Kjemp for troen

Han ville advare og oppfordre til kamp «for den tro som én gang for alle er blitt overlevert» (v. 3), nemlig «de ordene som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt». (v. 17)

Advarte mot de falske

    Brevet oppmuntrer til våkenhet fordi «noen mennesker har sneket seg inn … ugudelige, de forvender vår Guds nåde til skamløshet, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus» (v. 4). Judas beskriver dem på en levende måte. De «spotter det de ikke kjenner» (v. 10). De «knurrer og klager over sin skjebne, enda de farer fram etter sine lyster. Deres munn taler store ord, mens de smigrer folk for vinnings skyld» (v. 16). De «skaper splittelse, de er sjelelige [verdslige] mennesker som ikke har Ånden» (v. 19)

    Det handler om mennesker som egentlig ikke hørte til forsamlingen, men de hadde sneket seg inn uten at noen hadde lagt merke til dem. Judas vil at de skal avsløres, slik at alle skjønner hvem de egentlig er, slik at menigheten ikke blir bedradd og ødelagt ved den falske læren de bærer fram, og den umoralske livsførselen de praktiserer.

Det betyr mye å kjenne historien

    For å klargjøre dette sammenligner Judas disse forførerne med andre personer og hendelser i historien. Det lille Judas’ brev lærer oss flere ting. Jeg vil først peke på at det lærer oss noe om hvilken betydning det har å lære historie. Dette er naturligvis ikke hovedhensikten med brevet, men det er et poeng verdt å ta med seg.

    Han minner om at «Sodoma og Gomorra … drev hor og gikk etter fremmed kjød [de fulgte unaturlige lyster]». Nå er de derfor «som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild». (v. 7). Judas sammenligner altså disse inntrengerne med innbyggerne i Sodoma og Gomorra. Poenget er å si at Sodoma og Gomorra er et eksempel på hva som vil skje hvis inntrengerne lever slik som disse levde. Judas tenker at hvis vi kjenner historien om Sodoma og Gomorra, vil vi lettere kunne kjenne igjen slike avvik og advare mot dem blant de hellige.

    Vi ser noe tilsvarende i vers 11. Der viser Judas til tre andre historiske hendelser, og han sammenligner dem med det som hendte på hans tid blant de kristne. Han sier: «Ve dem! For de har slått inn på Kains vei, har for vinnings skyld kastet seg ut i Bileams villfarelse, og er gått under ved Korahs gjenstridighet.» Dette er ganske spesielt. Hvorfor refererer han til fire forskjellige historiske hendelser som hendte for tusener av år siden, nemlig 1. Mosebok 19, om Sodoma, 1. Mosebok 3 om Kain, 4. Mosebok 22-24 om Bileam, og 4. Mosebok 16 om Korah? Hva er poenget?

    Her er tre forhold verdt å merke seg:

1) Judas går ut fra at leserne er kjent med disse fortellingene. Er ikke dette forunderlig? Det handler om det første århundret etter Kristi fødsel. Det fantes ikke bøker i hjemmene til folk. Ingen lydbøker, ingen bibler var tilgjengelige. Bare muntlig opplæring. Judas gikk ut fra at de kjente sin bibelhistorie. Han tok det som en selvfølge at de visste hva «Kains vei» var for noe, hva «Bileams villfarelse» var, og hva Korahs gjenstridighet besto i. Vet du det? Er ikke dette forbløffende? Han venter at de vet. Det får meg til å tenke at vårt nivå når det gjelder bibelkunnskap i dagens menigheter, er for lavt.

2) Judas går ut fra at det å kjenne til denne historien vil belyse situasjonen i dag. De kristne vil takle feil og vranglære bedre i dag, hvis de kjenner til tilsvarende situasjoner fra i går. Med andre ord: Historien er verdifull for det kristne livet. Å vite at Kain var misunnelig og hatet broren sin, at han hadde vrangvilje mot brorens ekte, åndelige fellesskap med Gud, vil gjøre deg våken for å unngå slike ting som kan oppstå til og med mellom brødre.

    Bileam ga til slutt etter for presset fra den onde. Han gjorde Guds ord til et middel for å skaffe seg materielle fordeler. Vet vi dette, blir det lettere for deg å få øye på slike tendenser. Å vite at Korah foraktet en sunn myndighet og autoritet og gjorde opprør mot Moses sitt lederskap, vil beskytte deg fra tilsvarende mennesker som ikke liker at noen skal bli sett på som ledere for dem.

3) Dermed burde det være klart at Gud har latt en del ting skje, og de er omtalt i historien, slik at vi skal lære av dem. Dermed skal vi bli klokere og mer fulle av innsikt når det gjelder det som skjer i dag. Det gjelder Kristi sak og sunnheten i hans menighet, hans forsamling.

    Derfor: Slutt ikke med å lære av historien. Prøv å tilegne deg litt kunnskap hver eneste dag. La barna dine få den beskyttelsen mot all slags tåpeligheter som kan oppstå i fremtiden, ved at e får kunnskap om fortiden. Bli ikke trett av å lære av Guds ord.

    Jeg sa til å begynne med at Judas egentlig hadde tenkt å skrive et undervisende brev, rolig i formen. Men det han så i menighetene, fikk ham til å skjerpe tonen. Så har jeg nevnt at han viste til historiske hendelser, som kan tjene til å advare.

    Men hvis vi legger til side kamptonen og advarselen for et øyeblikk, og spør hva Judas mener at vi som kristen forsamling egentlig skal bygge på – hva kan vi peke på da?

    Det første er:

Tenk på din status og stilling som kristen!

    Vers 1 sier noe viktig, vakkert og grunnleggende: «Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror – til dem som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus».

    Det første jeg merker meg, er at Judas nevner sin status i to verdener. I denne verden er han Jakobs bror. I Guds rike er han Jesu Kristi tjener. Slik skal du tenke om deg selv. Du er borger i landet du bor i, men i Jesu Kristi rike er du en disippel, en hellig og en tjener eller tjenestekvinne. Det pekes på det samme dobbelte borgerskapet for eksempel i innledningen til Filipperbrevet, der brevet adresseres «til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi». En kristen har to bosteder: I Kristus, og i den bygda eller byen der en bor. I denne verden var Judas både Jakobs bror og Jesu Kristi tjener, han bodde i Jerusalem og i Kristus.

    Om medlemmene av menigheten skriver han at de er de «som er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus». For en vakker treklang: Kalt, elsket og bevart. De ble kalt fordi de er elsket, de er elsket fordi de er kalt. Det er som et forelsket par som har giftet seg. Bruden er elsket, derfor utvalgt og kalt. Hun er kalt og utvalgt fordi hun er elsket. Tilsvarende gjelder for brudgommen. Derfor har Kristus også tatt ansvar for å ta vare på dem som han har elsket og kalt.

Jesus som hersker   

Noe annet jeg merker meg ved Judas’ holdning og tro, er at han omtaler troens opphavsmann og fullender som «vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus». (v. 4).

    Har vi mistet denne holdningen i vår tids kirke og kristendom? Omtaler vi Jesus som hersker? Er han virkelig Herre? Eller føler vi oss fri til å lage vår egen privatreligion med vendinger som «jeg opplever det slik at… jeg er blitt rolig for at … jeg kan ikke få meg til å tro at … jeg har sett at livet nå for tiden ikke kan godta at …» Da Judas skrev at Jesus er hersker, mente han at Jesus ikke bare skulle gi oss hint og råd og tips, men han skulle få bestemme. «Han har sagt … Guds ord sier … Slik står det skrevet, derfor bøyer jeg meg for det.» Jesus sa selv: «Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14,21).

Åpenbaring en gang for alle

    Judas underviste ikke noe om en fortsatt åpenbaring, en kirkelig tradisjon som skulle videreføre troens innhold. Han skrev: «Men etter som dere en gang for alle har fått vite alt, vil jeg minne dere om …» (v. 5) Kristen forkynnelse skal ikke komme med nye åpenbaringer eller profetier med nytt innhold. Vi har fått vite alt. Forkynnelsen skal minne oss om det vi allerede vet.

    Det samme sier han i vers 17: «Men dere, kjære: Husk de ordene som vår Herre Jesu Kristi apostler før har talt!» Apostlene har nemlig formidlet Jesu ord. Jesus selv har sagt: «Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg. Men den som forkaster meg, forkaster ham som har sendt meg.» (Joh 10,16)

    På denne bakgrunnen oppmuntrer Judas med følgende ord: «Men dere, kjære: Oppbygg dere på deres høyhellige tro, be i Den Hellige Ånd, og hold dere slik i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv» (v. 20-21).

    Så avslutter han med disse varme ordene:

    «Men han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd, den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.» (v. 24-25).

OPL233