Leve et hellig liv

Det er bare Jesus som kan skape virkelig forvandling, for han forvandler menneskene innenfra. 

Men hvordan blir en kristen forandret i holdninger, i ord og i liv? Dette er et stort og viktig tema i Bibelen. Her trenger vi veiledning og klarhet. Vi er bare nødt til å få hjelp når vi føler vi ikke lykkes i det hele tatt. 

Temaet i dag er helliggjørelse, å leve et hellig liv. Hva innebærer det? Helliggjørelse er vandringen mot å bli mer atskilt fra verden, mer innviet til og lydig mot Gud, mens vi samtidig kjemper mot synden. Det handler om at Gud arbeider med oss, han gjør oss mer lik Kristus i vårt daglige liv. «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt … helliggjørelse» (1. Kor 1,30). Det er hans verk. 

Mange har tatt imot Jesus i stor begeistring. Men så kom hverdagen. Hvorfor fortsatte de å synde? Hvorfor skjedde det ingen dyp forandring? Dessverre var det mange som ga opp. Jeg vil peke på noen misforståelser om helliggjørelsen. 

Noen tenker at helliggjørelse bare vil gjelde for noen spesielt ivrige mennesker, de som har en slags legning for fromhetsliv og mystikk. Men Bibelen sier: «Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren» (Heb 12,14). Et hellig liv gjelder alle, og alle kan lykkes i Jesu navn. 

Praktisk og virkelighetsnært

Andre tenker at helliggjørelsen angår bare mitt indre liv, den vil ikke vise seg utad. Men nei, ingen lære er mer praktisk og virkelighetsnær enn helliggjørelsen.  Kristenlivet leves ut hjemme, på skolen, på jobben, i soverommet, på barneværelset, i alle detaljer av livet vårt. Tankelivet, pengene, fritiden, relasjoner, begjær og drømmer skal farges av helliggjørelsen. Men her er mange avsporinger i mange former, fra dovenskap og passivitet, til selvtilfredshet og loviskhet. Hvis vi ikke har nær kontakt med Skriften og lærer av den, kan vi miste motet og bli fristet til å gi opp. 

Hvorfor tar helliggjørelsen så lang tid? Vi er frelst bare av nåde, Ef 2,8. Frelsen kan vi ta imot på et øyeblikk. Hvorfor blir vi ikke ferdige med å bli mer hellige, slik at vi får et slags vitnemål: Bestått første eksamen? Prosessen kan virke langsom, men så sant vi er rettferdiggjort, har vi kommet inn i den livslange veien med å bli helliggjort. Da vil alt skje i samsvar med Guds timeplan. 

Allerede - ennå ikke

Når det gjelder kristenlivet, er det viktig å merke seg at vi lever i spenningen mellom et allerede og et ennå ikke. Vi er allerede frelst, men ennå ikke frelst. 

Jesus har allerede gjort oss til nye skapninger «Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2. Kor 5,17). Jesus har allerede befridd oss ut av syndens slaveri: «Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden» (Rom 6,6). 

Men dette har ennå ikke trådt frem på en synlig måte. Den korsfestede døde ikke med en gang. Jesus har ennå ikke brutt Satans innflytelse i livene våre. Han har ennå ikke avskaffet sykdom, tørket alle tårer, straffet all urettferdighet, og etablert evig fred, slik Åpenbaringsboken skildrer (Åp 21,1–7). Jesus har allerede brakt oss frelse, men han har ennå ikke brakt oss hjem til seg. 

Slik er det et allerede og ennå ikke på helliggjørelsens vei, i prosessen med å bli forvandlet. Paulus skriver: «Vi som … ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet» (2. Kor 3,18). Det skjer en dag for dag forvandling allerede her, når vi ser på Jesu herlighet og følger ham. Men vi har ennå ikke opplevd det Paulus beskriver som et mysterium: «Vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen … de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet» (1. Kor 15,51–52). 

Han har allerede forvandlet oss: «Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst» (Ef 2,4–5). 

Men fremdeles er vi under forvandling, og da taler Bibelen konkret. «Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn. Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd dere det gamle mennesket med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde» (Kol 3,8–10). 

De to naturene

Hvorfor er helliggjørelsen så vanskelig? Hvorfor blir ikke kristne mennesker virkelig gjennomforandret i tanker, ord og gjerninger her og nå? 

Fordi syndefallet har gjort at vi har to naturer. Så lenge vi lever i denne verden, må vi kjempe mot arvesynden og fristelsene, vår onde natur, som Bibelen kaller kjødet. «Kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot» (Gal 5,17). 

Har du et sant og realistisk syn på deg selv som synder? Paulus var overbevist: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke» (Rom 7,18). 

Vi er slaver under lystene. Jesus uttrykte det drastisk: «Hver den som gjør synd, er syndens trell» (Joh 8,34). Og Peter slår i den samme spikeren: «Det som en ligger under for, det er han og blitt trell av» (2. Pet 2,19). 

Her gjelder det å se sant på seg selv, som Paulus sier, at vi skal regne oss «som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus» (Rom 6,11). Når synden frister deg, skal du si: ’Jeg er død for deg, du fristelse.’ Du vil vel ikke flørte med en død person? kan du si til synden. Jeg vil ikke gi det onde makt i meg. «For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden» (Rom 6,14). 

Nytt liv - i Kristus

Som kristen lever du et nytt liv, i Kristus. La det være din trøst og din glede. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg,» vitnet Paulus (Gal 2,20). Dette er det nye Kristuslivet som Bibelen vitner mye om, og som setter helliggjørelsen inn i sin rette sammenheng: «Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (Rom 6,22). 

Kjødet er fremdeles aktivt. Det frister oss til moralske snarveier og slapphet i hverdagslivet. Paulus utfordrer: «Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst.» (Gal 5,16). 

Hvorfor lykkes vi så lite med helliggjørelsen? Problemet er at vi så ofte gir mat og stimulans til kjødet. «Ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!» (Rom 13,14). Hvis du bruker du tid på aktiviteter, steder, miljøer og programmer som gir deg et positivt inntrykk av synden, som ikke advarer mot farene ved det onde, vekkes lystene til det onde i deg. Du viser omsorg for din onde natur. 

– Kjødet og ånden er som to hunder som slåss inni meg, var det en som sa. – Hvem er det som vinner? ble han spurt. – Den jeg gir mest mat, lød svaret. 

Det er mulig å opptre slik at kjødet vokser, får mer plass og dominerer mer i livet ditt. Men det må du som en disippel av Jesus ikke tillate. «La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster» (Rom 6,12). «Ikle dere Herren Jesus Kristus.» (Rom 13,14). 

Det gjelder å være bevisste på hva vi sår i sinnet vårt og hva vi gir av næring. Ellers kan kjødet rett og slett få overtaket. «Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden» (Gal 6,7–8). 

Derfor bør vi prøve å sulte kjødet til døde. «La oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!» (2. Kor 7,1). 

Vi lever et kort liv i verden. Vi må ikke bruke opp livet med å leve verdslig, sier Guds ord. «Det lir med natten, det stunder til dag. La oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen» (Rom 13,12). 

Selvsikre

Hvorfor faller enkelte fra troen? De blir selvsikre og sier: ’Nå har jeg fått det til. Dette behersker jeg.’ Bibelen advarer: «Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1. Kor 10,12). Husk at kjødet ikke er en makt som angriper deg utenfra. Kjødet er inni deg, ja, det er deg selv. Derfor er du sårbar. 

En av de berømte amerikanske evangelistene ble i et intervju spurt om hvorfor han snakket så lite om synd i forkynnelsen sin. Han svarte at etter at Jesus tok seg av synden på korset, kunne Guds menighet være opptatt av andre ting, for eksempel hvordan vi skal virke med kraft i denne verden. Men bare et par år etterpå ble denne evangelisten avslørt. Han hadde levd et dobbeltliv og ble tvunget til å trekke seg fra tjenesten for Herren. Han hadde slurvet med å leve i renselsen fra urenheten og det syndige livet. 

Du og jeg kan like fort bli fanget av djevelens snare. Guds nåde er livsviktig og en frigjørende sannhet. Men den må ikke få oss til å ta det lettvint med synden. «For Guds nåde … opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lystene, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er,» står det i Skriften (Tit 2,11–12). 

Vi kan vokse i helliggjørelse, men vi kan også komme inn i åndelig tilbakegang. Derfor lever en kristen både i ærefrykt for Gud og takknemlighet til Gud fordi han vil fullføre verket. «Mine elskede … arbeid på deres frelse med frykt og beven … For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag» (Fil 2,12–13). 

Hengehodekristendom?

Noen sier at det blir en uff- og akk-kristendom av å være for mye opptatt av synden. Skal vi alltid gå rundt med en kuet holdning og en nederlagsfølelse? Trenger vi mer hengehodekristendom? Nei, hellig kristne er glade kristne. Respekt for syndens makt lever godt ved siden av gleden over en stor Jesus. Én har sagt at «for hvert blikk du kaster på synden, skal du kaste ti blikk på Jesus». 

Bevissthet om synd trenger ikke føre til fortvilelse. Tvert imot gjør den oss frimodige når vi kan ha et sant forhold til virkeligheten. Da blir Jesus som Frelser uunnværlig for oss. Da får vi en sunn ydmykhet i oss selv. Og Kristus blir stor. 

Det er et sykdomstegn at kristne nå for tiden tar det så lettvint med synd. Hvor ofte hører vi noen si: «Jeg tok feil. Jeg syndet. Jeg har hele ansvaret for dette. De onde lystene drev meg. Jeg har vanæret Gud og såret deg. Vær så snill å tilgi meg.» I stedet ser vi på oss selv som ofre. «Jeg var lei for at jeg gjorde det, men du gjorde meg så sint!» «Det var trist at jeg brøt ekteskapsløftet mitt, men jeg har selvfølelsen og de seksuelle behovene å ta vare på.» «Jeg vokste opp i et pietistisk miljø der alt var galt, så nå vil jeg ikke ha noe med en regelstyrt kristendom å gjøre. Nå vil jeg være meg selv.» 

Utenfor oss selv?

Vi liker å plassere problemene utenfor oss selv. Hvis du på den måten skyver all synden bort fra deg, ser du ikke behov for oppgjør og tilgivelse, men for terapi. Så blir ekte helliggjørelse erstattet av selvforbedring, og vi satser på nye tabletter, nye kurer, og et annet sted og nye forhold å leve under. 

Hjertet vårt er problemet, sier Bibelen. «Enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst» (Jak 1,14). Tør vi å innrømme det? Det er tøft for stoltheten vår å bekjenne synd og skyld. Men «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 

Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss» (1. Joh 1,8–10). Når vi ser oss bare som ofre og ikke innrømmer at vi krenker Herren, lyver vi for både oss selv og Gud. Og vi går glipp at Guds rensende nåde som er tilgjengelig hver dag. 

Martin Luther sa at når den Herre Jesus ba oss om å vende om, mente han at hele livet skulle bestå i omvendelse. Det betyr ikke et kuet hengehodeliv, men da blir nåden fra Herren desto større. Tenk at jeg får komme og ta imot syndsforlatelse – for tusende gang! 

Åndens frukt

Merk deg dette: Å leve i helliggjørelse er ikke bare å unngå å synde. Det består i å jage etter å være god. Paulus satte opp fine frukter å nyte selv og frembringe for andre: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet.» (Gal 5,22). 

Jesus er det sanne vintreet som fruktene vokser på. «Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet, likesom også Kristus elsket oss og ga seg selv for oss» (Ef 5,1–2). Vi følger i Guds fotspor liksom barnet følger i fars fotspor. 

Helliggjørelse er ikke bare å overholde en liste av regler. Det består i å etterligne min himmelske Far og min storebror Jesus. «Men vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig» (1. Pet 1,15–16). Fordi jeg har Jesus, er jeg med i Guds store familie og på vei til mitt evige hjem. Lykke til med vandringen og kampen, kjære søster og bror i Herren! 

OPL208