Bærekraftig tro 4.

Hvordan skal vi leve som kristne i hverdagen? Hva vil det si å vandre i Herrens spor? Her kommer de inn i bildet, de formanende avsnittene i Bibelen. Et godt eksempel på et kapittel med praktiske oppmuntringer skal vi se på i dag: Kapittel 4 i 1. Tessalonikerbrev. I de første kapitlene har apostelen brukt en mer fortellende stil. Nå kommer han til instrukser og veiledning for livet.

Slik innleder han kapittel 4: «For øvrig altså, brødre, ber og formaner vi dere i Herren Jesus: Likesom dere har lært av oss hvordan dere bør vandre og være til behag for Gud – slik dere også vandrer – så må dere gjøre enda større fremgang i dette. Dere kjenner jo de påbudene vi ga dere ved Herren Jesus.» (v. 1–2)

Til behag for Gud

Vi skal vandre til behag for Gud. Dere har hørt om dette før, sier apostelen, men dere kan gjøre fremgang i dette. Paulus taler med myndighet fra Herren og spør: Du er vel i vekst som kristen? At du nå har satt deg for å lese og lytte, viser at dette betyr noe for deg.

Å være til behag for Gud er et grunnleggende prinsipp i kristen etikk. Det motsatte er å gjøre Den Hellig Ånd sorg. Er jeg blitt kjent med Faderen og Sønnen, blir det viktig for meg å glede dem. I stedet for å måle meg på hundrevis av konkrete bud og forbud, er jeg fri til å tenke: Hva vil glede Herren? Hva har hyrderøsten sagt om den rette holdningen i denne situasjonen? Vi har fått veiledning i påbud fra Jesus, som er viktige så vi ikke tror at alt vi finner på av fromme gjerninger, behager Gud.

I dette kapitlet er apostelen inne på fire områder av livet som har med både hverdagen og vekst i kristenlivet å gjøre. Vi skal oppdra oss selv i forhold til seksualitet og samliv, i kjærlighet til andre kristne, i et rett forhold til arbeidet, og for det fjerde i forhold til sorg.

Ekteskapet

Vers 3: «For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud. Ingen må bedra eller utnytte sin bror i det han har med ham å gjøre. For Herren er hevner over alt slikt. Dette har vi også før sagt dere og vitnet for dere. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse. Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere.» (v. 3–8)

Det er ikke merkelig at apostelen begynner med forholdet til kjønnslivet. Han skrev fra Korint til Tessalonika. Korint var berømt for sin umoral. Det var forferdelige forhold i den gresk-romerske verden. En mann kunne ha en ung frøken å prate med og forlyste seg med, han kunne ha en slave som konkubine, han kunne oppsøke gatepiker, og hadde i tillegg en kone som var husholderske og mor for hans ekte barn.

Mot et slikt liv setter Paulus opp idealet om helliggjørelse. Hold dere borte fra hor, sier han. Det vil si: kutt ut alle former for ulovlig seksuell aktivitet. Videre peker han på en nyttig skjelning. Seksualitet har en gudgitt ramme, nemlig det heteroseksuelle ekteskapet, og seksualitet har en gudgitt form: Hellighet og ære. Også enslige er kalt til å respektere dette. Det lyder strengt, men Kristi åk er gagnlig og lett, om vi bøyer oss inn under det. For en kontrast idealene om hellighet og ære er i forhold til en hedensk levemåte!

Kristne søsken

Neste avsnitt handler om forholdet til mine kristne søsken. I denne relasjonen skal jeg vise filadelfía – broderkjærlighet. Det er sagt slik: «Men om broderkjærligheten er det ikke nødvendig å skrive til dere. Dere er jo selv lært av Gud til å elske hverandre. Dere viser da også denne kjærligheten mot alle brødrene i hele Makedonia. Likevel formaner vi dere, brødre, til å bli enda mer rike i dette.» (v. 9–10). Dere er flinke til å praktisere kjærlighet til kristne søsken, sier apostelen, men dere kan bli enda flinkere!

Arbeidet

I neste avsnitt viser Paulus at dette er relevant på et annet livsområde, nemlig forholdet til arbeidet. Jeg viser ikke kjærlighet hvis jeg tar det lettvint med forpliktelser og arbeid. Det var noen troende i Tessalonika som ikke skikket seg vel, og som drev dank. Kanskje de ventet på at Kristus snart skulle komme igjen, så dermed meldte de seg nesten ut av samfunnet. Derfor lyder det i brevet: «Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere, så at dere kan omgås sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge hjelp fra noen.» (v. 11-12)

Ha som ideal å leve i stillhet. Ha som ambisjon ikke å ha høye ambisjoner. Livets lykke er ikke å bli æret og berømt. Ta vare på deres egne ting – det vil si: Det er greit med privat eiendomsrett. Men ikke tenk egoistisk. Ikke sats på å leve slik at dere utnytter andre. For det tredje skal dere selv være i arbeid, gjerne praktisk og ulønnet. Grekerne foraktet kroppsarbeid. Jesus var tømmermann og Paulus sydde telt. Arbeid med hendene, sier Bibelen.

Det som her sies, må ikke leses som et angrep på trygdemottakere eller arbeidsløse. Men vi oppfordres til å leve et jordnært og virksomt liv her i verden. Å ha et vanlig arbeid er som en hellig tjeneste.

Så langt har Paulus snakket om ekteskapet, kjærlighet til nesten og arbeidet. Alt dette hører skaperverket til. Det handler om forholdet til andre, at jeg på slike allmenne arenaer i livet kan leve utskilt fra det verdslige og samtidig innviet til Gud. Perspektivet er at jeg skal være i vekst, jeg skal bli mer og mer hellig og lik Kristus.

Sorg

Resten av kapittel 4 i 1. Tess er viet forholdet til sorg. Nesten alle har en eller annen sorg, enten det er å miste arbeidet, at ekteskapet oppløses eller at jeg mister noe verdifullt. Å miste en av sine kjære er som å miste en del av seg selv. Problemet for en kristen blir å bringe troen og følelsene sammen.

Tre spørsmål stilles av alle mennesker uansett livssyn: Hva skjer med dem som dør? Har de det godt? Skal vi møtes igjen? Bibelen åpner for alle den nye virkeligheten i Kristus, og da gis det sunne og trygge svar på spørsmålene. Vers 13: «Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp.» Paulus ønsker ikke at de kristne skal være uvitende om kommende ting. Masse problemer i verden skyldes uvitenhet. Paulus forbyr oss ikke å sørge, men han sier at det er helt unødvendig å sørge uten å ha håp. Hedenskapet på denne tiden var preget av håpløshet.

Bildet av døden som en søvn er gammelt, gjerne som et vakkert ord på noe forferdelig. Men i kristendommen får det ny betydning. Døden er noe midlertidig. En søvn våkner vi opp av. Søvnen er god, den føles kort, og den er trygg. Derfor er gravplasser sovesaler for de kristne, sa Martin Luther.

Bibelen er ellers lite opptatt av hvordan det er å være død. Den sier at døden er porten til livet med stor L.

Vers 14 er et fantastisk ord: «For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham.» Sammen med Jesus! Når vi blir spurt om en kristen som er død, om hvor han er nå, kan vi enkelt svare: Sammen med Jesus. Paulus sa om dette: Døden er en vinning. Å være hos Kristus er så mye bedre.

Håpet

Det kristne håpet er knyttet til Jesus. Han er kongen som kommer for å sette alle ting i stand. Når Kristus kommer, skal de kristne som er døde, vekkes opp. Så skal vi møtes. Det smertefulle ved døden er atskillelsen. Da skal den store gjenforeningen skje. Gud sviktet ikke Kristus, men vakte ham opp. Gud skal heller ikke svikte barna sine, men vekke dem opp. Vers 15: «For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn.» Ingen skal ha noen fordel fremfor andre. Guds folk er ett, de står sammen og deler Kristi herlighet.

Vers 16 og 17 i 1. Tess kap 4 omtaler kort fire store begivenheter: gjenkomsten, oppstandelsen, bortrykkelsen og foreningen: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.»

Det blir en universell storhending når Herren kommer tilbake. Da skal alle de døde som har trodd på Jesus, stå opp. Det er ikke mulig at de som er døde i Kristus, noen gang blir skilt fra Kristus. Så skal de som er i live når Kristus kommer, rykkes opp. Det blir plutselig og sterkt. Skyen står som symbol på Guds nærvær. Så skal de troende være sammen for evig. Legg merke til uttrykkene «med ham» vers 14, «med dem» vers 17a, og «med Herren» vers 17 b. Sett din lit til Jesus, så vil du finne glede og håp i ham.

Ikke spekulasjoner

I den kortfattede omtalen av de siste ting, kan vi bli fristet til unødvendige spekulasjoner. Legg merke til at det er mye som ikke står. Og noe som er skrevet, kan være billedlig ment. På den annen side må vi ikke blåse av det som er åpenbart i Bibelen, og si at Paulus bare var barn av sin tid. Alt Guds ord er sant. Men vi skal merke oss hensikten med det som står skrevet. Vi skal ikke få svar på all verdens interessante spørsmål. Vi skal ha håp og få trøst.

Jeg stilte spørsmålene: Hva skjer med dem som dør? Svaret er: Den som lever med Jesus i dette livet, vil være sammen med ham for bestandig. Har de det godt? Jeg spør med et motspørsmål: Finner vi noen eksempler på at mennesker som var hos Jesus og tok imot hans nåde, hadde det vondt? Skal vi møtes igjen? Ja, vi skal møtes sammen med ham.

«Trøst da hverandre med disse ordene,» sier Paulus som en avslutning på dette kapitlet. Trøsten er ikke bygd på lettvinte paroler som: Slapp av og ta det med ro. Men trøsten ligger i «disse ordene» sier Bibelen. Guds ord står fast, vi kan være trygge hos Jesus.

OPL221

Flere episoder i serien