Du gikk for meg en blodig sti

        Var det tilfeldig? Noen har regnet på den matematiske sannsynligheten for at alle disse profetiene kan bli oppfylt i én eneste persons liv. Det er 1 til 84 med 97 nuller etter! Det dreier seg om en mange milliarder dels sjanse, hvis det skulle være tilfeldig. Men det er ikke tilfeldig. Alt skjedde for at Skriften skulle oppfylles.

        Ingen har så mye som prøvd seg på å motbevise at profeten Jesajas bok er skrevet flere hundre år før Jesus levde. Likevel oppleves det som om profeten står like under korset og tenker over det han ser. Vi leser de første sju versene fra det 53. kapitlet hos profeten Jesaja:

Jesaja 53

        «Hvem trodde det budskapet vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?

        Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.

        Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig.

        Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

        Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.

        Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.»

Hvem kan tro det?

        For en kjærlighet! For et budskap! Hvem kan tro det? Vi må få det åpenbart! Profeten ser virkeligheten fra flere perspektiver i dette kapitlet. De første versene ser hendelsene slik det frelste Guds folk ser det. «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» Hvem kunne tro dette av seg selv? Hvem får øye på Herrens løftede arm til frelse? Jesus siterer dette verset i forbindelse med at jødefolket på Jesu tid var så forherdet. Det store flertallet bryr seg ikke om Jesus og den frelsen han ga oss. Men det er ingen grunn til å være stolt eller hovmodig. Hvem er nok overbevist? Hvem er så overbevist at vi bringer budskapet videre med stor frimodighet? Vi trenger å øve oss i å tro. Vi trenger å be inderlig om at Herren må åpenbare budskapet for oss.

        Paulus skrev i 1. Korinterbrev at «et sjelelig menneske [det vil si slik vi er ut fra vår syndige natur] tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.» (1. Kor 2,14) Derfor slutter vi oss til hjertetrangen hos den samme apostelen: «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg». (Ef 1,17)

Hvordan så Jesus ut?

        Hvordan så Jesus ut? Malere og kunstnere av alle slag og til alle tider han prøvd å tegne et bilde av ham. Det kan vel være at mange av fremstillingene i kunstmuseene, i glassmaleriene, i utskjæringer og i granitt bare treffer sånn omtrentlig. Blir det ikke ofte for søtt? Kanskje Jesaja så det klarere før alt hendte, enn kunstnerne så det i ettertid?

        Vers 2: «Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.»

        Her skildres han som en kvist, et rotskudd, ikke en høy, staselig ungplante, men et lite, ømtålig nyskudd. Han kom ikke fra de høye klassene i samfunnet, ikke fra en fornem familie. Han var å ligne med et lite skudd, en uanselig spire. Han var et menneske fullt og helt. Han hadde virkelige følelser, hud med sarte og følsomme nerver, virkelige tårekanaler som ble aktivisert ved tristhet og sorg. Han var ingen ufølsom kjempe. Han kunne bli rørt. Han kunne bli såret av skarpe ord.

        Den tørre jorden viser til Israels land. Det var et område som bare var en liten haug av ørkensand under den romerske støvelhælen. Jødene var like mye forhatt da som de er nå. «Det var ikke noe ved ham som fikk oss til å ønske oss ham,» blir det oversatt i én bibel. Apostelen Johannes sa det slik: «Han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham.» (Joh 1,11)

Foraktet var han

        Profeten går videre i skildringen av Messias, vers 3: «Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.»

        Foraktet – det hebraiske ordet betyr å se på som ubetydelig og verdiløs. Han var ikke slik som de hadde ventet seg ham. De som opplevde Jesus da han viste seg i sin herlighet, sa: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen!» Men Johannesevangeliet forteller også en annen historie. «Da svarte fariseerne dem: Er også dere ført vill? Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven, er forbannet.» (Joh 7, 46-49) Det lyser av forakt av slike ord.

        Tåler du og jeg denne forakten? Mange troende skjønner ikke dette. De blir redde når Kristus og etterfølgerne hans blir hånet og spottet i massemediene eller av kritikerne. De har ikke skjønt at det aldri har vært populært å snakke om Jesus, det har aldri slått an i verdens øyne å være en sann etterfølger av Herren.

        Det er en stigning i versene her: Han var ikke bare foraktet av mennesker. Han var også oppgitt og sviktet av mennesker. Han hadde ikke en gjeng av etterfølgere som gjorde inntrykk på publikum.

Ble oversett

        Kritikk er ikke det verste å takle. Heller ikke sladder eller utbrudd av sinne. Den verste krenkelsen er å bli oversett, eller å oppføre seg som om det mennesket ikke teller, ikke betyr noe, ikke eksisterer. Det er en slik krenkelse Jesaja beskriver her. Vi må ikke tenke oss Jesus som en superhelt, spesielt ikke ut fra Jesaja-profetien eller det som hendte i påsken.

        I kapitlet foran skriver Jesaja, kapittel 52, vers 14: «Så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn.» Enda før står det, i kapittel 50, vers 6: «Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.»

        Han var «en smertenes mann». Hvem kan beskrive tilstrekkelig det temaet? Han var «vel kjent med sykdom.» Hvem kan ane dybdene i dette? Vi leser ikke mye om at Jesus ble rammet av konkrete sykdommer. Men han var som menneske underlagt alle de skrøpeligheter i kroppen som vi alle kan møte. Ingen sykdom kan ramme deg som ikke Jesus er vel kjent med. Han kjenner dem innenfra.

Gjort til synd

        I vers 4 og 5 kommer vi til selve evangeliet i Det gamle testamente: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

        De som opplevde påsken i Jerusalem, trodde at den lidende Jesus var avvist av både Gud og mennesker. Han var slått av Gud, gjort elendig, han var bare ynkverdig og fortjente spotten. Men Bibelen sier noe annet, 2. Korinterbrev, kapittel 5, vers 21: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» Han var vel kjent med sykdom, han hadde sett syndens konsekvenser omkring seg, men han hadde ikke gjort, sagt eller tenkt noe syndig. Da måtte det ha vært forferdelig «å bli gjort til synd» av Gud. Men han gjorde det for oss. Det skjedde et bytte. Han tok vår synd, vi fikk hans syndfrihet. Vi er i og med Jesus blitt regnet som rettferdige for Gud.

        «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»

        Her blir to ganger nevnt våre overtredelser og våre misgjerninger. Her er to ganger nevnt vi – at vi skulle få legedom eller helbredelse, og at vi skulle ha fred.

        Det vitner om en kjærlighet som er så stor og ubegripelig at vi ikke fatter den om ikke Herrens hellige Ånd åpenbarer den i hjertene våre.

Sannheten om oss

        Sannheten om oss mennesker er vanskelig å fatte og ydmykende å ta imot. Men sannheten gjør oss fri, hvis vi tar imot den med ydmykhet. Og sannheten er, vers 6: «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» Vi sammenlignes med skremte sauer. Åndelig sett er vi hjelpeløse, slett ikke topptrente soldater i Herrens hær. Kan Jesus ville ha noe med oss å gjøre?

        Ja, svarer Skriften. Forvirringen, ondskapen og hjelpeløsheten er stor, «Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham.» Skylden ble overtatt av den uskyldige.

Guds lam

        Da døperen Johannes så Jesus, sa han: «Se der Guds lam som bærer verdens synd.» Dette så profeten Jesaja hundrevis av år før, vers 7:

        «Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn.»

        Jeg har lest at å klippe en sau innebærer en slåsskamp. Det krever list, styrke og utholdenhet. Men å lede et lam til å bli slaktet, er enkelt. Da er det så stille og passivt som det kan bli.

        Jesus ble ikke myrdet. Han oppga livet frivillig. Det var hans himmelske Fars vilje at det skjedde. Jesus gruet for denne kalken han skulle drikke, men han sa: «Din vilje skje».

        «Du gikk for meg en blodig sti, Og jeg som skyldig var, slapp fri. Guds vredes skål du tømte ut, Så dyrebar er jeg, din brud.»

        Når mennesker skal ta et portrett av seg selv, er de nøye på at det blir fint. De skal ha riktig ansiktsuttrykk, de skal ikke se for bleke ut, – bort med alle rynker og kviser. Det gjelder å fremstå som mest mulig vakker og glatt.

Smertenes mann – for deg

        Slik er det ikke med Jesus. Smertenes mann vil stå fram som den han er – for å vise sin uendelige kjærlighet til deg. Dine og mine synder brakte ham inn i elendigheten. Nå er synden tilgitt på grunn av Jesu soningsoffer. Himmelens dør er åpnet. «Han … bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt.» (1. Pet 2,24)

        «Du er lammet som ble ofret, Ved din død har vi fått fred. Og oppstandelsen skal stråle For vårt blikk i evighet!»

OPL237