En sunn og oppriktig tro

Og som personlig trener for Timoteus er han er inspirator for alle. I fem bibeltimer vil vi sette oss inn i hva Paulus skrev for å oppmuntre og styrke den unge Timoteus i den tjenesten han var i ferd med å overta etter Paulus og de andre første vitnene.

Andre Timoteus brev er trolig det siste brevet Paulus skrev. Timoteus var antakelig litt redd av seg, ofte motløs, og var ikke fysisk sterk. Han kjempet nok med tvil og usikkerhet. Jeg tror budskapet i andre brevet til Timoteus er aktuelt for mange av oss.

Hør først denne personlige og varme hilsenen fra Paulus i innledningen til brevet:

«Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynne løftet om livet i Kristus Jesus, – til Timoteus, min kjære sønn: Nåde, miskunn og fred fra Gud, vår Far, og Kristus Jesus, vår Herre!» (2. Tim 1,1-2)

Løftet om livet

Paulus begynner med å slå fast hva slags autoritet han har når han underviser. Det var Guds vilje at han skulle være apostel. Det betyr utsending eller ambassadør. Han representerte Jesus, som er Kristus eller Messias.

Hva slags oppdrag hadde han? Han var utsendt for å forkynne løftet om livet. Først skulle han formulere det, deretter kommunisere det.

Det er verdt å stanse opp litt for dette. Troen på Gud Faderen og Jesus Kristus stenger oss ikke ute fra livet, men gir oss del i selve livet. En kristen får leve et sant og komplett liv på jorden. Men ikke bare det. Livet i Kristus er et evig liv videre. Jesus sa ikke bare om seg selv at han er selve livet (Joh 14,6), men han hadde faktisk – som det står i v. 10: «tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet». Han ikke bare tilbyr liv, han lover liv til evig tid.

Hele Bibelen har løfter om liv – fra skildringen av livets tre i paradisets hage, til livets tre og livets vann i evigheten.

I dette store perspektivet er Paulus nærværende og varm overfor den unge medarbeideren. Han skriver til «min kjære sønn». I søskenfellesskapet av Guds folk er det ikke bare Jesus som elsker oss, men vi har kristen kjærlighet til hverandre.

Oppriktig tro

Teksten fortsetter slik fra vers 3: «Jeg takker Gud, som jeg fra mine forfedre av tjener med en ren samvittighet, når jeg stadig minnes deg i bønnene mine, natt og dag. Når jeg minnes tårene dine, lengter jeg etter å se deg igjen, så jeg kan bli fylt med glede» (v.3-4). Paulus og Timoteus, den gamle og den unge, hadde opplevd sterke ting sammen. De hadde arbeidet sammen, jublet sammen og grått sammen. Både dag og natt var Paulus i bønn, og da ble han minnet om å takke og be for Timoteus. Og så hadde han den gode følelsen – lengsel, som er kjærlighetens utålmodighet.

Timoteus hadde en oppriktig tro. Hva betyr det? Oppriktig tro er en ærlig tro, at en ikke later som en er bedre enn en er. At en ikke gir inntrykk av å ha svar på alle spørsmål. Å være oppriktig innebærer at den holder ut over tid. Denne troen er ekte, reell, av hjertet, den faller naturlig. Den form for tro som andre har bruk for å se hos oss, innebærer en autentisk åndelighet. Får vi nåde til å vise en ekte tro overfor sønner og døtre, barnebarn, nieser, nevøer og alle vi er sammen med?

Det var Gud som hadde gjort Timoteus til den han var. Og det takker Paulus for. Hva hadde bidratt til denne ekte troen hos Timoteus? Paulus nevner flere trekk.

Hva hadde bidratt til troen?

Først: Et hjem der de fryktet og elsket Gud.

Vers 5: «For jeg er blitt minnet om din oppriktige tro, den som bodde først i din mormor Lois og i din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.»

Foreldrene våre og hjemmet vårt har formet oss mer enn vi aner. Lukas forteller at faren til Timoteus var greker, og moren jøde, med det greske navnet Eunike – den gode seieren. Bestemor Lois var også en kvinne med en ekte tro. Vi arver ikke troen automatisk fra foreldre, men det gir et godt grunnlag for troen og livet.

Det andre som hadde bidratt til å gjøre Timoteus til den han var, var de gode kristne vennene. Paulus var i første rekke blant dem. De hadde snakket sammen om evangeliets dype sannheter, og de hadde opplevd hva det koster å følge Jesus.

Så hadde Timoteus fått en spesiell nådegave fra Herren, en spesiell utrustning. Paulus skriver om den i vers 6: «Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.»

Paulus hadde lagt hånden på hodet til Timoteus, bedt til Gud, og på en eller annen måte fikk den unge en gave eller evne til en spesiell tjeneste. Vi vet ikke hvilken gave. Kanskje det var gaven til å forkynne, til å undervise og lede menigheten. Kanskje det handlet om en styrke til å være en tjener for Jesus.

Når Paulus ber Timoteus om å tenne opp igjen nådegaven, betyr det neppe at ilden er sloknet helt ut. Det kan ligge noen glør der. Men akkurat som en peispuster kan få glørne til å flamme opp, så kan åndelig konsentrasjon om det ene nødvendige få et liv i tro og tjeneste til å begynne å brenne igjen.

Bør vi praktisere mer forbønn med å legge hånden på medarbeidere i dag? Det kan vi gjøre, uten at det trenger å gjøres til noe ritual i en offentlig sammenheng.

Personlig disiplin

Grunnlaget for Timoteus’ ekte tro lå også i hans personlige disiplin. Og nettopp på dette området ga Paulus ham en utfordring, vers 7:

«For Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.» Uttrykket feighets ånd er oversatt på flere måter. Motløshets ånd, sto det før. Guds ånd gjør ikke mennesker engstelige eller motløse. Ikke bli bekymret, feig, redd, krypende eller svak.

Timoteus var antakelig ung, han slet med sykdom, han hadde et engstelig temperament, sjenert og følsom. Ikke nøl med å bruke gaven, fikk han høre. Være tapper og modig, kjærlig og klok, skrev Paulus. «Feighet har ikke noe med kristendom å gjøre».

Ånden skal hjelpe oss til kraft. Han er kraftens Ånd. Er det ikke flott å tenke på Gud som et stort deponi av krefter, når vi kjenner oss kraftløse?

Kjærlighet. Han er kjærlighetens Ånd. Det er ikke alltid lett å være glad i dem vi er satt til å elske og ha omsorg for. Herrens Ånd kan frembringe kjærligheten i hjertene våre.

Selvkontroll. Han er en Ånd som hjelper oss til personlig disiplin og konsentrasjon. Som vi trenger å komme nær til Herren for å få del i disse gavene fra Den Hellige Ånd!

Vær ikke sjenert

I vers 8 kommer appellen, eller skal vi si en forsiktig korreksjon til Timoteus: «Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!» Du trenger ikke unnskylde deg for at du er en kristen. Ikke skam deg over Kristus. Vær ikke sjenert. Vær villig til å bli en dåre, en som folk ler av, for Kristi skyld.

Du skal heller ikke skamme seg over Paulus. Han kan se ut som keiserens fange, men er egentlig Kristi fange. En keiser gjør ikke noe uten at Gud har tillatt det. De fleste tidligere vennene tok avstand fra Paulus da han ble arrestert igjen. Paulus sier: Stå sammen med meg, Timoteus!

For oss betyr denne appellen: Ikke skam deg over Guds folk.

Fremfor alt: Ikke skam deg over evangeliet. Evangeliet hisser opp til motstand. Kloke folk liker det ikke. Paulus måtte si til seg selv og andre: «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet., for det er en Guds kraft til frelse …» Rom 1,16. Vi er alle mer følsomme overfor menneskers reaksjoner enn vi liker å innrømme. Vi gir oss lett under presset fra opinionen.

Et hellig kall

Flere ganger bruker Paulus ordet «minne om». Ikke bare Timoteus, men også vi som vil følge Jesus i dag, kan bli sløve, glemme eller fortrenge, og vi kan bli mindre bevisste på det som er viktig. Glir vi bare inn i gamle, verdslige vaner? Paulus sier «oss», så han tar seg selv med. Selv den beste kristne trenger fornyelse og et puff til å søke en ny glød fra Herren.

Hvordan får vi en sunn og oppriktig tro? Ved å bli opptatt av Jesus – det han har gjort, og det han er. Vers 9: «Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han ga oss i Kristus Jesus fra evighet av.»

Paulus går rett over fra å snakke om evangeliet til å snakke om frelsen. Jesus har frelst oss, kalt oss med et hellig kall, ført liv og uforgjengelighet fram i lyset. Frelse er noe mye mer enn tilgivelse. Det handler om det samlede verket Gud gjør når har rettferdiggjør, helliggjør og herliggjør sitt folk.

Når Jesus har kalt oss med et hellig kall, innebærer det at vi er kalt til å være hellige. Gud kalte oss til helliggjørelse.

Grunnlaget for frelsen er lagt i evigheten. Frelsesverket bygger på Guds rådslutning og nåde. Han bestemte alt helt suverent av egen fri vilje. Ingen ting ved oss ble årsak til utvelgelsen.

Nåden er gjort synlig

Vers 10: «Nå er denne nåden blitt åpenbart ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet fram i lyset ved evangeliet.»

Kristus har tilintetgjort, annullert eller gjort kraftløs selve døden. Men det ligger i fremtiden. Her i tiden må vi si at syndens lønn er døden (Rom 6,23). Livet vårt er merket av døden. Mange er i slaveri på grunn av frykten for døden. Bibelen omtaler en åndelig død, en fysisk død og en evig død. Men for den troende er døden bare å sovne inn, som en kort natts søvn før en går inn til det evige livet.

Ser du hva du har i evangeliet? Gud har brakt liv og uforgjengelighet inn i en verden preget av dødskreftene. Jesus er seierherren.

I disse åpningsversene i 2 Timoteus brev har apostelen to sannheter han vil legge oss på hjertet: 1. Husk på den rikdommen du har i Kristus og i evangeliet. 2. Tenn opp igjen frimodigheten og gleden ved å være en kristen.

OPL240