Velkommen er Han som kommer

- Hele byen kom i opprør, står det om Jerusalem omtrent 33 år etter Kristi fødsel. Ja, det kokte over, som de store bølgebrottene på Bore-stranda på Jæren etter en storm. Hva hadde skapt denne oppstanden, dette opprøret så det boblet? Jesus og disiplene hans trådte inn i den jødiske hovedstaden, Jerusalem. Hvem var Jesus? Hvem er han? Det er spørsmål vi får svar på i Bibelen. Hør hva Matteus forteller i evangeliet sitt, kapittel 21:

«Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted og sa til dem: Gå inn i landsbyen like foran dere. Der skal dere straks finne en eselhoppe som står bundet, og en fole sammen med den. Løs dem og lei dem hit til meg. Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: Herren har bruk for dem! Da skal han straks sende dem.

Men dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten: Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel – på trelldyrets fole.

Disiplene gikk da av sted og gjorde som Jesus hadde pålagt dem. De hentet eselet og folen, og la kappene sine på dem, og han satte seg på dem. Mange i den store folkemengden bredte kappene sine ut på veien, andre hogg greiner av trærne og strødde på veien.

Folkemengden som gikk foran og de som fulgte etter, ropte og sa: Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!

Og da han dro inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse, og de spurte: Hvem er dette? Og folket svarte: Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» (Matt 21,1-11)

Seismos - jordskjelv

Hele byen kom i bevegelse. Ordet som brukes i grunnteksten har sammenheng med fremmedordet seismologi, læren om jordskjelv. Det ble en voldsom bevegelse eller forstyrrelse. Jerusalem var som en gryte som var i ferd med å koke over. Folket var utålmodige, klar for at en eller annen satte i gang en revolusjon. Mellom tre og fem millioner mennesker var stappet inn i byen i anledning påskefeiringen.

Jeg har lest at i de siste fem årene før Jesu inntog i Jerusalem hadde det vært 32 politiske opprør – det tilsvarer et opprør annenhver måned. Alle var blitt slått ned av romerne. Da skjønner vi hvorfor Matteus forteller at byen var i opprør. Det var nok forsiktige ord. Guvernør Pilatus var opptatt med det politiske spillet i det fjerne Roma. Sprellemannkongen Herodes ble sett på som en klovn.

Jeg kan se for meg nervøse romerske offiserer som ser på dette fra hesteryggene, klar til å kommandere krigerne sine til å knuse opprøret med brutal vold, hvis det kom ut av kontroll.

Offiseren tenkte på hvordan de hjemme i Roma hedret noen som var store. Den seirende generalen kjørte i en vogn av gull, med hjul som blinket i sollyset, trukket av stolte hester. Bak kom offiserer i polerte rustninger og viste bannere fra beseirede hærer. Og til slutt en fillete prosesjon av fanger i lenker, som hang med hodet, ydmyket, levende bevis for hva som skjer med dem som opponerer mot Rom. Slik skal et opptog se ut.

Hvem er helten i opptoget?

Men se på denne fattigslige paraden i Jerusalem. De lamme, de blinde, barna, landsbyfolk fra Galilea. Og hvem er helten i opptoget? En merkelig fyr på et esel, med føttene nesten slepende i bakken. For et ynkelig syn!

Han som kom, var Jesus. De kalte ham profet. Alle la merke til ham. Noen ble beveget av undring. Andre syntes det virket latterlig. Noen ble opphisset av glede, for de ventet på Israels trøst. Mens fariseerne ble rystet av misunnelse og sinne.

Han som kom, svarer ikke til forventningene. Han sitter på et esel – dyret som profeten Sakarja i gammel tid hadde sagt skulle bære Messias. Folket ropte Hosianna, Frels oss! Det var det tradisjonelle ropet fra det jødiske folket til kongen.

Jesus er mye større enn folks oppfatning av ham. Jesus gjorde det som bare Gud kan gjøre. Han tilga synd. Han tillot at folk tilba ham. Han sa: «Jeg og Faderen er ett.»

Da som nå er det mange som tror at vold frelser, at krig bringer fred, og at makten står over retten. Mange tegnefilmer dyrker myten om den frelsende volden. Tenåringene våre har sett tusenvis av voldshandlinger gjennom barne- og ungdomstiden. Hver eneste dag finner vi drapstilfeller presentert i nyhetene. Noen kaller Dagsrevyen for Drapsrevyen.

Jesus kom på en annen måte

Men Jesus kom på en annen måte. Han red inn i Jerusalem, ikke på en krigsvogn med våpnene høyt hevet, heller ikke med fingrene som viste et V-tegn som symbol på Victory – vi vinner. Ingen vinking til folk i andre etasje som kastet confetti på ham. Ingen revolusjonsretorikk om at nå måtte folk stå opp i protest. Nei, Jesus sa ingenting. Stillhet. Ikke en krigshest, men et esel. Da uken var slutt, hadde han stille overgitt seg selv i hendene til onde menn. Han tillot at han ble slått og fikk blodige sår. Til slutt avviste han ikke å bli korsfestet og henge hjelpeløst for å dø.

Han levde og døde slik Paulus sammenfatter det: Han «fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden.» (Fil 2,8-10)

Det er den frelsende vold – men på en helt annen måte. Å bli utsatt for lidelse i en verden i opprør.

Tenk på at mange tusen sto langs veien for å hylle vandrepredikanten fra Galilea. Men de er kanskje ikke sikre på hvem de hyller. Nei, de er ikke engang sikre på hvem Jesus er.

Jesus hadde bred, men grunn tilslutning. De rike og de mektige hatet ham. Mange i mengden ropte i virkeligheten ikke Hurra for Jesus. De brukte bare paraden som en unnskyldning for å drive politisk agitasjon mot de forhatte utlendingene, romerne, som okkuperte landet deres.

Ett hjerte om gangen

Jesus hadde ikke noe seierrikt uttrykk i ansiktet. Han hadde grått like før opptoget mens han tenkte på Jerusalems mange tapte anledninger. Han ante kanskje at mange av dem som ropte Hosianna den dagen, ville rope «Korsfest ham» før uken var til ende. Han presenterte seg selv bevisst som konge, men ikke den typen som verden kjente.

Jesus blir konge i ett hjerte om gangen. Han vinner verden, men bare én om gangen. Han blir aldri valgt av en folkelig majoritet. Ingen diktator vil noen gang innsette ham som Herre over alle ting.

Hver gang en av oss er villig til offentlig å gjøre kjent at Jesus er vår Frelser og Herre, vokser hans rike. Hver ny disippel blir en bro til andre. En for en spres Kristi herrevelde.

Ved et universitet hadde de et kurs i religionssosiologi. Professoren spurte studentene sine om de kunne fortelle om sin religiøse bakgrunn. En jente sa at hun var en kristen. Professoren spurte henne: «Hvilken kristen tradisjon identifiserer du deg med? Katolsk, ortodoks, protestantisk pietistisk, eller hva?» Studenten sa hun forsto ikke helt spørsmålet. Men så sa hun: «Jeg vet ikke helt hva du mener, jeg vet bare at jeg elsker Jesus.» Nettopp der i forelesningssalen ble Jesus hyllet som konge, og han vant kanskje flere etterfølgere.

Jesu storhet i det foraktelige

Hele Jesu inntog i Jerusalem lærer oss noe om Guds storhet i det foraktelige. Vi tror på en Gud som trer fram gjennom motsetninger. Han arbeider gjennom enkle, ordinære ting, ved hjelp av redskaper som kan synes å stå i motsetning til målene hans. Den evige, hellige, allmektige Gud blir en lav, svak person i Kristus. Han opplever til og med den ydmykelsen som det er å lide døden på et kors. Men ved hjelp av slike ydmyke midler oppnår Gud akkurat det motsatte av det lave. Kristus blir opphøyd!

Vi ser det klart ved Jesu inntog i Jerusalem. Kong Jesus, som var med da Gud skapte verden, kom på en ydmyk måte. Guds herlighet på et ydmykt esel. Det er et studium i kontrast. Gud arbeider gjennom det som kan synes som det motsatte.

Men vi kjenner slutten på historien. Folket fikk det som de ville. De jødiske og romerske lederne hengte Jesus på det korset. Men Jesus seiret! Han kom tilbake til livet! Hans død gjorde det mulig for andre som har dødd, å komme tilbake til livet. Hans død, hans kors, ga liv. Gud arbeider alltid gjennom kontraster og motsetninger.

Gud bruker døden til å gi liv

I korset ser vi hvordan Gud bruker døden til å gi liv. Derfor er korset kristendommens symbol. Derfor kaller vi Guds forkjærlighet for å arbeide gjennom kontraster og motsetninger for å nå sine mål, for korsets teologi.

Dette forteller noe om den Gud vi tror på. Dette er grunnen til at Gud av og til synes så langt borte, så kraftløs, og av og til synes irrelevant for oss og behovene våre. For Gud er en Gud som arbeider langs skjulte veier og på hemmelige måter. Derfor kan han virke fjern og maktesløs, som da han lot sin egen sønn dø ensom på et kors. Men nettopp på korset ga han oss liv på en skjult måte.

Hvorfor opererer Gud på den måten, gjennom det skjulte? For at vi skal bli øvet og styrket i troen.

Gud tar seg ikke av det onde på den måten vi ville gjort det, eller ønsket at han skulle gjøre det.

Neste gang du føler tvil, og du undres på Gud, husk da at Gud arbeider gjennom kontraster og motsetninger. Han bruker denne tvilen til å vise deg din mangel på tro – synden din. Men fatt mot! Gud døder for å gjøre levende. Han bruker våre tvilstanker til å ta imot ham og hans frelsesgave.

Vær frimodig når du lider. Vær frimodig, du som lider akkurat nå. Han arbeider med deg og meg for å gi deg nytt liv og en frisk start.

Eselet

Hva vi kan lære av eselet, som Jesus red på? Ved å velge eselet, eselfolen, slavenes dyr, viser Jesus at han ikke bare er kongenes Konge og herrenes Herre. Men han er tjener for tjenerne, hjelper for hjelperne

Da han satt på et lite dyr med korte bein, var han ikke hevet over mengden, tvert imot. De sto, men han satt, med føttene nesten ned på bakken. Dermed gjorde han ikke noe inntrykk med måten han kom på.

Legendene vil ha det til at siden eslet både bar den gravide Maria til Betlehem, og den flyktende familien til og fra Egypt, så fikk eslet en spesiell belønning. De fleste esler har et tydelig, sort korsmønster over skuldrene.

I alle eventyr fremstilles eslet som det dumme dyret. Ingen pike drømmer om seg selv ridende over blomsterengen på et esel!

Men Guds menighet i verden er kalt til å bære Kristus inn i verden, og da kalles vi til å være et esel. Det er ingen spesiell herlighet ved å være et esel.

Men hvem fikk eselet bære? Kongenes konge, fredsfyrsten, Løven av Juda stamme, Guds lam som bærer verdens synd.

Du og jeg kalles til å være esler. De har sterke rygger og trygge føtter. De kan bære tunge byrder, og de frakter byrdene på stier som er for vanskelig for andre å ferdes på.

Naturligvis – esler er kjent for noe annet også. De kan være sta, stivnakkede og lite fleksible. Helt fra israelittene vandret i ødemarken ble de karakterisert som vrange. Kanskje det var nettopp derfor Jesus valgte eslet, et sta lite vesen med sine egne meninger, selv om det kan være villig til å arbeide hardt og lenge.

Vi du være et esel?

Vil du bære Kristus? Samme hvor han går? Hvordan han går? Vil du vandre på fjellstiene? Vil du være ydmyk nok til å bli et fraktedyr? Bære andres byrder? Bære korset?

Eslet fikk lov å bære Jesus inn i Jerusalem. Disiplene hadde sagt til ham som eide dyret og folen: Mesteren har bruk for dem.

Det er første søndag i advent i dag. Vi skal tenke på ham som kommer. Og vi ønsker ham velkommen. Da er det viktig at vi har det riktige bildet av ham. Han trådte fram med stor ydmykhet, uten en triumferende mine. Han kom for å tjene.

Vi ser hans herlighet i hans ydmykhet. Han viste sin storhet på korset. Dermed har han sonet for våre syndige, altfor høye tanker om oss selv. Og han har gitt oss et forbilde – som eslet, det ydmyke tjenerdyret å bære ordet om Mesteren ut i all verden.

Må Herren lære oss å tenke rett om Jesus – og tenke rett om oss selv.

OPL310