Bærekraftig tro 1

 Han skriver altså til en menighet eller en forsamling. Det er viktig i dag som før at vi hører til i et kristent fellesskap. Spesielt i en tid som varsler avslutningen av denne tidsalderen gjelder at tiden er kort, både for oss personlig, og for verden.

Varm hilsen

        Misjonærteamet begynner med å hilse vennene i Tessalonika: «Paulus, Silvanus og Timoteus – til tessalonikernes menighet i Gud, vår Far, og i Herren Jesus Kristus: Nåde og fred være med dere!» (v. 1). Paulus betyr «den lille», Timoteus: «han som ærer Gud», og Silvanus: «Han som elsker skogen». Et artig trekløver. De gir en svært personlig hilsen til tessalonikernes menighet, det er som om vi skulle si: Til Osloborgernes forsamling. Guds menighet er mennesker. De hilser med nåde og fred, de mest verdifulle gavene. Ordet nåde (kjaris) er en liten vri på den greske hverdagshilsenen hei (kjaire), og fred er den jødiske hilsenen shalom. To verdener møtes for de kristne.

        Legg merke til at Gud Fader og Jesus som Herre sidestilles, det er bare 20 år siden Jesus oppsto fra de døde. De troende i Tessalonika er nybegynnere som kristne, de har opplevd trøbbel, de skal nå få trøst og oppmuntring. De er i Gud som Far og i Jesus som Herre. Jesus lærte oss å tenke at de troende er som grener på vintreet, og Paulus snakket om at vi er en del av Kristi legeme, hans kropp. Vi får leve i Gud, ha røttene våre hos ham, hente alt vårt liv fra Kristus.

Glad og positiv tone

        Det er en glad og positiv tone i brevet, vers 2: «Vi takker alltid Gud for dere alle når vi minnes dere i bønnene våre.» Å huske på, å takke, og å be hører sammen. Kanskje vi skulle be om å huske bedre, eller å bli minnet på de kristne vennene våre, så vi blir flinkere til å takke og be for dem?

        Hva var det brevskriverne husket ved de kristne i Tessalonika? Nå kommer en flott treklang, vers 3: «Stadig minnes vi deres virksomhet i troen, arbeidet deres i kjærligheten og deres utholdenhet i håpet til vår Herre Jesus Kristus, for vår Guds og Fars åsyn.»

Tro, håp og kjærlighet

        For første gang hører vi denne treklangen i nytestamentet: Tro, håp og kjærlighet. Den gjentas for eksempel i 1. Korinterbrev, i Hebreerbrevet og hos Peter.

        Hva er det som er typisk ved disse egenskapene? For det første er de utadvendte. De går i sine spesielle retninger. Jeg tror på Gud, jeg viser kjærlighet mot min neste, jeg viser håp overfor fremtiden. De første kristne hadde fått en nyorientering i livet sitt. De var blitt utadvendte, i motsetning til den syndige holdningen, som er innadvendt, for ikke si innkrøkt.

        Dessuten er disse egenskapene skapende, konkrete og praktiske. Troen fører til virksomhet, kjærligheten fører til arbeid og strev for min neste, håpet gir med utholdenhet, tålmodighet og mot under vanskelige forhold.

        Johannes Calvin mener at vi her har å gjøre med en kort definisjon av hva kristendom er. Det handler om en bærekraftig tro!

Elsket og utvalgt

        I vers 4 sier brevet noe både enkelt og dypt om de troende: «Vi vet jo at dere er utvalgt, brødre, dere som er elsket av Gud.» For en status! For å skjønne det bedre kan vi tenke på et ektepar. De har utvalgt hverandre fordi de elsker hverandre. Gud elsker oss, derfor valgte han oss ut. Han valgte oss ut fordi han elsket oss. Vi skal få tenke oss inn i dette som enkeltkristne. Men det er brukt flertall, det gjelder de troende som en gruppe. Gud elsker oss ikke fordi vi er spesielt verdige til å bli elsket. Han elsker oss fordi han er kjærlighet. Legg merke til hvordan Gud står i sentrum hele veien.

        Så langt har Paulus snakket om Guds folk. Nå går han over til å snakke om evangeliet, budskapet, og hvilke virkninger det har. Han har tre punkter på en tidslinje: Evangeliet kom til dere (v. 5), dere tok imot ordet (v. 6), og fra dere har Herrens ord fått lyde ut (v. 8).

Hvordan evangeliet kom

        Vers 5: «For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. Dere vet selv hvordan vi var hos dere for å være dere til gagn.»

        Evangeliet kom ikke i fallskjerm fra himmelen, det ble brakt som gode nyheter ved hjelp av budbærere. Her sier Paulus mer konkret hvordan det kom:

        I ord. Ikke bare i ord, men først og fremst ved ord. Evangeliet er i seg selv et ordbudskap. Vi må stadig minne hverandre om at ord har betydning. Tiden kan være mett av ord og mer sugen på bilder, drama og musikk. Men slike virkemidler kan ikke erstatte ordet. Troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen av ordet som høres.

        Det kom også i kraft. I oss selv har vi blinde åndelige øyne og harde hjerter. Den Hellige Ånd må gjøre noe med oss. Her er det ikke snakk om tegn og under og kraftgjerninger, for da ville det stått flertall av kraft, altså kraftgjerninger. Nei, det er snakk om kraft i entall, en kraft som er viet til Ordet og Ånden.

        Ordet kom med overbevisning. Det ble en kraftvirkning i den enkeltes hjerte. Overbevisningen oppstår i hjertet som en tillit. Paulus var ordsentrert, dermed ble kraften virksom i hjertene, og så både eide han og formidlet overbevisning, tillit og mot.

        Alt dette skjedde i Den Hellige Ånd. Ånden nevnes sist, for den synes å høre til alle tre: Sannheten i ordet, overbevisningen vi taler med, den virksomme kraften – alt kommer fra Den Hellige Ånd. Har vi dekning for dette i livet vårt, slik Paulus hadde det?

        Så leser vi vers 6 og 7: «Og dere ble våre og Herrens etterfølgere, idet dere tok imot Ordet under stor trengsel med glede i Den Hellige Ånd. Slik er dere blitt et forbilde for alle de troende i Makedonia og Akaia.» Jeg begynner med å peke på noe negativt: Dere opplevde stor trengsel. Evangeliet, når det er ekte, vekker motstand. Det var tilfelle i Tessalonika, og er tilfelle i dag også.

        Likevel fikk dere oppleve glede gitt av Den Hellige Ånd. Dette er andre gang på to vers Ånden er nevnt. Den samme Ånden som ga kraft til dem som forkynte, ga glede til dem som tok imot ordet. Ytre motstand og indre glede har fulgt hverandre gjennom kirkehistorien.

Dobbel etterfølgelse

        Så ble dere etterfølgere. Paulus, Timoteus og Silvanus var etterfølgere av Jesus. Nå ble de etterfulgt av troende i Hellas. De som gjør Kristus og apostlene til forbilder, blir selv forbilder. Dere, kjære tilhørere, er forbilder for andre!

        Får Den Hellige Ånd innpass i livene våre, blir forkynnerne preget av sannhet, overbevisning og kraft. Da blir tilhørerne preget av glede, mot og lydighet. Disse ordene utfordrer oss til å være varsomme når vi velger oss åndelige ledere.

        Så går vi over til vers 8: «For fra dere har Herrens ord fått lyde ut. Ikke bare i Makedonia og Akaia, men alle steder er deres tro på Gud blitt kjent, så vi ikke behøver å si noe om det. For de forteller selv om den inngangen vi fikk hos dere.»

Ordet har fått lyde ut.

Her er brukt et spesielt ord i grunnteksten – ex-ekjeo. Vi har dette ordet avledet i vårt norske ekko. Det kan brukes om klokker, bjeller og trompeter. Evangeliet skapte en høy lyd, som ga gjenklang i fjell og daler i Hellas. Noen forkynte, noen samlet seg om forkynnelsen, og det ble som et ekko. Eller vi kan tenke på lys. Det blir mange ganger forsterket hvis det får en reflektorskjerm bak seg. Når noen samler seg om forkynnelsen, blir det som en reflektorskjerm. Ordet lyder sterkt og klart ved forkynnerne. I andre omgang vitner de kristne der de bor.

         I dag er vi mediefokusert, men vi skal ikke glemme det enkle samspillet, den «hellige sladderen» når noen forteller: «Har du hørt det som hendte …» Paulus: «Vi behøver ikke si noe om det.» Forkynnerne kjente seg overflødige. Det var en spøkefull overdrivelse, men poenget er: Guds ord går frem spontant og levende. Ordet spredte seg, kjære venner i Tessalonika, ved at dere tok imot ordet ved å tro på Gud, og ved at dere tok så fint imot forkynnerne.

Hva innebærer en kristen omvendelse?

        Kapittel 1 i 1. Tessalonikerbrev avsluttes med å gå nærmere inn på hva en kristen omvendelse innebærer. Her får vi lære noe om det radikale grunnlaget for en bærekraftig tro. Vers 9b–11: «Dere omvendte dere til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud, og vente på hans Sønn fra himlene – han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer.»

        Hvor radikalt dette er, kan knapt overdrives. Avgudene er døde, falske, mange, synlige og menneskeskapte. Den sanne Gud er levende, sann, én, usynlig og selve Skaperen.

        Paulus skrev at de troende i Tessalonika omvendte seg til Gud fra avgudene. På den tiden hadde de avguder i form av statuer, amuletter og trollting. I dag har vi penger, makt, berømmelse, arbeid, sport, tv, menneskedyrkelse, mat, alkohol, narkotika, sex. Mange lever i trelldom, ja, som i et åndelig fengsel.

        Men dere, sier Paulus, vendte om for å tjene den levende og sanne Gud. Omvendelse er ikke bare noe negativt, nei, det er noe stort og positivt. De gikk fra ett slaveri til et nytt, men det nye, å være Jesu Kristi trell, innebærer virkelig frihet.

Både vente og tjene

        Dere venter på hans Sønn fra himlene. Tjene og vente går sammen for den som har en bærekraftig tro. Det innebærer både noe aktivt og noe passivt. Vi kan øve oss på å leve i balanse, mellom å arbeide og be. Vi må ikke tro vi makter alt, heller ikke at vi makter ingenting.

        Vi venter på vår frelser fra himlene – han som Gud reiste opp fra de døde, Jesus, han som frir oss fra vreden som kommer, skriver Paulus. Guds vrede er ikke noe upersonlig eller lunefullt. Men det handler om en kompromissløs og hellig grensesetting mot det onde.

        Evangeliet kom, dere tok imot det. Nå lyder det videre. Står vi i denne tjenesten med å overlevere videre evangeliet, som er Guds kraft til frelse?

OPL218