vi skal heller ikke glemme at forfølgelse og noen ganger fengsel og tortur var normaltilstanden for de kristne de første 2-300 årene etter Jesu fødsel. 

I Norge blir vi ikke satt i fengsel fordi vi tror på Jesus. Hvordan kan bibelverset fra Hebreerne 13 anvendes for oss? Vi kan for det første be for kristne andre steder i verden som blir forfulgt. Vi kan for det andre gi penger til organisasjoner som arbeider for forfulgte kristne. Noen kristne er også flinke til å skrive brev både til innsatte kristne, men også til myndigheter i land de kristne forfølges. På den måten forstår forfulgte kristne at de ikke er glemte, og myndighetene skjønner at verden følger med. Her hjemme kan vi si ifra i aviser og andre media når kristne i Norge blir mobbet og trakassert fordi de står opp for den kristne troen. 

Et hverdagsliv med Jesus kan på flere måter se ulikt ut i Nord-Korea og i Norge. Samtidig finnes felles verdier som gjestfrihet og hvordan vi forholder oss til penger, rikdom og vår ektefelle. 

I Matteus 5,16 minner Jesus oss om verdien av og kraften i et liv etter Guds vilje: «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»

BS 024