Å følge Jesus inn i stormen

      Nei, da ville vi ikke være sanne. Bibelen gir oss et annet bilde. Å følge Jesus er av og til å følge ham inn i stormen. Hør nå på det som fortelles i Matt 8,23–27:

    «Så gikk han [Jesus] i båten, og disiplene fulgte ham. Og se, det blåste opp en kraftig storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene. Men han [Jesus] sov.

    Da gikk disiplene bort til ham og vekket ham og sa: Herre, frels oss! Vi går under!

    Han svarte: Hvorfor er dere så redde, dere lite troende? Så reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille.

    Mennene undret seg og sa: Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?»

      Vi skal merke oss noen detaljer i dette. Det var Jesus som tok initiativet til denne forferdelige båtturen. Han gikk i båten, disiplene fulgte ham. Det første Jesus hadde sagt til dem, var: «Følg meg!» Nå gjorde de akkurat det.

Genesaretsjøen

      Hvor hendte dette? Blant jødene fortelles at da Gud hadde skapt verdenshavene, formet han til slutt et lite og vakkert hav som han kunne glede seg over. Det var Genesaretsjøen. De som har vært der, vet at det er en nydelig sjø. Men den er også en hissig og litt uberegnelig sjø. Den ligger under havets overflate. Et stort fjell med snø på toppen, Hermon, ligger ikke langt unna. Det er høye åser omkring. Slikt skaper av og til turbulens. Plutselig kommer kastevinder og storm. Vannet piskes opp.

En kjemperystelse

      Nytestamentet skriver om en mega seismos – en kjemperystelse av havet. Samme ordet, seismos, brukes mest om jordskjelv. Bølgene gikk høyere enn båten, båten ble skjult av brottsjøene.

      Men det var altså Jesus som hadde fått dem med på turen. De fulgte ham. «Der jeg er, skal også min tjener være,» hadde han sagt (Joh 12,26). Hadde han ført dem ut i ulykken? Var tingene kommet ut av kontroll?

Men Jesus sov

      Nei. Men Jesus sov. Av og til kan kristne mennesker oppleve det akkurat slik. De føler at Gud sover. Han styrte dem ut på et stormfullt hav av prøvelser og lot dem oppleve åndelige jordskjelv. Katastrofer i ekteskapet og familien. En plutselig helseknekk. En ulykke som rammet fra klar himmel. Hvor er Gud nå?

      Jesus sov. Markus har nok fått høre av Peter at han måtte få med denne detaljen: Jesus sov på en pute. Behagelig og trygt. Matteus forteller at de vekket ham og ropte: «Herre, frels oss! Vi går under!» Markus refererer at de sa: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Nødrop og anklage. Jeg tror Herren hører slikt i sin himmel hver eneste dag.

      Romerne har en fortelling om keiseren, Cæsar. Under en tøff seilas ropte han stolt til styrmannen: «Vet du ikke at du har Cæsar og lykkens gudinne om bord!» Han var overlegen og selvsikker.

      Men troende mennesker føler av og til at Gud sover. Har han glemt oss? Bryr han seg ikke om oss? Det virker håpløst.

Jesus reiser seg. Han står opp

      Men Jesus reiser seg. Han står opp. Han er høyst levende. Først kommer han med noen vekkende ord til disiplene: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?» Lite tro har dere, kortsynt er den, en snever tankegang hemmer dere.

      Så snakker han til stormen, ja, han truer den. Grunnteksten sier at han setter skrekk i vindene og sjøen. Katastrofen har satt skrekk i Jesu venner. Nå blir de ville elementene skrekkslagne. I løpet av sekunder blir det blikkstille. Det ble en mega stillhet, sier grunnteksten. Jesu venner beveget seg øyeblikkelig fra skrekk til trygghet, og de måtte bare undre seg.

      Disiplene hadde liten tro. Det var ikke mye av overlegenhet og seiersglede hos de tolv. De hadde vært livredde. Men underet var ikke avhengig av deres minitro. Jesus gjorde et megaunder likevel.

Profeten Jonas

      Fortellingen minner om en annen dramatisk historie. Profeten Jonas var bedt om å dra til Ninive for å vitne for Herren. Det var det siste Jonas kunne tenke seg. I stedet for å dra rett øst dro han rett vest. Ut på Middelhavet, i retning Spania. Lengst mulig vekk. Men Gud sendte en storm så sterk at skipet «tenkte på å knuses», som det står i grunnteksten.

      Et hedensk mannskap visste ikke annen råd enn å kaste Jonas på sjøen. Gjennom havets dyp måtte han – for å møte seg selv. «Du kastet meg i dypet, midt i havet,» forteller han. «Strømmen omga meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg.» (Jon 2,4).

      Da kom det til et punkt da han angret, ja, skrekkslagen måtte rope: «Av det dype kaller jeg på deg, Herre! … Herre, hør min røst!» (Sal 130). Da lyttet Den allmektige til den nye tonen hos Jonas. Stormen, vindene, sjøen, sjøfolkene og den store fisken var mye mer lydige enn Herrens egen profet hadde vært. Da profeten omsider ble lydig, kunne underet skje. Og det ble en megavekkelse i grusomhetenes hovedstad, Ninive

Det verste bor inni oss.

      Det verste for oss mennesker er ikke stormene. Det verste er ikke den uretten jeg blir rammet av, det som andre gjør mot meg, og som jeg finner grunner til å appellere om ved himmelens klagemur.

      Det verste er de kreftene i mitt eget dyp som jeg ikke har temmet. Jeg tenker på ulydigheten, misunnelsen, bitterheten, hevntankene, ukjærligheten og fornærmelsene. I alt slikt kan det være seismiske megakrefter.

      Demonene i dypet av menneskene og alle kaoskreftene i verden, de kjenner Jesus godt til. Scenen fra Genesaret er et bilde på det. Det er noe selvopplevd i det disiplene forteller. Dramatikken og kontrastene vitner om at de opplevde et jordskjelv de aldri kunne glemme. De tre første evangeliene skildrer både ildprøven og idyllen, både stormen og stillheten. Midt i det hele – søvnen og Redningsmannen. Ja, midt i skrekkopplevelsen står Frelseren. Den suverene.

Kirkens skip på seilas

      Hendelsen har gitt opphav til et talende symbol: Kirkens skip på seilas gjennom verden, i stille og storm. Da må vi ikke tenke bare på den kongelige norske statskirkes hvitmalte trekirker. Nei, det fins et usynlig kirkens skip. Det fins et fellesskap av mennesker som Den Hellige Ånd har tatt bolig i. Det er et både synlig og usynlig skip – kirkens skip. Det seiler videre, selv om alle kirkebygninger skulle bli nedlagt, oppgitt eller brent opp.

      I dette kirkens skip er det plass til deg også. Samme hvor mye bølgene slår mot deg, så er Jesus om bord. Når mennesker gråter i angst og sorg og med tusen spørsmål og anklager – Jesus er her. Han har kontrollen.

      Presten og profeten Kaj Munk, som uredd sto imot nazismen i Danmark, sa: «Skipet har gått så bra i lange tider at vi lett kunne ha seilt fra Herren i en eller annen havn uten å merke det. Jeg er slett ikke lenger sikker på at vi har ham med om bord,» sa Kaj Munk. Nei, er vi sikre på det?

      Vi trenger å leve i vekkelsen. Prøv dere selv, sier ordet. Herren kan med vitende og vilje sende oss gjennom stormen. Men når de litetroende får oppleve både megastormen og megastillheten, kan de la Ånden tale og si til hjertene: Guds sanne kirke kan ikke gå under.

Jesus er der

      Kjennetegnet på Guds sanne kirke er ikke størrelsen eller makt, heller ikke en strømlinjeformet organisasjon, men det at Jesus er der. I den skrøpelige farkosten på Genesaretsjøen var den kristne kirke samlet. Det var naturligvis flere disipler, men de tolv var utgangspunktet. Fattige, våpenløse, med masse menneskelige svakheter. Om en båt med tretten mann om bord var sunket i havet, hadde det vært en tragedie, men den var glemt om få år. Men her var noe annet. Ville Kristi kirke bli druknet i fødselen? De hadde Jesus med seg. De var samlet i Jesu navn. Derfor var han midt i blant dem. Katastrofen ble avverget.

      De som følger Jesus, kan glede seg over og bekjenne med Salme 46: «Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor. Derfor frykter vi ikke om jorden vakler, om fjell skakes i havets hjerte, om dets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets overmot … Gud er midt i den, den skal ikke rokkes. Gud hjelper den når morgenen bryter fram … Herren, hærskarenes Gud er med oss. Jakobs Gud er vår faste borg.» (Sal 46,1–8)

      Den kristne filosofen Pascal skrev: «Det er en glede å være i et skip som piskes av sted av stormen, når en bare er trygg på at skipet ikke går under. Slik er det med det som raser mot kirkens skip.»

Havet blir borte

      En dag skal havet ikke være mer. Da fins ikke mer søvnløsheten, farene, opprøret eller jordskjelvet. Det lille, det litetroende mennesket, med tårer som er salte som havet, fins da heller ikke mer. Vi skal bli nyskapte i Kristus. Da trenger vi ingen megatro. For vi ser Jesus med egne øyne. Og både det store havet og de mange små er borte.

      Å følge Jesus innebærer å oppleve seismikk. Jesus skildrer avslutningen av denne tidsalderen: «Og det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner. Og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenninger bruser.» (Luk 21,25).

      Men Guds folk har lært seg å synge århundregamle salmer, som denne av Brorson: «Trygg for verdens kastevind Er du hos din fulltro venn, La det storme som det kan, Du skal komme vel i land.»

      Eller hør på Paul Gerhardt, som etter redslene under trettiårskrigen kunne trøste på denne måten: «Han som kan stormen binde Og bryte bølgen blå, Han skal og veien finne Hvorpå din fot kan gå.»

Også i de stormfulle dagene

      Du får være et Guds barn også i de stormfulle dagene. Jesus sier: Du lite troende. Hvor er det blitt av troen din? Da skal du svare: «Jesus, det er sant, jeg har ikke mye tro å snakke om, men gjør underet for meg likevel.»

      Grunnlaget for din kristendom er Jesus, ikke noe annet. Paulus satset på «å bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen» (Fil 3,9).

      Situasjonen på Genesaretsjøen har gjentatt seg. Det har vært katastrofale kriser. Vi opplever forfølgelsestider i land etter land. Innenfra trues kirken av oppløsning når det gjelder lære og liv. I kjærlighetens navn oppheves Guds bud. En falsk kristendom fornekter Bibelen, Gud, himmelen, helvetet, synden, nåden, dommen, evigheten med mer. Vil Guds folk overleve? Vil vi komme velberget ut av stormen?

      Jesus sa: «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget deres Far å gi dere riket.» (Luk 12,32)

OPL230