Bli sterk ved nåden

Paulus formidlet Guds ord til oss. Brevene hans utgjør en tredel av Det nye testamente. Her er et teologisk skattkammer, med dype tanker, åndelig kraft, levende læreinnhold. Det fins ikke maken i noe kristelig litteratur. Men brevene har lange avsnitt der vi møter personer. Har du for eksempel lagt merke til det lille som står om Onesiforus?

Onesiforus

Vi leser nå fra 2 Timoteus, kapittel 1, vers 16-18: «Må Herren vise barmhjertighet mot Onesiforus' hus, for han har mange ganger styrket meg, og ikke skammet seg over lenkene mine. Da han kom til Roma, gjorde han seg mye umak med å lete etter meg, og fant meg. Må Herren la ham finne miskunn hos Herren på den dagen! Hvor store tjenester han har gjort i Efesus, vet du best selv.»

Onesiforus fortjener oppmerksomhet. Han var en venn av Paulus, en person vel verdt å tenke på og etterfølge. For da Paulus ble fengslet på grunn av sin tro, var det mange som snudde ryggen til ham. Paulus nevner ved navn Fygelus og Hermogenes. Men svikte gjorde ikke Onesiforus. Tvert imot: Han styrket apostelen. Hvordan? Kanskje med gode ord. Eller med mat og drikke, vennetjenester og omsorg. Og så sto han på Paulus’ side. Han var en mann som ga moralsk støtte. Han skammet seg ikke over Paulus og fengselslenkene hans. Tvert imot lette han etter Paulus, oppsøkte ham. Ja, også i Efesus, der Timoteus holdt til, var Onesiforus en slags vandrende hjelpemiddelsentral. Navnet hans betyr da også: «Den som kommer med hjelp».

Paulus er en av historiens største personligheter. Men han verdsatte en person som gjorde vennetjenester, oppmuntret, styrket og ga nytt mot i kampen. Onesiforus lot seg ikke hindre av det som andre ville regnet som sosialt pinlig, nemlig å ha med straffanger å gjøre. Kanskje han til og med utsatte seg for fare. Han kunne bli regnet som en kriminell selv, eller han kunne bli smittet av sykdom, for fengsler på den tiden var reneste smittereir. Onesiforus satte noe inn på å finne sin venn. Hva de snakket om, vet vi ikke, men resultatet var at Paulus ble oppmuntret, forfrisket og fornyet.

Jeg håper du har mennesker rundt deg som lader batteriene dine, som bygger deg opp. Eller kanskje du ser det som et kall å være en slik person selv? Kanskje du ikke gjør så mye, ikke sier så mye, men du har en kristen holdning preget av kjærlighet og forståelse. Så sies det kanskje om deg: «Du satte noe inn på å oppsøke meg. Du ble et redskap til at Gud fornyet min sjel. Du forfrisket meg. Du berget meg gjennom det vanskelige.»

En kristen er annerledes

Etter å ha minnet om den gode Onesiforus, vender Paulus seg så i direkte tiltale til den unge Timoteus. En kristen er annerledes, akkurat som Onesiforus var annerledes i forhold til dem som hadde sviktet Paulus.

2 Tim 2, 1-2: «Bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus! Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre.»

Mange troende hadde falt fra. Det var som et åndelig ras i provinsen Asia. Stå imot den stemningen som dominerer! vil Paulus si. La deg ikke dominere av hva andre mennesker tenker eller gjør. Ikke gi etter for at du føler deg svak og sjenert. Du, Timoteus, skal være sterk!

Men er ikke dette litt merkelig? Det nytter ikke bare å komme med appeller til en svak om å være sterk. Du kan ikke kommandere en hund til å snakke. Nei, Timoteus må bli sterk ved nåden. Bli styrket innvendig ved hjelp av den nåden som er i Kristus Jesus. Hent ikke ressursene til å leve og virke som en kristen, fra deg selv, men fra ham som har kalt deg.

Budskaps-overleverer

Når det gjaldt Timoteus, var han kalt til å bli en budskaps-overleverer. Ikke bare ta vare på sannheten for seg selv, men gi den videre til andre. Fra munn til munn, fra hånd til hånd.

Det Paulus var blitt betrodd av Kristus, skal han gi videre: «Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellige Ånd, som bor i oss!» (1,14)

Skatten innebærer «sunne ord» som Timoteus har hørt av Paulus’ egen munn. «Mange vitner» innebærer at troen ikke bare ble gitt til en krets av interne venner, slik det foregår innen losjer og lukkede samfunn. Nei, det er åpent forkynt for alle. Når mange har vært vitner, nytter det ikke å jukse med sannheten. Private åpenbaringer og hemmelige tradisjoner er ikke typisk for kristendom.

Fire stadier

Teksten her peker på fire stadier i overleveringen: Fra Kristus til Paulus, fra Paulus til Timoteus, fra Timoteus til egnede undervisere, og derfra til andre. Det viktige her er ikke menneskene og deres kvaliteter, men selve budskapet, at det bevares intakt. Bibelsk tro er en fager skatt, en levende arv, et budskap som skaper det som det omtaler.

Jeg har lest om en ung, amerikansk forkynner som het Blakely. Han vendte seg til en av de mest kjente pastorene på den tiden og ba om veiledning og oppfølging. Blakely tilbød et honorar for jobben, men fikk til svar at forkynneren ville ha mer. Et enda større beløp ble tilbudt, men på samme måte avslått. Blakely tilbød så en prosent av lønnen sin for mange år fremover, som honorar. Men den kjente og berømte bare ristet på hodet. Da han så ble spurt hva han måtte ha, svarte den kjente taleren: «En dag kommer du til å bli en stor taler. Du kommer til å arbeide hardt og nå mange. Da vil noen komme til deg og be om hjelp for å lære av deg. Min betaling for å hjelpe deg er at du lover meg at du vil hjelpe dem.»

Dette er blant de største av alle tjenester: Å undervise andre. Spesielt å lære opp dem som kan lære opp andre igjen. Når unge mennesker spør om råd for yrkesvalg, svarer jeg så ofte som det er naturlig: Bli lærer! Gå inn i kjeden av undervisere! Du ble selv undervist. Gi det videre! Slik kan du mangfoldiggjøre deg selv.

For at det skal skje, må Timoteus, og vi, pleie vår karakter, jobbe med innstillinger og holdninger i hjertet. I denne sammenheng bruker Paulus forskjellige bilder på tjenesten:

Soldat

Først, som soldat. Vers 3-4 i 2. Tim kapittel 2: «Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann! Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.»

Da dette ble skrevet, var det ikke noe skille mellom politi og militærvesen. Soldater ble satt inn for å ordne opp i alt ulovlig, passe på fanger, og krige mot ytre fiender.

Som fange hadde Paulus hatt god anledning til å studere soldatlivet. En soldat hadde ikke noe enkelt liv. Det innebar risiko og slitsomme dager. En må konsentrere seg. Soldaten kan ikke la seg involvere i dette livets forretninger, men må være fullstendig til disposisjon for den militære sjefen.

Dette bildet betyr ikke at en skal leve asketisk og være et nesten sykelig preget nei-menneske. «For alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe er å forkaste når det mottas med takk,» (1Tim 4:4) For Gud gir oss «rikelig … alle ting til vårt bruk». (1Tim 6:17). Verdslige aktiviteter er derfor ikke galt, men det er galt å bli opphengt i dem. Rådet gjelder spesielt kristne ledere, hyrder og pastorer, men også enhver kristen som har bestemt seg for å prioritere Gud og hans rike i livet sitt.

Sportsstjerne

Det andre allmenne forbildet Paulus gir for en levende, innviet kristen, er sportsstjernen, vers 5: «Og den som kjemper på idrettsbanen, får ikke seierskransen uten at han følger reglene.»

Bildet er fra de greske idrettslekene. Idrettsmannen kunne ikke vise styrke og dyktighet på en tilfeldig måte. Han måtte følge reglene. Vant han, fikk han ikke en kostbar pokal, men en enkel krans av laurbærblader. Det var æren som var selve premien.

Følge reglene, skriver Paulus om. Anvendt på det kristne livet, innebærer ikke dette et krav om fullkommenhet i å oppfylle ytre bud. Men det handler om holdning og hjerteinnstilling: Vær tro mot budskapet og tjenesten! Bygg med solide materialer på den grunnvollen som Kristus er! Da kan en vente å motta den mest ettertraktede av alle premier: «rettferdighetens krans» (2 Tim 4,7-8).

Gårdbruker

Så kommer et tredje bilde fra den tids kultur og samfunn, den hardt arbeidende gårdbrukeren. Vers 6: «Bonden som arbeider, skal først ha sin del av fruktene.»

Idrettsmannen kjennetegnes av fair play. Bonden kjennetegnes av hardt arbeid. Han strever i jobben sin. Det gjelder naturligvis særlig før mekaniseringen i landbruket. I vår tid er det ingen vei tilbake til hesten, eselet og oksen. Men da som nå kunne en bonde ha et nokså uspennende arbeid, ofte helt alene, uten den applausen som idrettshelten får, det er ikke mye glans over den harde hverdagsinnsatsen.

Men bonden får nyte den første frukten av arbeidet. En seierskrans fra stadion visner fort. Bonden produserer mat. Han fortjener den første delen av avlingen. Han har voktet og stelt, pløyd og holdt ugraset unna.

Helligheten er en frukt gitt av Herren. Åndens frukt (eller avling) er mer verdifullt enn det meste annet. Derfor må vi som idrettsmannen og bonden disiplinere oss selv. «Det et menneske sår, skal det også høste» (Gal 6,7) Kultiverer vi og dyrker vi vår egen sjels åker? Eller sår og planter vi det som har med evangeliet å gjøre? Hellighet er en høst av godt såkorn.

Så er også nyomvendte en innhøsting. At barn vokser opp og velger å følge Jesus, er en enestående frukt av trofast undervisning og opplæring. «Høsten er stor,» sa Jesus og minte om de mange som venter på å få høre evangeliet. Gud gir vekst, men vi skal være aktive på vår måte, i bønnetjeneste og trofast livsgjerning etter hva vi har fått som oppgave.

Tenk over bildene

«Tenk over det jeg sier! For Herren skal gi deg forstand på alt,» står det i vers 7.

Hvordan skal vi forstå det som står i Bibelen? Vi skal tenke over det. Reflektere omkring apostlenes lære. Lytte, lese, fantasere litt over bildene som er brukt. Ta i bruk tankekraft og forstand. Grunne på hva apostelen sier, for det kommer fra Herren. Samtidig vet vi at det er bare Herren som gir innsikt og forstand. Vi kan lese og studere som om all innsikt er avhengig av vår innsats. Samtidig kan vi be om at Herren kaster lys over alt, for vår egen forstand er formørket, som det heter i salmen. Be og arbeid. Vi må ikke skille fra hverandre det som Herren har bundet sammen.

Undring

Vi ser det ofte i Paulus sine brev. Nevner han Jesus og Herren, så ligger det nær for ham å la tankene stanse opp litt. Apostelen blir ikke ferdig med å undre seg over Herrens storhet. Derfor sier han i vers 8: «Kom Jesus Kristus i hu, han som er reist opp fra de døde, av Davids ætt, etter mitt evangelium.»

Hva skal vi være opptatt av som kristne? Jeg meg mitt, nådegaver, utrustning og tjeneste? Her i v. 8 er et korrektiv: Vær opptatt av Jesus. Jesus er Messias, kommet fra den kongelige slektslinjen fra Det gamle testamente. Det største ved Jesus Messias er at han er oppstått fra de døde – etter at han hadde fullført sin store frelsesgjerning. Dette er blitt evangeliet slik apostelen forkynner det.

Ikke bundet

Så legger han til i vers 9: «For dette evangelium er det jeg lider ondt, like til det å være lenket som en forbryter. Men Guds ord er ikke bundet.» Apostelen var buret inne, men Guds ord er fritt. Ingen kan låse det inne. Apostelen måtte lide som en forbryter, Guds ord kan bli foraktet. Men ingen trenger å bekymre seg av den grunn. For ordet har kraft i seg selv til å brøyte seg vei inn til nye folkeslag og nye hjerter. I et slikt perspektiv vil Paulus si, vers 10: «Derfor utholder jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal få frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.»

Frelsen innebærer noe herlig som skal bli større og større helt inn i evigheten. Hva er da litt motgang i forhold? Lidelser i denne verden er som ingenting sammenlignet med «frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet».

OPL241