Mesteren – en tjener

Hør fra Joh 13, fra vers 1: «Det var før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen. Og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste.

De holdt da måltid. Djevelen hadde allerede inngitt i hjertet til Judas, sønn av Simon Iskariot, at han skulle forråde ham.

    Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Da reiser han seg fra måltidet, legger av seg klærne, og tar et linklede og binder det om seg. Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg.

    Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Herre, vasker du mine føtter? Jesus svarte og sa til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere. Peter sier til ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del med meg! Simon Peter sier til ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene.

    Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg klærne, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: Forstår dere hva jeg har gjort med dere? Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. Når da jeg, som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre slik som jeg har gjort mot dere. Sannelig, sannelig, sier jeg dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Heller ikke er en utsending større enn den som har sendt ham. Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det.» (Joh 13,1-17)

Forholdene på Jesu tid

Prøv å leve deg inn i forholdene på Jesu tid. Veiene var bestrødd av eselmøkk og søppel. Det var vanskelig å hindre at føttene ble temmelig skitne når en vandret barbeint eller med enkle sandaler.

    Det har vært en lang dag. Jerusalem er pakkfull av påskegjester. Disiplene kommer inn i spiserommet, en etter en, og tar plass rundt bordet. På veggen henger et håndkle, og på gulvet står en krakk og et vaskevannsfat. Hvem som helst av disiplene kunne satt i gang med å vaske skitne føtter. Men ingen meldte seg. Der var et vaskevannsfat, men ingen til å vaske. Det var for mye å vente av en gjeng som like før hadde kranglet om hvem som skulle få hedersplassene ved Herrens kongetrone. Ut fra sin stolthet ville de heller spise med skitne føtter enn gjøre denne slavejobben. Dermed sviktet de ikke bare i å gjøre tjeneste for hverandre, men også å gjøre tjeneste for Jesus selv.

    Det går ikke lang tid før Jesus reiser seg og tar av seg ytterkappen. Han knytter et tjenerforkle rundt livet, fyller fatet med vann og kneler foran disiplene. Tolv par øyne blir store, og åpne munner uttrykker forbauselse. Jesus løser sandaler og løfter forsiktig opp føtter og plasserer dem i vaskevannsfatet. En etter en blir skitne disippelføtter vasket. Jesus arbeider seg rommet rundt. Står det i Bibelen at han vasket alle føttene – bortsett fra Judas sine? Nei. For et sterkt øyeblikk da Jesus stille løfter føttene til forræderen og vasker dem! Ikke mange timene etter vil Judas’ føtter, renset av vennligheten fra ham som han sviker, stå i Kaifas’ forgård.

Tre sannheter

Johannesevangeliet er fullt av tegn og symboler, mysterier og skjulte budskap. Vi kan se på fotvaskingen på tre nivåer. Den ytre hendelsen, den dypere betydningen, og meningen for deg og meg.

    Ytre sett er det lett å forstå. De lå til bords, med hodene inn mot bordet, og føttene spredt ut som en vifte. De hvilte på venstre albu og spiste med høyre hånd. Tradisjonelt tok en ikkejødisk tjener seg av fotvaskingen. Gatene var så skitne at selv de som kom direkte fra et bad, trengte fotvask. Jesus og disiplene er fattige, de har ingen tjenere.

    På et dypere plan må det være noe Jesus vil si. Et spor er å tenke på at det var påske. Dette var tiden da påskelammet ble slaktet og spist, og det var nå Jesus skulle gi livet sitt som det egentlige påskelammet. Timen var kommet, og alt som skjer, peker mot døden på korset. Johannes åpner døren litt mer på gløtt når han sier at Jesus visste om alt som skulle skje. Jesus vet hvem han er, at han snart skal dø, at han kom fra Gud og skal tilbake til Gud. Han vet hvem som skal forråde ham, at disiplene ikke forstår nå, men de skal forstå etter oppstandelsen.

    Se, for en gave Jesus gir til etterfølgerne sine! Morgenen etter vil de bøye hodene i skam og se på føttene sine med avsky. Men Jesus ønsket nok at de skal huske hvordan han knelte ned foran dem og vasket føttene deres. «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere.»

    Helt i begynnelsen minner Johannes om Jesu motiver: Han elsket sine egne, som var i verden, og han elsket dem - ikke bare til alt var over, men til det ytterste, uten grenser. Så handler historien om hvordan Jesus satte denne kjærligheten ut i livet. Fotvaskingen er et symbol for, et forvarsel om korset, som var det ytterste uttrykk for kjærlighet.

    Derfor er historien et eksempel på tjenerholdning, men det representerer Jesu død for alle. Men denne Kristi død, som fotvaskingen symboliserer, må tas imot. Peter nektet, han syntes ikke han var god nok for en slik behandling. Like nær levde stoltheten hans – han kunne da ikke ta imot noe så selvoppofrende? Men da Jesus forklarte at det var nødvendig, ville Peter ta imot gaven mangedoblet!

Protest

Liksom Peter protesterer vi. Det er da en skandale! Men Paulus skriver: «Mens vi ennå var syndere, døde Kristus for oss.» (Rom 5,8) Det er så utenkelig, ikke bare fordi du og jeg er slike syndere som ikke fortjener nåde, men fordi denne kjærlighet til det ytterste gis fra Gud gjennom hans eneste sønn. Hvordan kan jeg nekte Kristus adgang til livet mitt når jeg ser en så grenseløs kjærlighet? Hvordan kan jeg se på andre mennesker som noe mindre enn med guddommelig verdi, når jeg ser en slik overjordisk kjærlighet? Det er som om Jesus sier: Hvis du avviser denne min kjærlighet til det ytterste, så har du ikke fellesskap med meg.

    Merkelig! Han tilga dem syndene før de hadde gjort dem. Han viste nåde og barmhjertighet før de søkte den. Jeg blir i hvert fall grepet av dette. Jesus vasker føttene til mannen som vil forråde ham og til mannen som vil fornekte ham. Slik er Jesus! Det er én ting å undervise om å elske sin fiende og be for dem som forakter deg. Men det er noe annet å knele ned foran dem og vaske støv fra føttene deres. Det viser en sterk side ved evangeliet!

    Jesus forklarte med ord hva han mente. Dere kaller meg lærer og herre, og det gjør dere rett i, for jeg er det. Når jeg tar på meg tjenerrollen, skal dere være klar til lignende tjenester. Dere har fått et eksempel og forbilde. Så viste han det i handling.

    Betyr dette at vi bør innføre en fotvaskingsseremoni i møtene våre? Vel, noen grupper har gjort det, og det kan være en sterk måte å vise ydmykhet på. Men jeg tviler på om Jesus ville innføre noe sakrament. Men han ønsket seg et nytt hjerte hos dem som fulgte ham, et hjerte preget av kjærlighet og medfølelse.

    Paulus skriver i det andre kapitlet i Filipperbrevet, at vi skal ha samme holdning som Kristus. Han hadde Guds natur, men ville ikke tviholde på dette privilegiet. Han gjorde seg selv til ingenting, fornedret seg selv og gjorde seg til en tjener. Som menneske ydmyket han seg og ble lydig til døden, ja til og med døden på et kors.

To vaskeseremonier

Evangeliene skildrer to vaskeseremonier i påskeberetningen.

    Pilatus sto foran folkemengden. Han hadde erklært at Jesus var uskyldig. Men da hørte han hylene fra folkemengden, som ikke ropte på rettferdighet, men på blod. Da ble han redd for at det kunne bli et vilt kaos. Dermed overga han Jesus til å bli korsfestet. Da han hadde gitt etter for presset fra syndige mennesker, ba han om å få et vaskevannsfat og foretok en symbolsk renselse – han ville fraskrive seg ansvaret. De måtte selv ta på seg skylden for det som nå skjedde. Det var en vasking som symbol på synd og død og forbannelse.

    Vi har ikke pukket på vår uskyld med et vaskevannsfat. Men vi kan ha sagt: – Jeg har ikke tid til å hjelpe deg akkurat nå. Dette er ditt problem. Du har selv brakt deg opp i dette. Nå får du bære følgene selv. Har du noen gang sviktet ansvaret, sviktet en annen, vandret vekk fra en plikt du skulle tatt på deg?

    Pilatus’ håndvasking står som symbol på våre ansvarsfraskrivelser overfor alle dem Jesus kaller mine minste, mine brødre og søstre. Vi har noe å vende om fra i dag.

    Se på den store kontrasten mellom Pilatus’ ansvarsfraskrivelse da han vasket sine hender – og hvordan Jesus vasket føtter mens han viste både ansvar og kjærlighet. Det var en nådens vasking, en vasking til liv, en renselse til velsignelse. Her er ikke noe unngåelse, ikke noe bortvising, ikke noen flukt. Nei, kjærligheten stråler fram gjennom den mest ydmykende av alle tjenestegjerninger.

Symbol på Jesu kors

Fotvaskingen er et symbol på Jesu kors og rensingen av hele livet, det som Kristi verk på Golgata har brakt til veie. Han gjorde for oss bare det som han kunne gjøre, han som kom fra Gud og dro tilbake til Gud.

    Han ble lydig til døden på korset. Vi kan tenke på de gangene vi spilte Pilatusdramaet – ved å skyve ansvaret fra oss. Dette kan vi vaskes rene fra. Gud elsket oss så gjennomgripende og dypt og rent at vi bare kan reagere med en dyp takk fra hjertet.

    Peter sa han var klar til å ta på seg slavejobben med å vaske skitne føtter. Men Jesus satte det på plass. Hvis ikke disiplene først vil la seg betjene av Jesus, har de ikke en plass hos ham. Vi må aldri komme bort fra tiggerplassen, men ta imot nåden og tilgivelsen og se på evangeliet som en ren og hellig skatt.

    Var Jesus skuffet over at de ikke hadde lært mer etter tre års undervisning? Var de ikke i stand til å anvende det han hadde lært dem? Men Jesus var i stand til å sette ut i livet sin kjærlighet.

    Dere skal være fotvaskere i verden! Hvem – utenom familien – er du en tjener for? Vi har fått et eksempel å følge. Er vi vasket, kan vi vaske videre. Er vi tilgitt, kan vi fortsette å tilgi. Er vi betjent, kan vi fortsette å tjene. Er vi elsket, kalles vi til å elske.

OPL288