Synlig og usynlig

Det er lett å forstå ham. For kirken er jo synlig, i motsetning til alt det andre i trosbekjennelsen. Og da viser den seg som høyst mangfoldig og skrøpelig. Dessuten er ordet «kirke» mer enn mangetydig. 

Den norske lekmannen Ludvig Hope har poengtert den beste av alle definisjoner av hva kirken egentlig er. Den er Guds folk. Personer. Ikke hvem som helst av personer. Men de som tror på Jesus og kommer sammen for å høre Ordet fra Herren, samles om dåpen og nattverden og bekjenner Jesu navn i hverdagen. Da eier de et åndelig liv som gjør dem annerledes. 

Verdensvid

Når vi bekjenner den hellige, allmenne kirke, bekjenner vi ikke en kirke som er allmenn i en flat og fargeløs betydning. Men vi bekjenner at den er verdensvid, og at den er åpen for alle. Kirken er Guds folk, de som Bibelen kaller de hellige, av alle folk og stammer som Herren har kalt og utvalgt for sitt navn. 

Ordet kirke bringer tankene til en prest, et kirkesamfunn, en bygning og en konkret flokk av mennesker. Vi tenker lett på hva vi har lest om misforståelser, feil, svakheter, problemer og overgrep. Men Bibelen ber oss løfte blikket og se tre bilder som Det nye testamente bruker. Alle viser hvor høyt Herren setter sin menighet, hvor mye han bryr seg om den. 

Brud, familie, legeme

Den sanne menighet er Kristi brud (Ef 5,25–32). Han selv er brudgommen, bruden er Guds folk. Hvem er den brudgom som ikke bryr seg om bruden sin? 

Menigheten er også Guds husfolk, hans familie (Ef 2,19). Det er et sterkt bilde. Spør folk i alle aldre og i alle land hvilke verdier de setter aller høyest. Jeg tror familie og venner kommer på topp. Menigheten er Guds familie! 

Og så blir menigheten sammenlignet med Kristi legeme, hans kropp (Ef 2,22–23). Kroppen er personen. Personen er kroppen. Det er en ubibelsk dualisme å skille dem fra hverandre. Fins det troende mennesker som ikke vil ha noe med Kristi kropp å gjøre? Kan noen si at de elsker Kristus, men hater den bruden han har utvalgt seg? 

Forvirrende kaos

Nå hekter vi oss lett opp i en diskusjon om statskirker og frikirker, baptister og pinsevenner, bedehus og husmenigheter. Er det ikke et forvirrende kaos? Har Gud ønsket seg en så sammensatt organisering? For noen er mangfoldet et uttrykk for synd og splittelse, for andre et symptom på skrøpelighet og hjelpeløshet. Men kanskje det ligger noe pedagogisk i det, at Gud foretrekker å åpenbare sin storhet i det som ikke ser så stort ut. Gå deg ikke vill i kirkerett og systemer, stridigheter og rot på mange plan. Lær å elske Guds folk, og møtes med dem når de samles. Vi tror på de helliges samfunn. 

Gud er ifølge Bibelen opptatt av slekter og grupper, fellesskap og levende enheter av flere. Han har ønsket å vinne seg et folk. I dag er vi i den vestlige kulturen ekstremt individualistiske. Det som betyr noe, er meg og mitt. Men nei, ordet disippel brukes lite i entall i Bibelen, det står som regel om disipler i flertall. De var en gruppe. Om denne gruppen av Jesus-etterfølgere skriver Peter: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys» (1. Pet 2,9). Den usynlige Gud fra evighet har bestemt seg for å velge ut et folk troende av jødene, senere også Kristus-troende av alle folkeslag. De imponerer ingen slik de trer fram. Men de er et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, Guds utvalgte i denne verden. 

Fellesskapet blir satt høyt

Ser du nærmere på dette i Bibelen, blir du overveldet av hvor høyt Herren setter fellesskapet av hans folk. Gud har skapt seg en helt ny menneskehet ved det som skjedde på korset. Han har nedrevet murer av fiendskap og forlikt menneskelige motsetninger ved hjelp av seg og den frelsen han har gitt (Ef 2,13–16). Ifølge hva han sa til Peter, er Guds kirke her på jorden den eneste folkegruppen som Jesus har lovt skal bestå for evig. «Dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16,18). Når Guds menighet er så sentral i Bibelen, i evangeliet og i Guds plan, må den også være viktig i våre liv. Vi kan ikke ta lett på det som er viktig for Gud. 

For å si det litt banalt: Guds menighet er ikke en bensinstasjon dit jeg kommer for å få påfyll. Nei, den er selve fremkomstmiddelet. 

Jeg blir med i Guds folk gjennom dåpen. Jeg næres i troen gjennom nattverden. Og ikke minst: Jeg vokser i tro, håp kjærlighet og forståelse ved å høre og lære av Guds ord i forkynnelse, sang og samtale. 

Forsamlingen

Begynner du å lese i Det nye testamente, vil du finne mange praktiske ord om hvordan en kommer sammen, og hva en gjør når en kommer sammen. Å samles er et nøkkelord. Derfor syns jeg ordet kirke er utydelig. Ordet menighet kan også gi tanker i mange retninger. Det beste ordet, mest i samsvar med bibelsk tankegang, er forsamlingen, et godt ord på både bokmål og nynorsk. Det legger vekten på at Guds folk samles, og på stedet der de samles. Der er de helliges samfunn. Om dette fellesskapet sier Bibelen: «La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg» (Heb 10,25). 

Hverandre er et viktig stikkord her. Vi bygger hverandre opp, trøster hverandre og formaner hverandre. Vi får noen korte år her i verden. Dagen for oppbrudd nærmer seg hele tiden. Gjør det ikke til en vane å holde deg borte fra forsamlingen, men vær opptatt av hverandre, sier Bibelen. 

Hverandre

Jesus har den kristne forsamlingen i tanke når han sier: «Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre» (Joh 13,34) Paulus følger opp dette med å skrive: «Forman derfor hverandre og oppbygg hverandre innbyrdes, som dere også gjør» (1. Tess 5,11). 

Som mennesker kan vi bli engasjert i mange ting. Den friheten har vi fått. «For dere ble kalt til frihet, brødre,» skriver Paulus. Hva skal friheten brukes til? «Tjen hverandre i kjærlighet» (Gal 5,13) Jeg lever ikke for meg selv, men for Kristus og vennene hans. Jeg trenger en plass i de helliges samfunn. 

Bibelen har ord om klima, temperatur og engasjement i forsamlingen: «Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre
hverandre!» (Rom 12,10). 

Sammenføyd

Guds forsamling er altså ikke en bygning eller et møte eller en gudstjeneste, det er mennesker som samles, den er et levende og aktivt folk. I dette fellesskapet vokser du som kristen, og du vokser sammen med andre av «de hellige». Paulus har dype tanker om dette i Ef 4: «Ved ham [Jesus] blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet» (Ef 4,16). 

Vi tror på en hellig allmenn kirke, for den er usynlig. Ingen vet nøyaktig hvem som hører med, og den består av troende i alle varianter, fasonger og fremtoninger. Slik er forsamlingen både synlig og usynlig. Kirken er «fårene [som] hører hans [den gode hyrdens] røst» (Joh 10,3). 

Til daglig trenger vi ikke være så opptatt av forskjeller i forsamlinger og organisasjoner, kirker og grupperinger. Jeg føler meg ett med dem som er opptatt av Hyrden. Jeg kjenner igjen en bror eller søster i troen når jeg møter dem. 

En slik holdning må ikke føre til likegyldighet når det gjelder lære og tro. Vi må bygge på apostlenes og profetenes grunnvoll. Vår lokale utgave av Kristi legeme må være grunnlagt på ordet fra hyrden. Men gjennom hyrden føres vi inn i et verdensvidt fellesskap, der ytre skikker kan variere. 

Riket gjøres synlig

Hva er hensikten med Guds kirke, Guds forsamling? At det usynlige Riket skal gjøres synlig. Det skjer ved at Jesu etterfølgere trofast vitner om den Herre og Mester de hører til. Verden ser Ham når de ser kristne samles for å høre og adlyde hans bud. De får lyst til å følge Jesus når de ser friheten og gleden hans folk er ført inn i. Jesus sa: «Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere» (Joh 20,21). 

Like før Jesus forlot denne verden, sa han: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord!» Hvilken sammenheng setter han denne makten inn i? Hva vil han bruke makten til? «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» sa han disiplene. Uansett? Nei, først og fremst når de på hver sin måte adlyder ordren: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler» – og videre døper og underviser dem til å holde Jesu befalinger. (Matt 28,18–20) 

Misjonsbefalingen er så overveldende at den kan gjøre oss matte og hjelpeløse. Hvem lykkes med å gå ut og vinne disipler? Jesus visste hvem han kalte. Paulus skrev: «Men vi har den skatten i leirkar, for at den rike kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv» (2. Kor 4,7). Gud viser seg stor i det som ikke imponerer i det ytre og som selv ofte føler seg mislykket. 

Ikke heseblesende aktivisme

Oppdraget er ikke knyttet til heseblesende aktivisme. – Stå på fjellet og vær hellige, sier Jesus. Sier han det? Ja, det innebærer å være lys og salt for ham. «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules» (Matt 5,14). Her er vekten mer på hva vi er enn hva vi gjør. Det samme gjelder det andre bildet om innflytelse Jesus bruker: «Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med?» (Matt 5,13). 

Lyset kommer inn og utvisker mørket. Det har kontakt med menneskenes virkelighet, det settes ikke under et kar. Salt hindrer forråtnelse. Ved en motkulturell og kanskje politisk ukorrekt måte å være på er vi annerledes, vi skiller oss ut, men påvirker på den måten for det Riket som kommer. Å flykte inn i det usynlige er å flykte fra Guds kall. En forsamling som vil gjemme seg, har sluttet å følge Jesus. Vi legger vekt på å være lydige mot Jesus og innviet til ham. Når vi er annerledes ut fra troen på Jesus, blir vi redskaper for Jesu misjon i denne verden. 

Vi adlyder Jesu befaling om misjon for å ære og elske vår Herre Jesus. Vi går ikke ut i verden fordi vi søker å bli hyllet for det, ikke for å vise at vi har rett. Vi ønsker at andre skal få oppleve Guds kjærlighet, nåde og medfølelse. Vi vil redde mennesker som ellers vil havne i fortapelsen. På denne misjonens og kjærlighetens vei er vi villige til å dø fra vår egoisme og vårt selvliv for å leve for Jesus. 

Det lille kan bli det store

Vi kan bli motløse av mange ting i kirke og misjon, forsamlinger og menigheter. Da kan vi tenke på bildet som Jesus bruker om det lille som kan bli til noe stort. Han spurte: «Hva er Guds rike likt, og hva skal jeg ligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene» (Luk 13,18–19). Det minste frø kan bli en kjempeplante. Et granfrø er mindre enn et pepperkorn. Legg det i jorden og vent noen år. Har du prøvd å felle en kjempegran? For en vekst, tyngde og storhet! 

Guds forsamling imponerer ikke i første omgang. Den trenger tid. Den må leve i kontakt med omgivelsene, liksom frøet må i jorden. 

Noen kristne vil visst nå verden mest for sin egen skyld, ikke så mye for Guds skyld. De ønsker å vinne mennesker for å vinne. De ønsker å bli akseptert fordi de er lei av å virke tåpelige. Vi ønsker å lykkes ut fra verdens standard for hva det vil si å lykkes. Vi ønsker oss en kirke som ikke gjør tabber. 

Åkre modne til høst

Jesus var ikke opptatt av suksess eller av tall. Han snakket om åkre modne til høsten. Når gjorde han det? Etter å ha funnet og vunnet en enkelt kvinne med en rotete fortid. Han lot seg ikke imponere av menneskemengder. Han ba oss om å elske ham, elske hverandre og elske verden – ved å gjøre ham kjent. 

Til dette vil han bruke forsamlingen. Her er en verdensplan som har vært skjult hos ham «som skapte alt ved Jesus Kristus». «Guds mangfoldige visdom» skal nå «gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen». Misjonen er et ledd i en kosmisk åndskamp. Guds forsamling hører med i «hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre» (Ef 3,9–11). Vil du være med i dette fellesskapet og denne verdensplanen? 

OPL210