Kom sammen!

De så stort på kirker og gudstjenester, men det føltes ofte mer offisielt og høytidelig. De lengtet etter mer nærhet – og fant det i hus de selv bygde.

Guds forsamling består av mennesker, og den er noe lokalt. Paulus skrev brev til «den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus … som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn» (1Kor 1,2) Det viktige er ikke hus, organisering og strukturer, men å samle dem som kaller på Jesu navn – på hvert sted.

Hva er det vi samles om? Guds eget ord i Bibelen. Der får vi veiledning for livet «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» (Sal 119:105)

Samle en storfamilie, så har du en klan. Annonsér et stort sportsstevne, og du får en begeistret publikum. Kall sammen kristne, og du har en forsamling. Når Gud kaller sine barn sammen, blir de ikke drevet av egeninteresse, men de blir opptatt av å lære mer om Jesus. Da har du fått et hellig samfunn som bryter ned gjerder og bygger opp mennesker. Vi ber om at Gud vil hjelpe oss til å bygge de helliges samfunn også i vår tid!

Oppmuntring fra Bibelen

Nå skal vi høre en oppmuntring fra Ordet, fra Heb 10,23-25:

«La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som ga løftet. Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.»

Disse ordene gir en utfordring om å holde fast ved vårt håp. Det gjelder håpet om at Gud virkelig har tilgitt oss, og at vi ved å tro på Jesus får evig liv. Dette håpet kan vi med stor glede og frimodighet bekjenne.

For hva er det vi har fått? Guds nåde. Vi trenger ikke stresse og presse for å få Gud til å smile. Han er glad i oss. Et lite puff av negative krefter eller en ørliten fristelse i et svakt øyeblikk kan kaste oss inn i skyldfølelse eller synd. Er det ikke slik? Hva da? Da skal vi vite: En isolert kristen er en sårbar disippel.

Vi må ikke svikte i å komme sammen for oppmuntring og opplæring. Dette merkelige med korset, og det enda mer merkelige med oppstandelsen, er så totalt fremmed for tankegangen i den verden som vi arbeider, leker og lever i, at det å komme sammen er et livsviktig treningsopplegg. Det er ikke en valgfri aktivitet hvis vi har tid. Lovsang, lytting, samtale i små grupper, fellesskap med mat – alt slikt er forsterkere som gjør det mulig for oss å høre røsten fra Gud. Ja, det er jo nesten for godt til å være sant, at Gud taler til oss fra korset der Jesus døde: Så høyt elsker jeg deg – det trenger vi å høre på nytt og på nytt.

Gud er trofast

1. Det første vi får som begrunnelse i teksten vi leste, er at Gud er trofast: Vers 23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som ga løftet.»

Lenge før verden begynte, strakte Gud sine skaperkrefter ut. Han strødde stjerner over himmelen. Han satte fart i englene. Han knelte ned på jordens leire for å forme skapninger som lignet ham selv, du og jeg. Han trengte ikke å gjøre det. Han valgte å gjøre det. Han fylte opp kalenderen sin for fremtiden med alt stort han ville gjøre. Han bestemte seg for å sette universet i bevegelse, og han bestemte seg for å knytte seg til oss gjennom en pakt, et slags ekteskap. Han lovte: Jeg vil være her for dere. Dere kan stole på meg.

Moses ble overveldet av det i sin tid. Hvem er som Gud? sa han til israelittene. Tenk, han svarer når vi kaller på ham! Moses visste hva han snakket om. Da han ble klar over Guds eksistens, spurte han om Guds navn. Og Gud svarte: Jahve, Jehova, Jeg er! Paktens Gud. Gud med løftene, levert og overholdt. Jeg vil være hos dere, sa Gud.

Historien viser oss en annen fortelling. Djevelen sa: Gud, du kan vel ikke ha noe å gjøre med disse uryddige menneskene? Gud, du har lykkes dårlig, du giftet deg med feil folk, du sitter fast i en elendig avtale!

Men Gud gjorde vår elendighet til sin elendighet. I Jesus har Gud bekreftet sitt forhold til oss. Hva betyr Jesu navn? Frelser. Hva sa profeten Jesaja? Immanuel – Med oss er Gud. Hvordan gjorde Gud det? En jomfru ble med barn og fødte en sønn, og han ble Immanuel – Gud med oss, for oss, hos oss. Hvem ser vi i historien? Den Gud som lover og holder det han lover.

Hvem er du? Hvem er jeg? Vi er på sett og vis de løftene vi kommer med. Vi er de forpliktelsene vi står fast ved. De holder ikke for Herren. Men Gud har gitt en ensidig pakt. Han elsker dem som må karakteriseres som svikere og syndere.

Dette er evangeliet. Holde fast ved å bekjenne. Du står i en flokk av trofaste menn og kvinner, Guds hellige, troens helter. En dag vil de som husker deg, skrive på minnets gravstein: Stridd den gode strid, fullført løpet, bevart troen.

Glørne må samles

2. Det andre vi får høre i dette ordet, er: Vers 24: «La oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger»

Skal du få fres på peisen, må du samle glørne, blåse litt frisk luft på dem og se hva som skjer.

Så vi kan be: Herre, samle oss. Foren oss. Gi oss mat og forny oss.

Noen har et godt ord å dele til en åpning. En som taler, har forberedt å undervise litt mer om ordet, om betydningene og sammenhengene, og om hva det innebærer for oss i dag.

Så har vi vidunderlige sanger med et gjennomtenkt og prøvet innhold. Guds ord for Guds folk. Det er viktigere for deg å vite hva som hendte ifølge denne boka enn å vite hva som hendte på nyhetene i dag.

Vi kan også stille de vanskelige spørsmålene når vi kommer sammen.

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.» Jes 1:18

Hvorfor må noen lide? Hvorfor raser det kriger rundt omkring? Hvorfor får ikke de fattige hjelp? I det kristne fellesskapet stiller vi slike spørsmål. Vi må snakke sammen om det vanskelige. I de helliges samfunn oppmuntrer vi hverandre med de gode ordene til trøst.

Så vil Herren at vi må spre oss blant alle vi kjenner og møter, og han gir oss anledninger til å fortelle om hans underfulle nåde. Og når vi går ut, tar vi med oss det beste som ble bygd inn i oss – muligheter, visjoner, ønsker, forsett. Jesus samler sine til glede og fellesskap. Så sender han oss med kjærlighet ut i verden, for at vi skal bære med oss frukt fra ham og elske dem som ikke kunne komme.

Hvem skal vi gi det gode videre til?

• Den som vi er gift med
• Dem som vi til daglig spiser sammen med
• Dem som vi kjører buss eller tog sammen med
• Dem vi jobber sammen med.
• Dem som vi kjenner i butikken
• Dem som er skjult for øynene våre, helt til vi begynner å se etter dem.

De er barn skapt av den himmelske Far. De er elsket på grunn av Jesus. De trenger en klem og en oppmuntring. De trenger å få del i et håp.

Ikke svikte forsamlingen

3. Det tredje leddet i teksten vi leste, finner vi i vers 25: «La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.»

Hvorfor skal vi ikke svikte? Fordi Jesus sa: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt 18,20) Tenk, på bedehuset har vi en date med Jesus! Ikke gå glipp av den muligheten!

Filmen Titanic viser at tragedien med den store skipsulykken i 1912 fortsetter å fascinere. Titanic var den enorme båten som ikke kunne synke. Men den skrubbet seg i stykker på et isfjell. 1645 passasjerer døde den kvelden i det kalde vannet i Nord-Atlanteren. Over 600 ble berget. Filmen viser at de aller fleste som overlevde, var mennesker som holdt tett sammen og oppmuntret hverandre.

Det samme prinsippet gjelder i troens vandring. Den onde, satan, djevelen, blir sint hver gang noen bekjenner troen på Jesus. Enhver person som kommer til Kristus, fratar djevelen et nytt offer. Men den onde er tålmodig og smart. Han vet at hvis han kan isolere en troende, kan han gjøre ham eller henne sliten og i mange tilfeller lure dem bort fra Kristus. Strategien er den samme: Holde dem borte fra bønn, vekke fra Bibelen, isolert fra Guds forsamling.

Når vi er opptatt av det å komme sammen, må vi være åpne både for det større fellesskapet og en liten gruppe. Bibelgruppe, misjonsforening, søndagsskole, kor eller musikklag er slike gode kom-sammen-gaver. Der kan vi lettere gi akt på hverandre, legge merke til hvordan vi har det, og «oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger». Det er ikke så lett i en større forsamling. Hvis en kristen ikke har en mindre gruppe å forholde seg til, ingen troens familie, kan en lett miste motet.

Tenk på døperen Johannes. I begynnelsen av sin tjeneste var han uhyre frimodig og sto fram offentlig. Han våget til og med å kritisere at Herodes levde i hor. Men etter at han var kastet i fengsel og blitt isolert for en stund, mistet han mye av vissheten. Han sendte til og med et budskap til Jesus for å spørre om han virkelig var Messias.

Jeg trenger en liten gruppe av kristne som jeg kan ha fellesskap med, som jeg kan be sammen med, som jeg kan dele opplevelser med, og studere Guds ord sammen med. Alle kristne som vokser, har det.

Derfra er vi sendt til verden. Å komme sammen gjør vi ikke mange timer om gangen. De fleste dagene er vi ute blant vanlige folk.

De du møter i hverdagen din, er ikke så interessert i å vite fra misjonshuset om hvor god eller dårlig prekenen var, eller om musikken holdt mål til terning seks eller bare til en toer, det er ikke engang interessant om forsamlingen var vennlig mot deg den dagen. Det viktige er om folk merker at du har hatt med Jesus å gjøre.

Både i et møte og ute blant folk kan det være en som sliter med kronisk smerte. Bare en vennlig hilsen og et varmt smil kan holde den ulven som heter fortvilelse, borte fra hjemmet. Blant dem du omgås kan det være en som har mistet et familiemedlem i løpet av det siste året, enten ved død eller skilsmisse. Det er noen som er såret og blør følelsesmessig. Et varmt smil og en klem og et trøstens ord fra Skriften, formidlet av et menneske som deg og meg kan hjelpe Gud i å helbrede.

Studenter og elever kommer. De kan av og til se trette ut, men de lytter. De går i et miljø der lærerne ofte tror at Gud er en innbilning, at det ikke fins noen absolutte sannheter, at sex er bare en form for tidsfordriv. Når disse unge kommer i det kristne fellesskapet, skjønner de at et verdslig liv ikke har noen fremtid. At dere er samlet, vitner om at Jesus lever og at Bibelen er Guds inspirerte veiledningsbok.

Hjelpe noen på vei

4. Vi hjelper noen på vei i Guds forsamling. Johannes skrev i sitt tredje brev om noen reisepredikanter og misjonærer. (3Joh 6) «De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud.» Det er noe av det vi gjør i Guds forsamling: Vi hjelper noen på vei med å reise ut og forkynne.

Så er gleden desto større når vi får besøk og får høre at ordet har båret frukt. Det står skrevet om de første misjonærene: «Da de var kommet dit, samlet de menigheten og fortalte om alt det som Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene.» (Apg 14,27)

Guds nåde og Guds gaver kommer til oss langs mange ulike veier. Gavene er mangfoldige. Vi har hver for oss fått noe å forvalte, noe å gi videre, noe å bruke, noe å dele ut. Nådegavene skal settes i virksomhet, ikke for å tjene meg selv, men for å tjene andre.

Så hvis du har fått en gave, så bruk den på alle mulige måter. Ikke legg den til lagring. Ikke gi den sparsomt videre som en gjerrigknark. Sett den ut i praksis på en raus måte, som en millionær som har bestemt seg for å gå konkurs.

Nei, konkurs går du ikke, for her gjelder det noe merkelig: Jo mer du bruker din nådegave til beste for andre, jo mer får du velsignelse tilbake.

Bibelen ser ut til å ha en ufullført liste over gaver og tjenester. Gavene til å hjelpe og oppmuntre, gi og vitne kan være nærliggende for mange. En rekke spesialiserte tjenester er også nevnt.

Enkelte går inn i debatt om forholdet mellom naturtalent og nådegave. Det er ikke så fruktbart. Heller ikke en diskusjon om hva som er gitt, og hva som kan læres. For gaven vokser når den tas i bruk, og nåden gis ikke på forskudd.

Nådegaven er gitt for de andres skyld, ikke for din egen. Du er som et epletre som gir frukt, ikke for at det skal spise frukten selv, men for at andre skal nyte godt av den. Gaven er gitt deg for at du skal velsigne andre når du tar den i bruk.

Har du gaven til å undervise, har du fått den for at andre skal bli undervist.

Har du gjestfrihetens nådegave, har du fått den for at andre kan trenge den varme velkomsten du kan gi dem.

Hvis bare én begavet person svikter, så blir Kristi legeme fratatt en tjeneste som det trenger for å fungere godt.

En hval er like enestående som en kaktus. Men ikke be en hval om å overleve i ørkenen, og ikke be en kaktus om å trives i havet.

Vær deg selv og takk for det Gud har gjort deg til. Jeg ønsker dere en god og velsignet tid i bedehuset eller misjonshuset!

OPL300