Inderlig medynk

Menneskelig fellesskap og solidaritet er verdifullt, og vi gleder oss over det. Men enda mer verdifullt er det fellesskapet vi kan ha når vi lovsynger og opphøyer Jesus, han som er Frelser og Herre for alle som tror på ham. Han har omsorg for oss i all vår nød. Vi skal nå høre en beretning fra Markusevangeliet, kapittel 8, vers 1:

«På denne tiden skjedde det igjen at en stor folkemengde var samlet, og de hadde ikke noe å spise. Han kalte da disiplene til seg og sa: Jeg har inderlig medynk med folket. For de har alt vært hos meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Sender jeg dem hjem fastende, vil de bli utmattet på veien. Noen av dem er jo kommet langveis fra.

Hans disipler svarte ham: Hvor skulle noen få tak i nok brød til å mette alle disse her i ørkenen?

Han spurte dem: Hvor mange brød har dere? De svarte: Sju.

Da bød han folket å sette seg ned på marken. Han tok de sju brødene og holdt takkebønn. Så brøt han dem og ga til disiplene sine for at de skulle dele ut. Og de delte ut til folket.

De hadde også noen få småfisker. Han ba velsignelsesbønnen og bød at også de skulle deles ut.

Alle spiste og ble mette, og de tok opp det som var til overs av brødstykkene, sju store kurver. De var omkring fire tusen. Og han lot dem dra bort.» (Mark 8,1-9)

I denne fortellingen hører vi om tre aktører: Jesus, disiplene og folket. Ut fra det kan vi lære noe for vår egen del. Så vi er den fjerde gruppen her.

Jesus syntes inderlig synd på dem

1. «Jeg har inderlig medynk med folket,» sa Jesus. Han syntes inderlig synd på dem. Uttrykket inderlig medynk brukes nesten bare om Gud eller Jesus. Det er snakk om en så sterk innlevelse i forhold til den som lider, at innvollene snur seg rundt inni en. Jesus viste en slik sterk følelse her, fordi folket var i ferd med å sulte. To kapitler før brukes samme uttrykket. Jesus steg i land fra en båt og fikk se mye folk «Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget.» (Mark 6,34)

Jesus viste inderlig medynk fordi de manglet noe ytre: Mat. Men han hadde også vist medynk fordi de var åndelig bortkomne, som sauer uten en gjeter. Derfor underviste han dem om veien til Guds rike.

Det beste som kan hende oss er at vi får et bilde i vårt indre av en stor og allmektig - og fremfor alt god Jesus. Han har inderlig medynk med oss. Han ser både våre ytre og våre indre behov. Han føler med oss og gjør noe med det.

«Jesu navn, hvor skjønt det klinger, la det runge over jord!»

Disiplene fikk være med på det som skjedde

2. Den andre vi skal merke oss, er den gruppen vi kaller disiplene. De fikk et merkelig oppdrag. Så bibelkyndige som de var, tenkte de kanskje på noe som hadde hendt før i historien, fortalt i andre kongebok. Profeten Elisja hadde fått tjue byggbrød av en mann fra et hedensk område, og profeten ba eleven sin: «Gi det til folket, så de kan få ete!» «Men tjeneren sa: Hvordan kan jeg sette dette fram for hundre mann? Han svarte: Gi det til folket, så de kan få mat! For så sier Herren: De skal ete og få til overs. Så satte han det fram for dem, og de åt og fikk til overs, slik Herren hadde sagt.» (2. Kong 4,42-44)

Tjeneren til Elisja og disiplene til Jesus tenkte likt: Har vi nok? Nytter det? Elisjas tjener fikk tjue rundstykker til hundre mann. Disiplene til Jesus fikk bare omtrent et halvt rundstykke hver, og med det skulle hver av dem mette omtrent 300 personer! Hvordan er det mulig?

Underet skjedde. Og det er en stigning fra underet Elisja fikk formidle, til underet Jesus gjorde. Jesus er stor, Jesus er mektig. «Jesunavnet må jeg elske, det har satt min sjel i brann.»

Det var Jesus som gjorde underet. Men disiplene fikk lov å være med. «Så brøt han dem [brødene] og ga til disiplene sine for at de skulle dele ut.» De fikk være vitne til en stor velsignelse. Slik hender igjen og igjen i Guds rike.

Jesus ville nå hedningene

3. Den tredje gruppen her er folket. Mye tyder på at de var hedninger. Bare to kapitler før fortelles det om 5000 som ble mettet av Jesus. Noen mener at det har rablet litt for Markus, så han forteller samme hendelsen to ganger, men husker feil tall. Nei, ikke undervurder Skriften. De 5000 var jøder. De 4000 var hedninger. Jesus gjorde et under for sitt gamle paktsfolk først, deretter for dem som var ukjente med evangeliet. Hedningene har rett til det glade budskapet om Jesus og Guds rikes herlighet. Jesus har sprengt alle grenser med sin inderlige medynk.

Jeg ser for meg et bilde og en opplevelse. I 1974 fikk jeg besøke Etiopia. Det var hungersnød. Jeg var med misjonær Helgi Hrobjartsson ut på Boranavidda. I den store terrengbilen hadde vi mange sekker med mais. Vi skulle besøke en landsby der sjeikene ikke bare tillot at det ble startet en kristen skole, men hvor lederne selv møtte fram hver morgen når det ble undervist fra Bibelen. Jeg spurte misjonæren i bilen: Hvordan hadde evangelistene og misjonæren nådd inn til disse menneskene? Ikke ved å diskutere, men ved å fortelle om Jesus – om alt det han sa og gjorde. Så forkynte de at Jesus gir fred i hjertet. Det er noe enestående i forhold til i den religionen de var preget av.

Så var vi framme. Omtrent 150 personer satt under et stort tre – de fleste menn. Mange av dem hadde gevær. Alle slanke, høyreiste og med vakre ansiktstrekk. En høvding fortalte om døde kyr, om tørke som hindret at jorden ga mat. Om at appell til regjeringen ikke nyttet. Om mange svake og gamle som var døde av sult. Misjonæren vitnet om hvordan Jesus mettet flere tusen. Ikke fordi han ville få makt, men bare fordi han elsket dem inderlig, også hedningene.. – Jesus elsker dere også, sa misjonæren. – Han vil gi dere fred i hjertet og evig frelse når dere tar imot ham. Sjeiken svarte: - Ja, jeg jeg stoler på at Gud vil hjelpe oss. Og vi vet at hvis dere hjelper oss, vil Gud hjelpe dere igjen.

Da melsekkene rolig ble fordelt mellom folket, fikk jeg følelsen av å gjenoppleve underet fra Det nye testamente. Jeg fikk ikke med meg noen tall, men jeg fikk se og høre brødet for kroppen og sjelen, formidlet av en norsk-islandsk misjonær, en utsending fra misjonsvennene i Misjonssambandet. Jeg tenkte: Det nytter! Dette vil jeg være med på og støtte!

Jesus hadde medynk - har vi?

4. Nå vil jeg gjerne at vi speiler oss selv i fortellingen om Jesus som mettet de fire tusen, med sju byggbrød, og gjorde at det likevel ble sju store kurver med brød til overs.

Jesus har medynk – disiplene ser ikke ut til å bry seg. Er jeg også likegyldig? Ja, det er sant om meg. Jeg bryr meg ikke, mens jeg egentlig skulle vise inderlig medynk med dem som hungrer og dem som er uten åndelig undervisning.

Jesus ser konsekvensene av nøden. Disiplene viser bare tvil og lammelse.

Evangeliet er at Jesus kunne tilgi de tvilende og bruke de lamslåtte. Jesus sier: Begynn med det dere har. De gikk med brød og tok en runde nummer to med fisker. Det blir ikke bare nok, men velsignelse til overs.

Syns du det er smått, det du kan bidra med? Legg merke til hvordan det foregår i Guds rike: Det er Jesus som gjør underet, ikke du. Men han foretrekker å bruke vanlige mennesker som er blitt glad i ham.

Idet dette skrives har vi opplevd sterke ting, med fryktelige terrorhandlinger i vårt eget land, og med dramatisk hungersnød i Nordøst-Afrika. Hvor er Jesus? Har han medynk? Griper han inn? Sender han noen som kan forkynne og vitne om seg selv?

Disipler tviler

Jeg vil ikke gjøre meg bedre enn jeg er: Også jeg tviler. Jeg blir anfektet av at evangeliet om Jesus blir så lite frimodig forkynt overfor de mange som mangler åndelig veiledning. Jeg føler meg matt når jeg tenker på hvordan ikke bare naturen, men masse menneskelig ondskap og vanstyre har skyld i matmangel i Afrika.

Jeg tviler og syns ikke det er lett. Men jeg har ingen andre å gå til enn Jesus. Han har det evige livs ord. Han rekker fram til oss håpet om et liv i trygghet hos ham, både nå og siden. Mat for kroppen er noe midlertidig. Terror går over. Men Herrens ord står fast når alt i denne verden vakler og faller.

Den amerikanske forfatteren John Ortberg har skrevet: «Disipler er ikke mennesker som aldri tviler. De tviler og ber. De tviler og tjener. De tviler og hjelper hverandre med tvilen. De tviler og er likevel trofaste. De tviler og venter på at tvilen en dag skal vende seg til visshet.»

Tenåringen Catherine

Jeg vil fortelle dere om ei ung jente midt i tenårene. Catherine Mumford leste i Bibelen hver dag, deltok i gudstjenester og viste stor energi med religiøse aktiviteter. Men hun eide ingen indre fred eller visshet om at hun var frelst. En tid gikk hun til sengs med Bibelen og sangboken under hodeputen, og så ba hun om at hun måtte våkne om morgenen med ekte tro på at hun var frelst.

En morgen i 1845, da hun var 16 år, våknet hun opp, åpnet sangboken og leste salmen av Charles Wesley: «My God, I am thine! What a comfort divine! What a blessing to know that my Jesus is mine!» «Min Gud, jeg er din! For en guddommelig trøst! For en velsignelse å vite at Jesus er min!» Fra dette øyeblikket ble Wesleys ord sannhet også i hennes liv. I 1878 tok Catherine og mannen hennes, William Booth, initiativet til å starte Frelsesarmeen.

By fram hender og føtter til tjeneste

Hva gjorde Catherine og William? De fikk se Jesus og hans kjærlighet. Tvers gjennom tvil og motgang stilte de seg til disposisjon for Herren. Bibelen sier: «Likesom dere før bød fram lemmene deres til tjeneste for urenheten og lovløsheten … så by nå deres lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten.» (Rom 8,19) Rekk fram hendene dine til å gjøre det gode! Rett ut bena dine for å gå ærend for Jesus!

De sju kurvene med brød som ble til overs, er ikke bare et vitnesbyrd om omtanke for miljøet. De forteller at der Jesus får virke gjennom villige tjenere, vil han selv velsigne ufattelig rikt.

Jeg vil anta at mange av dere som lytter nå, har funnet en plass i en kristen tjeneste. Kan hende er du med i et fellesskap eller en institusjon der Guds ord og Jesu navn er i fokus. Der er delt ut smuler som har mettet, der er blitt store kurver til overs.

Må ordet om Jesus få en rikelig plass fortsatt, må mennesker med tjenersinn og iver være med på utdelingen av livets ord om Jesus.

OPL245