Når Gud sårer oss

    En profet vi leser om i Bibelen, Jeremia, var opptatt av slike vanskelige problemstillinger. Han levde om lag 600 år før Kristus, i en krisetid for jødefolket. De ble okkupert og bortført til et fremmed land. De følte Gud hadde sviktet dem. Jerusalem ble karakterisert som en ensom, gråtende enke. Hun hadde vært som en fyrstinne, men var sunket ned til en trellkvinne. (Klag 1,1). Det eneste som var igjen, var minnet om gamle dager, da det var herlige tilstander. Men nå hadde bitterheten overtatt.

    Klagesangene er som et rop fra hjertet, fra Jeremia, da han og folket var blitt såret av Gud. Men de var også såret av sine fiender og av sine egne synder. De hadde gjort mye galt selv. Men de som gjorde galt mot dem, hadde også skyld. Men hvorfor straffet Gud folket sitt mer enn fiendene deres? Var Gud urettferdig?

    Hvordan snakket de da om Gud? Hvordan skal vi snakke og tenke om Gud i det som er vanskelig for oss?

Det som er vanskelig

    For det første skal vi innse at Gud selv styrer operasjonskniven når noe sårer oss. I Klagesangene, kapittel 2, fra vers 1, sier profeten: «Å, hvor Herren i sin vrede har hyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels pryd fra himmelen til jorden. På sin vredes dag kom han ikke sin fotskammel [det vil si paktens ark] i hu.» Gud var vred, sendte folket inn i mørket og tok æren fra det.

    Vers 2: «Uten skånsel har Herren tilintetgjort alle Jakobs boliger. I sin vrede har han brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden. Han har vanæret riket og dets stormenn.» Vers 3: «Han har satt Jakob i brann lik en flammende ild som fortærer rundt omkring.» Fra vers 4: «og drept alt som var en lyst for vårt øye.» Legg merke til at Herren er den handlende bak alt dette.

    Noen sier: Gud er bare god, alt det onde kommer fra djevelen. Er vi da overlatt i djevelens vold når vi har det vondt? Har Gud gitt oss opp i slike tider? Vi forstår ikke dette fullt ut.

    For det andre var Jeremia opptatt av spørsmålet: Hadde Herren rammet helt urettferdig? Nei. Folket visste de hadde syndet. Jeg skal ikke male det ut i detaljene i dette. Men de var blitt advart. Fortsatte de på ville veier, ville Herren sette inn harde midler for å tukte dem. Det lyder i kapittel 2, vers 17: «Herren har gjort det han hadde tenkt. Han har oppfylt sitt ord som han hadde forkynt fra gamle dager. Han har brutt ned uten skånsel.»

    Guds folk var ikke så opptatt av hvem som hadde gjort det onde. De var mer bekymret for det faktum at Gud visste om det, han tillot det, og han grep ikke inn. Derfor ble smerten så stor. «Mitt øye renner og har ikke ro, det får ingen hvile, før Herrens øye ser ned fra himmelen.» (Klag 3,49-50)

    De opplevde det som om Gud ikke så dem, at han glemte dem, at han ga dem opp. «Hvorfor skulle du glemme oss for evig, forlate oss for så lang en tid?» (Klag 5,20)

De onde vil ikke slippe unna

    Det er profeten Jeremia selv som gir et annet bilde. De onde menneskene skal ikke slippe unna med sin misgjerning. «Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, etter deres henders gjerning.» (Klag 3,64) Vi synes det er fælt å tenke på dommens dag. Men da skal Gud faktisk gjenopprette sannheten og rettferdigheten. Det blir satt en evig grense for ondskapen. Det er som om Herren sier: – Vent og se hva jeg vil gjøre!

    Det er ikke lett å innse at Gud har sin hånd med i vonde ting som skjer. Men det er enda vanskeligere å godta at djevelen alene styrer. For Satan er bare ond. Gjør han noe godt, er det bare for å lokke oss inn i en enda verre ondskap. Herren har en fast oppdragende hånd, vil Jeremia formidle, «men om han bedrøver, så forbarmer han seg igjen etter sin rike miskunn. For det er ikke av hjertet [villig, med glede] han plager eller bedrøver menneskenes barn.» (Klag 3,32–33)

    Når Herren sårer oss for å oppdra oss og gjøre oss mer skikket til å være villige og lydige barn, viser han en uendelig omsorg. Det mest trøsterike ordet i boken Klagesangene finner vi i kapittel 3, vers 22 og 23: «Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.»

    Hvis Herren skulle ha behandlet oss i samsvar med alle våre nederlag og misgjerninger, var det helt ute med oss. Hvordan skulle vi da bli stående på den store dommens dag? «Hvem kan utholde den dagen han kommer? Hvem kan bli stående når han åpenbarer seg? For han er som smelter-ild …» (Malaki 3,2).

Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt

    Men slik er han ikke nå. Hans barmhjertighet har ennå ikke tatt slutt. Ennå er det nådetid. Det vil si: Han viser sin velvilje, godhet og vennlighet fra dag til dag. Synes vi kvelden og natten ble hard og kald, så møter morgenen oss med en frisk og forutsigelig soloppgang. Den kommer alltid på en ny måte, med nye farger og temperaturer, med skyer eller med bar himmel, men den kommer til fastsatt tid og med forutsigelig lys og optimisme. Slik er Guds nåde, den kommer til oss i samsvar med Guds trofasthet.

    Vi har ikke mye å stille opp med overfor Gud. Enten vi er pene og pyntelige mennesker med vanlig respekt og ære, eller vi har dummet oss loddrett ut, så er vi ikke slik vi burde være. Heller ikke er vi i stand til å gjenopprette det gode forholdet ved hjelp av egne krefter. Derfor har Jeremia gitt oss en fin mønsterbønn: «Herre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som før i tiden!» (Klag 5,21) Det står egentlig: Vend oss om til deg igjen, så vi kan vende oss tilbake til deg. Samme bønnen uttrykker Jeremia et annet sted på denne måten: «Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud.» (Jer 31,18).

    I det ordet er det en bevegelse fra meg og min mangelfulle omvendelse til Herren min Gud. «Velt din vei over på Herren og stol på ham! Han skal gjøre det.» (Sal 37,5). Derfor ga en kristen veileder dette rådet: «Ikke lev så mye på Guds trøst som på trøstens Gud.» David fikk trøst under vanskelige forhold i Juda ørken og skrev: «Slik har jeg skuet deg i helligdommen, da jeg så din makt og din herlighet. For din miskunnhet er bedre enn livet.» (Sal 63,3–4).

I vanskeligheter akkurat nå?

    Er du i en vanske akkurat nå? Kanskje du preges av en intens bekymring, ikke for deg selv, men for noen som står deg nær? Deres nød er blitt din nød.

    Be med ordene i Klagesangene (1,20): «Se, Herre, jeg er i trengsel!» Når hjertet er ydmyket, ja kanskje knust, og må søke Herren, da er det håp for oss.

    Et budskap som vil bære oss gjennom de vanskelige dagene, lyder slik: «Herren er god mot den som venter på ham, mot den sjel som søker ham. Det er godt at en er stille og venter på Herrens frelse. Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom, at han sitter alene og tier, når han legger byrder på ham» (Klag 3,25–28). Disse vise ordene gjelder ikke bare de unge. Det er ikke lett, men godt, når vi må søke Herren, fordi byrder er lagt på oss.

    Når du i hjelpeløsheten søker til Herren, er du blitt delaktig i alt hva han er og har: «Herren er min del, sier min sjel. Derfor håper jeg på ham.» (Klag 3,24)

Del i Kristus

    Jeg er sterkt betatt av den tanken at Gud har latt oss få del i ham. Jesus bruker bildet om at vi er som grener på vintreet, Paulus snakker om å være lemmer på Kristi legeme. I Hebreerbrevet sies det: «For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet.» (Heb 3,14)

    Som gammel mann sa forkynneren F.B. Meyer: «Hvis jeg kunne leve livet om igjen, ville jeg gitt mer av min tid til å trøste og oppmuntre.» Kan du ta til deg trøsten fra Herrens ord? Klarer du å snakke pent om Gud når han sårer oss?

    Salmedikteren Paul Gerhardt skrev:

«Hver som nød og armod kjenner,

Kom nå hit,

Fyll så fritt

Troens tomme hender!

Her er gull,

Favnen full,

Fryd for alle hjerter!

    Snakk ikke dømmende og avvisende om Gud når han sårer deg. Martin Luther sa det som vanlig dristig, men han talte ut fra dyp erfaring med mye mørke i anfektelse: «Vi ville aldri bli rette kristne, og kunne heller ikke forbli kristne. Det er nøden og angsten som tvinger oss til det og bevarer oss som kristne. Derfor er trengsel og kors likeså nødvendige for oss som livet selv, og mye mer nødvendig og nyttig enn all verdens gods og ære.»

    En erfaren kristen har sagt det slik: «Jo mer jeg lærer Skriften og livet å kjenne, jo klarere blir det for meg at trengselen er den stille, drivende kraft i hele vårt kristenliv. Som de gamle veggurene stanser når vi tar av loddene, slik vil også gudslivet vårt gå i stå uten de loddene som trengselen er.»

    Svein Ellingsen har lært oss en dyp bønn i et salmevers:

    «Kom vårt sprengte liv i møte!

La oss i vår trengsel merke:

Under alle dyp er Du!

La oss gripe dine løfter:

Ingen makt skal kunne skille

Oss fra Kjærlighetens allmakt.»

OPL224