Forsonet og frelst

Broen hadde vært hevet for at et skip skulle passere, men nå måtte den senkes, for et langt passasjertog med hundrevis av mennesker var på vei, og da måtte broen være på plass. Mens maskineriet senket broen, ble vokteren helt slått av skrekk da han så at den lille gutten hans, som hadde fått være med far på jobb, hadde kommet seg inn i maskinrommet. Han var i livsfare og ville bli klemt i hjel hvis han ikke kom seg ut i tide. 

Hva skulle far gjøre? Fortsette å senke broen for å berge alle passasjerene på toget, eller stanse maskinene for å berge sin egen sønn? Han valgte å redde de mange, og hans egen sønn omkom. Slik ofret Gud sønnen sin for at vi skulle bli frelst, konkluderer historien. 

Jeg tror ikke jeg har brukt den fortellingen, for det er noe som ikke passer her. Én ting er at toget antakelig ble stanset eller fikk rødt lys hvis ikke broen var på plass. Noe dypere er at i denne historien er far den mektige, som likevel mister kontrollen, og sønnen blir et hjelpeløst offer. Og da blir historien egentlig litt usmakelig. For slik forholdt det seg ikke med Jesus. Han var ikke utsatt for en ulykke, han var ikke en passiv brikke i et spill. 

Gud mistet ikke kontrollen

Jesus er ett med Gud og valgte selv sin vei. Hele treenigheten sto bak forsoningen. Korset er ikke et tragisk utfall på en plan som skulle ha lykkes. Korset var selve målet for Guds plan. 

Jesus selv forutsa at han skulle dø, hvordan han skulle dø, og at han skulle bli levende igjen. Det er nesten ufattelig at han rolig og trygt kunne forutsi hva som måtte skje. Matteus forteller: «På veien opp til Jerusalem tok Jesus de tolv disiplene til side, så de ble for seg selv, og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal bli overgitt til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden. De skal overgi ham til hedningene, til å bli hånet og hudstrøket og korsfestet. Og på den tredje dagen skal han reises opp» (Matt 20,17–19). 

De fleste mennesker ønsker å bli husket for sitt liv. Jesus ønsker å bli husket for sin død. Derfor innstiftet han nattverden, med en feiring rundt hans legeme og blod. Med andre ord: Vi skal huske hans død for oss. Det fins ingen sann kristendom uten korset og blodet. Her er mye spesielt og gåtefullt, og vi har mye å lære. 

Forsoningen og treenigheten

Vi kan ikke forstå forsoningen uten å ha fått tak i tre forhold: At Gud er tre og én samtidig. At Gud er hellig og rettferdig. At vi er syndige og skyldige innfor Gud. 

Hvis vi ikke tror på at Gud er både én og tre, Fader, Sønn og Hellig Ånd, så fatter vi ikke forsoningen. Hele treenigheten var virksom i å legge grunnlaget for frelsen, slik Hebreerbrevet forklarer: «Hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Heb 9,14). Legg merke til i dette verset hvordan den treenige Gud er virksom: Kristus med sitt blod – en evig Ånd – den levende Gud. 

Noen syns det er makabert, det der med korset og forsoningen. De får en del applaus fra verden, de som presenterer en korsløs kristendom. Men nei, Gud er ingen grusom Gud som med et mørkt blikk manglet følelser for sønnen sin og ønsket å se blod. Det blir enda mer galt å klandre jødene for Jesu død. Jesus døde heller ikke som følge av et av romerrikets mange justismord. Nei, Faderen og Sønnen var enige i en frelsesplan som var lagt allerede i evigheten. «Korset var den tanken Gud hvilte i da han skapte verden» er det sagt. Åpenbaringsboken omtaler «Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt» (Åp 13,8). Det er ikke til å fatte. 

Sønnen var villig til å ta på seg all skyld for alle synder som var gjort, og som kom til å bli gjort, av både opprørske og skrøpelige mennesker. Jesus havnet ikke i en felle. Han hadde herredømmet hele tiden. 

Det sentrale i forsoningen

Forsoningen handler om hvordan syndige, skyldige kvinner og menn kan få gjenopprettet forholdet til en fullstendig ren og rettferdig Gud. Han utsletter selv krenkelsen og betaler erstatningen for det som er galt. Han får alt til å bli i orden igjen i forholdet mellom oss og ham. 

Det dypeste spørsmålet i tilværelsen er egentlig dette: Hvordan kan en god og rettferdig Gud elske og tilgi skyldige mennesker? Svaret er: På grunn av korset. 

På korset var det som om Gud sto imot Gud. Guds vrede over synden møtte Guds kjærlighet til menneskene. Det rammet Gud selv i den andre personen i guddommen: Jesus. «Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). Gud forlot Gud, som hans egen Sønn er, for at gudsforlattheten aldri mer skulle ramme oss som tror og tar imot forsoningens gave. Gud straffet seg selv, han både ga slagene og tok imot slagene – i stedet for oss. 

Jesus valgte av fri vilje å oppgi sitt liv for vår skyld. Han forklarte det for disiplene før det hendte. «Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette budet fikk jeg av min Far» (Joh 10,17–18). Det kostet Jesus å gjøre det. Han gruet for påskedagene. Men Jesus ville ære Faderen, og Faderen elsket Sønnen. Sammen betalte de den aller høyeste prisen for å forsone verden med seg selv. 

Forsoning krever død

Synden fører til død. Forsoning krever død. I Det gamle testamente ble det undervist om dette med ord, tegn og symboler. Da Farao og landet hans forherdet seg, ble den førstefødte i enhver egyptisk familie avlivet. Blodet av et offerlam, et blod som ble strøket på dørkarmene, ble et tegn på at gudsfolket ble berget. Andre Mosebok forklarer: «Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi» (2. Mos 12,13). 

Også hele offersystemet i den gamle pakt underviste. Merk deg at sjel og liv er samme ord i grunnteksten. Det står: «For kjøttets sjel [liv] er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler [liv]. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen [livet] er i det» (3. Mos 17,11). 

På den store forsoningsdagen ble to syndebukker valgt ut til å ta på seg folkets synder. Den ene ble slaktet, den andre ble jaget ut for å dø i ørkenen. Det var sterke og hjerteskjærende hendelser. Men det er som om Gud vekket opp hele følelseslivet til folket og sa: Ser du hvor alvorlig det er med synden? Et sterkt språk og en levende symbolikk skulle si: Du trenger forsoning, du trenger å bli frelst. Syndebukken ble jaget utenfor de trygge gjerdene rundt leiren. «Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod» (Heb 13,12) 

Alle ofringene i tabernaklet og templet pekte på en viktig sannhet. Det måtte ofre til for å gjenopprette balansen, for at synden kunne bli sonet. Så ble Jesus det fullkomne offeret. Han var feilfri og lyteløs. Likevel ble han tilregnet all synd. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2. Kor 5,21). Etter hans tid er det aldri mer nødvendig med noe sonoffer innfor Gud. 

Hvordan forholder vi oss til denne bibelske læren? 

– Jeg vet jeg ikke er fullkommen, jeg har en del på samvittigheten, sier folk. Men egentlig syns de ikke synd er så mye å bry seg om, for syndere er vi jo alle. 

Slik føler vi fordi vi ikke virkelig kjenner Gud. Profeten Habakuk spør Herren: «Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde og ikke er i stand til å skue elendighet! Hvorfor ser du på troløse?» (Hab 1,13). Svaret er gitt hos profeten Esekiel: «Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde veier!» (Esek 33,11). 

Vi innbiller oss at Gud har samme lettvinte holdningen til synden som vi selv har. Men Gud har en hellig vrede, en hellig reaksjon mot ondskapen. 

Kan vi fatte noe av hva det vil si å stå innfor en hellig Gud? Jesaja opplevde det slik: «Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud» (Jes 6,5). 

Da Peter opplevde Jesus som den allmektige, ble han nesten slått ut. Lukas forteller: «Da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann!» (Luk 5,8). 

Gud er så totalt forskjellig fra meg. Han ser synden som så radikalt stygg som den egentlig er. All synd, også den som gjøres mot andre mennesker, er i bunn og grunn synd mot Gud. David bekjente: «Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort» (Sal 51,6). Han hadde syndet mot Batseba og drept mannen hennes. Men den største krenkelsen hadde funnet sted overfor Gud selv. 

Store følger av synden

Vi ser ofte ikke de store følgene av synden. En liten fyrstikk i tørt gress – kan det være så farlig? Så fører vinden gressbrannen av sted, og den herjer i stykker hus og hjem, tar menneskeliv og legger landskap øde. 

Jeg kalles av og til inn som meddommer i Oslo tingrett. Jeg går ikke alltid derfra med en god følelse. Klarte vi å gjennomskue løgnene? Jeg har noen ganger en følelse av at den og den var skyldig, men vi måtte ha bevis eller sterke vitnesbyrd så vi var hevet over enhver rimelig tvil. 

For en kontrast i forhold til Gud som dommer! Hva menneskers rettsvesen ikke makter å trenge gjennom, det har han full klarhet i. Hos ham er det ingen uløste saker. Om de som ikke vender om og tar imot Guds forsoning, sier Skriften at «de skal gjøre regnskap for ham som står ferdig til å dømme levende og døde» (1. Pet 4,5). Enten det er folkemord eller sladder, ran eller misunnelse, voldtekt eller syndig begjær– alt skal frem for ham som dømmer rettferdig. 

Problemet vårt med synden er mye større enn vi innbiller oss. «Når en mann synder mot en annen mann, skal Gud være voldgiftsmann. Men når en mann synder mot Herren, hvem skal da be for ham?» spurte presten Eli (1. Sam 2,25). 

Døperen Johannes kom med det forløsende ordet når vi tenker på syndene våre og dommen innfor Gud: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29). Legenden sier at Johannes’ kropp ble brent opp, men ikke pekefingeren som hadde pekt på Jesus. 

I Kristus

Paulus så det som redningen for ham å «bli funnet i ham [Kristus], ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen» (Fil 3,9). 

Så kommer det ikke an på noen innsats fra din side. «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1. Joh 4,10). Tro på den! Sønnens soning viser Guds ubetingede kjærlighet. Kjærlighetens frukt kan tas imot uten at du betaler noe for den. 

Gud selv var hellig vred på grunn av syndene våre. Da brøt kjærligheten hans gjennom og ordnet en forsoning. Gud selv – i og gjennom personen Jesus – døde for å sone for syndene våre. 

Utenom forsoningen i Kristus har vi havnet i en blindvei av skrekk og håpløshet. Vi står skyldige innfor en Gud vi ikke kan gjøre tilfreds. Alle menneskelagede religioner fører oss ikke lenger enn til enden av blindveien. 

Men Jesus har kommet inn i bildet. Det fins en vei videre i livet ditt. Tro på Jesus og bli reddet. Ta imot forsoningen og frelsen! Dine egne gode gjerninger fører ingen steds hen. Bare blodet fra Guds dyrebare Lam, Jesus Kristus, kan rense deg, dekke deg og berge deg fra den evige dommen og inn i det evige livet. 

OPL207