Gi en gave
Greie forhold i nabolag og arbeidsliv

Greie forhold i nabolag og arbeidsliv

I 1979 til 1980 ble amerikansk ambassadepersonell i Iran holdt som gisler i Teheran. De var innestengt gjennom en periode på over 400 dager. Den iranske revolusjonen under ledelse av Khomeini hatet alt amerikansk og brukte gisseltakingen til å ydmyke USA. På den andre siden vokste hatet mot Iran overalt i Amerika. Da krisen var på det verste, hendte det at en kvinne i USA ble kjent med en ung mann, nettopp fra Iran, som studerte i landet hennes. USA hadde brutt bankforbindelsene med Iran, og studenten fikk ikke ut penger å leve for.

Studenten spurte om han på en eller annen måte kunne jobbe for kvinnen og tjene litt penger. Da studenten etter hvert fikk mindre og mindre å leve for, inviterte hun ham til å bo gratis i hjemmet hennes, han fikk et rom og spiste sammen med familien. Men naboene likte slett ikke dette. Hvis ikke den unge mannen tok offentlig avstand fra den iranske revolusjonen, ville ikke naboene godta ham. De holdt seg på avstand. Da kvinnen ble spurt om hvorfor hun ble venn med en slik mann, svarte hun ganske enkelt: «Fordi jeg er en kristen, skal jeg si deg. Men tror du det er lett?»

Nei, det er ikke lett. Finnes det en kristelig måte å være nabo på? Nei, i hvert fall ikke et slags skjema eller en oppskrift. Men den som har opplevd en kristen i nabolaget, merker forhåpentligvis en forskjell likevel. Det har noe med holdninger eller innstillinger å gjøre. De kan vi lære om i Bibelen. Og så kan vi øve oss på å være greie naboer.

Men det er også mange vanskelige naboforhold. Små konflikter oppstår, de biter seg fast, og de har lett for å hindre all kontakt. Skjer det en tilfrysing fra begge sider? Det er sagt at «Hvis du har en usympatisk nabo, er det sjanser for at han eller hun også har det.» Det er vel noe tilsvarende jeg har hørt fra en lærer som sa: «Er det en elev du ikke liker, er det ikke sannsynlig at den eleven liker deg heller.»

Den britiske humoristen G.K. Chesterton skriver at «Bibelen ber oss om å elske vår nabo eller vår neste, men også elske vår fiende, fordi det stort sett er de samme folkene». Her kommer Bibelens ord til oss: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode» (Rom 12,21).

Ta seg av de svake

Hva kan vi konkret gjøre for å bygge greie forhold i nabolaget? Jeg fortalte til å begynne med om kvinnen som tok seg av en upopulær utenlandsstudent. Det gjelder å ta seg av de svake. Allerede i den gamle Moseloven var det forskrifter om å vise omsorg for de fattige: «Når din bror blir fattig og ikke lenger kan holde seg oppe, da skal du støtte ham.» (3. Mos 25,35). Vi har sosiale støtteapparat i samfunnet vårt. Men mange kan falle utenom systemet. Hjelpen ligger ikke bare i penger, men i praktisk omtanke, mat og klær, gjestfrihet og tjenester.

Så sant vi kan, er det fint at vi jobber og tjener penger. Vi har økonomiske forpliktelser med hus og hjem, familie og forbruk. Men en av begrunnelsene for at vi skal tjene penger selv, er at vi skal ha noe å gi. I en veiledningstime for kristne ledere sa Paulus: «På alle måter har jeg vist dere at slik bør vi arbeide, for vi må ta oss av de svake. For vi minnes de ordene Herren Jesus selv sa: Det er saligere å gi enn å ta imot» (Apg 20,35). Ta oss av de svake – det gjelder spesielt de vi vet om i nabolaget.

Men det er noe spesielt i dette verset. Paulus siterer et utsagn av Jesus som vi ikke finner noe annet sted i Bibelen: «Det er saligere å gi enn å ta imot». En misjonær talte om dette i en afrikansk landsby, og tolken oversatte: Det er saligere å få enn å gi. Nytt forsøk, men tolken forsto det ikke. For det går stikk imot vår tankegang: Vi får vel større lykke av å motta enn å gi? Nei, sier Jesus, du blir lykkeligere av å gi enn av å ta imot.

Positiv prat, ikke sladder

Jo mer folk har kontakt med hverandre i et nabolag, jo flere gode følger kan komme. Men vi er ikke ukjente med at nabolag kan være preget av sladder og en ekkel stemning. Apostelen Paulus skildrer et miljø der folk rett og slett har for lite å gjøre, der de lærer seg «lediggang, når de går rundt i husene. Og ikke bare går de ørkesløse, men de farer også med sladder og legger seg borti andres saker, og snakker om slikt som ikke passer seg». (1. Tim 5,13). Kanskje vi tvert imot skal snakke positivt om folk, og ikke blande oss opp i for mye?

Jeg har lest om en kvinne som flyttet til ei ny bygd, og som klaget til en nabo over dårlig service i den lokale matbutikken. Hun håpet at naboen ville ta det opp med butikkeieren, for hun hadde ikke lyst til å gjøre det selv, siden hun var ny på stedet.

Neste gang hun kom til butikken, ble hun ønsket velkommen av selveste butikklederen, med et bredt smil. Han sa han var glad for å se henne igjen. Han sa han håpte at hun ville like seg i bygda, og sa han ville gjerne hjelpe hvis noe kunne gjøres for at hun og familien kunne trives.

Senere fortalte kvinnen til naboen sin om hvordan alt var blitt annerledes i butikken. «Jeg vil tro at du fortalte i butikken om hvor dårlig jeg syntes servicen var?» Da svarte den kloke naboen: «Eh, nei, jeg håper ikke du tar det ille opp, men jeg sa at du var imponert over at de hadde en så fin butikk i en så liten bygd, og at dette kanskje var den beste dagligvarebutikken du noen gang hadde vært i.»

Er det slikt man kaller framsnakking i stedet for baksnakking? De gode ordene har en forunderlig virkning!

Dele gleder

Å dele gleder med naboene våre gir en spesiell velsignelse. Jesus forteller flere lignelser om det å ha mistet noe, og så finne det igjen. Om han som hadde mistet én sau og sørget, selv om han hadde nittini fra før, forteller Jesus: «Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet» (Luk 15,6).

Det samme med hun som hadde mistet én sølvmynt, men fant den igjen. Hun hadde likevel ni, men hadde sørget over den ene som var borte. Gleden var så stor at den måtte bare deles: «Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet!» (Luk 15,9) De fleste sier ja takk til å bli med på en gledesfest.

Det blir ikke alltid glede om vi skal skryte av hvor flinke vi er, hvor fremragende vi er, eller på andre måter bare vil imponere. Det som gjør godt, er glede skapt av takknemlighet.

Be om hjelp og tjenester

Og så går det godt an å be om hjelp og tjenester fra naboer. Profeten Elisja ville hjelpe en fattig enke i byen Sjunem. «Da sa han: Gå til alle naboene dine og be om å få låne hjem noen tomme kar – bare ikke for få!» (2. Kong 4,3). Herren sørget for at karene ble fylt av matolje. Det sluttet med forsyningen først idet det ikke var flere kar tilgjengelig. Jeg er ganske sikker på at naboene var nysgjerrige på hva alle disse karene skulle brukes til. De fikk også høre om underet som Herren gjorde for den fattige enken. Det ble en mangedoblet velsignelse av en nabokontakt.

Jeg kan fra min egen barndom huske hvordan vi kunne gå til naboene for å låne ting. Spiskamrene var ikke alltid så velfylte. Butikkene var ikke åpne om kveldene. Det gjaldt å få låne litt mel eller sukker. Så kom det kanskje naboer til oss for å låne egg eller en klatt smør. Er vi blitt for stolte til å be om hjelp når vi trenger det? Det er bedre å stå i kortsiktig gjeld til en god nabo, enn til et kredittkortselskap. Hjelpen vi får er i ferd med å bli mer og mer upersonlig.

Får naboer velvilje for hverandre, kommer de til hjelp av seg selv. Det er et vakkert eksempel på dette i Bibelen, da Israelfolket var kommet tilbake til Jerusalem fra fangenskapet i Babel. Mye skulle settes i stand igjen. Da står det i Esras bok 1,6: «Alle naboene hjalp dem med sølvkar og gull og gods og buskap og verdifulle ting, i tillegg til alle frivillige gaver.»

Et stille, flittig liv

Det normale er ikke at vi lever på hverandres velvilje og gaver. Ansvarlige mennesker er selvforsynt og driftige i arbeidet. Greie forhold i nabolaget får vi når vi oppfører oss som ordentlige, flittige mennesker. Paulus oppmuntrer konkret: «Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere» (1. Tess 4,11). Bibelen oppvurderer kroppsarbeid og avskyr latskap. Vi skal ikke være opptatt av å bli berømte, men heller leve et stille liv og forvalte med forstand det vi eier.

Omgås i visdom og kjøpe den beleilige tid

Skal vi ikke vitne og fortelle om Jesus for naboene våre. Jo, gjerne det. Men jeg har funnet at et bibelord gir god rettledning: «Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid. La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver.» (Kol 4,5-6) Ikke alle tider er gunstige. Å vitne passer ikke når som helst. Nei, vi må slå til i rette øyeblikk. Det er gjerne når den andre kommer inn på spørsmål om troen og det som hører livet til. Da skal vi vite å svare enhver, som ordet sier. Det oppstår altså visse anledninger, da bruker vi dem. For øvrig skal vi alltid snakke vennlig, med ørlite grann salt, så det ikke bare blir likegyldigheter som opptar oss.

Kanskje vi da til og med kan finne sammen i et

Kristent fellesskap i nabolaget?

Det var derfor de bygde bedehus i generasjonene før oss. Misjonshus fungerer ofte flott fremdeles, men kjærligheten viser kreativitet og finner muligheter.

En ung mor fortalte etter at hun var flyttet inn i et nytt byggefelt: «Vi prøvde alt vi kunne å gjøre dette til noe mer enn et utbyggingsprosjekt. Vi organiserte felles trim, grillmåltider og folkedans. Vi inviterte til en kvinneklubb og startet et hagelag. Vi laget foreldregrupper og diskusjonsmøter. Vi prøvde alt. Men det var først da det ble bygd en kirke i området at vi ble et virkelig fellesskap og ble naboer til hverandre.» God kristendom er virksom i et praktisk dagligliv. Da får vi en følelse av å være Guds medarbeidere. Sammen vokser vi i et fellesskap.

Jeg må si noe også om den andre delen av emnet mitt, om greie forhold i arbeidslivet, på jobben.

PÅ JOBBEN

Jeg vil knytte det jeg har å si, til et avsnitt fra Efeserbrevet, 4. kapittel, fra vers 22. Først gir Paulus en oppfordring til at vi lever et godt og nært forhold til Gud: «Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten.» Du kan aller best være med å skape greie forhold på jobben hvis du legger fra deg ondskapen i alle former og tenker på at Jesus gir deg et nytt liv. Han kan forme i deg en rettferdighet og hellighet som er av sannheten, sier apostelen. Det kan sies mye om dette. Men med stikkordet «sannheten» kommer apostelen inn på en praktisk formaning til oss:

Vær sann i alt du gjør og sier

«Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste! For vi er jo hverandres lemmer.» Hvorfor går det skeis i mange bedrifter og arbeidsmiljøer? Mange årsaker, selvsagt, men jeg begynner med dette: Snakker vi sant om hverandre, om arbeidet, om hva vi klarer og ikke klarer? Hvorfor har vi sett at ledere i høye stillinger må gå? De snakket ikke sant. Statsråder går fordi de løy overfor statsministeren. Direktøren fikk sparken fordi han skjulte sannheten.

Derfor må vi legge bort løgnen som en mulighet i arbeidsfellesskapet. Vi kan tie om ting, ut fra kjærlighet, men vi kan ikke føre noen bak lyset. Hvorfor ikke?

Vi er hverandres lemmer, sier Bibelen. Vi er som organene på en kropp. Føttene er avhengige av øyet for å finne veien. Hørselen tar imot viktig informasjon på vegne av alle lemmene og organene. «Når du er i tvil, si det som er sant.»«Et faktum er din venn» «Intet er stort som ikke er sant.»

Styr følelsene og temperamentet

«Bli vred, men synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede,» står det å lese i den gode boken. Alle kan bli sinte. Men de vonde følelsene må vi lære oss å takle. Vi må ikke brenne inne med dem, det fører lett til depresjoner eller at de tar andre veier ut. Sinnet må ikke eksplodere og knuse medarbeidere. Nei, men vi kan bli sinte sammen med andre på urettferdige forhold eller dumme ting, sint på rette sted og tid.

Lar vi sinnet få lov å ruge i form av nag eller bitterhet, blir det slett ikke greie forhold på arbeidsplassen. «Gi ikke djevelen rom,» sier Ordet og minner dermed om at den onde får et fotfeste i fellesskapet hvis sinne – åpenlyst eller fordekt – får plass i arbeidsfellesskapet.

Ikke stjel på jobben

Det er mange måter å stjele på: At jeg tar ting som ikke tilhører meg, men også at jeg stjeler tid, at jeg fratar noen æren for en jobb som er gjort, at jeg stjeler motet fra en annen. Bibelen sier: «Den som stjal, må ikke stjele lenger, men heller arbeide og gjøre noe godt med sine egne hender, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det!» Bibelen sier det negative først og går så over til det positive. Vær ikke arbeidssky, ta villig på deg oppgavene, få et slikt overskudd både menneskelig og økonomisk at du kan dele med andre

En annen formaning gjelder hvordan vi snakker:

Ikke råttent snakk

«La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse, og som blir til velsignelse for dem som hører på.» Råttent snakk er slikt som er ondt, og som skaper ondskap videre. Er det ikke viktigst å snakke om slikt som bygger opp, som inspirerer og gir nytt mot? «Den som leter etter blomster, vil finne blomster; den som elsker ugras, vil finne ugras» (Henry Ward Beecher). «Det som ikke bør høres av små ører, bør ikke sies av store munner.» «Naturen har ikke gitt deg evnen til å lukke ørene, men har laget munnen perfekt.» En sladrete person sa til en annen: «Jeg skal ikke trette deg med detaljer. Faktisk har jeg allerede fortalt mer enn jeg har hørt.»

Jeg avslutter med en oppmuntring fra Romerbrevet: «Velsign dem som forfølger dere, velsign, og forbann ikke! Gled dere med de glade, og gråt med de gråtende! Ha ett sinn innbyrdes! Trakt ikke etter det høye, men hold dere gjerne til det lave! Vær ikke selvkloke! Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne! Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!» Følger du slike ord, vil du bli et lys i nabolaget og på jobben. Må Herren velsigne deg!

OPL234

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Kontonummer: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Send oss en melding