Jesus, fakta og følelser

 Jeg beundrer dem som kan forme det i vakker poesi. Et av de første diktversene jeg lærte om Jesus, var formulert av dikteren Edin Holme. Tidlig i tenårene husker jeg hvordan disse enkle, men markante ordene om Jesus satte følelsene i sving: 

«Den som Ham har sett kan intet friste, 
Ringe synes alt han siden ser. 
Den som eier Ham, kan allting miste, 
Han begjærer siden intet mer.» 

Jesus appellerer til oss. Er det rart at den mest sungne og elskede sangen blant kristenfolket i Norge er «Navnet Jesus blekner aldri»? Navnet Jesus setter sterke følelser i sving. 

Men her og nå vil vi tenke på Jesus ut fra en mer tanke- og kunnskapsmessig synsvinkel. Jesus som historisk person, som frelser, som Gud og menneske. 

Sann eller svindler

Da begynner jeg med en tanke fra C.S. Lewis: Jesus var enten den han påsto at han var, eller så var han verdens største svindler. Enten var han den han presenterte seg som – Guds Sønn som kom for å frelse menneskeheten, eller så var han fullstendig gal eller syk. Du kan ikke plassere ham et sted i midten. Han kan ikke være en stor lærer eller et moralsk eksempel og samtidig en løgner eller bedrager. 

Du møter ikke sjelden dem som sier at Jesus var ikke Gud, men det er veldig mye fint med det han sa. Slike personer kan hoppe rundt i Bibelen og plukke med seg gode sannheter, omtrent som i en dagligvarebutikk med godt utvalg. Men de kjøper ikke hele pakka. De vil ikke gjøre Jesus til Frelser og Herre. 

En slik allmennreligiøs person ble spurt: «Hva tror du egentlig skjedde da Jesus døde på korset?» «Jeg tror at han gjorde motstand mot det onde, han viste kjærlighetens makt.» Ja vel. Men det blir for enkelt og billig. 

En kristendom uten en overnaturlig, hellig, allmektig Jesus er helt meningsløs – ikke mer verdifull enn brukt skyllevann etter tannpussen. 

Skapt galaksene

Noen sier at Jesus er grunnleggeren av kristendommen. Men det blir også for smått. For han er grunnleggeren av universet, han har skapt galaksene og alt levende. Historisk sett er han den som oppfylte alle profetiene innen den jødiske troen og fra de gammeltestamentlige profetene. Han presenterte seg selv som den salvede, Messias, utpekt av Gud selv til spesielle oppgaver. 

Men han er mye mer: Gud fra evighetens verden. Som konge fra tidenes morgen kunne han selv velge seg et liv på jorden. Han ble født i kong Davids slekt, i byen Betlehem, oppvokst i bygda Nasaret. Alle land har sine landsbyer de ser ned på og forakter. Nasaret var en slik plass, på bunnen av prestisjestigen. «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» spurte Natanael. Jesus var tømmermann av yrke, samme jobb som faren Josef. Omtrent tretti år gammel gikk han inn i en offentlig tjeneste med å lære, helbrede og drive ut onde ånder. Han trente opp en liten gruppe av disipler og underviste i synagogene, den tids bedehus. Etter hvert samlet han mengder til store folkemøter. Jesus fikk flerfoldige fiender. De religiøse lederne prøvde å drepe ham. De var misunnelige på at han ble så populær, de ble rasende fordi han stilte seg på linje med Gud, og de ble høyst irritert på at han avviste deres menneskelagede tradisjoner og bud. 

Jesus ble sviktet av en av sine nærmeste venner, anklaget på falskt grunnlag, pisket og henrettet ved å forblø og bli kvalt, fastspikret på et kors.  Men på den tredje dagen sto han opp igjen fra de døde slik det var forutsagt i Skriften. Han viste seg levende i mer enn en måned. Han ba disiplene om å bringe nyhetene om hans liv, død og oppstandelse ut til hele verden. Så forsvant han inn i evigheten. Men tenk at en mann som aldri reiste mer enn 15–20 mil fra hjemplassen i sitt voksne liv, nå har en plass i hjertene til mennesker i nesten alle deler av verden. 

Romerriket kastet mørke skygger over tiden og landet han levde i, men det riket ligger for lengst i ruiner. I Vesten deler vi tiden i to epoker, før og etter hans fødsel. Han har milliarder av tilhengere. Jesus Kristus er den mest berømte, sterkeste, mest kontroversielle og revolusjonære i hele menneskeslektens historie. Og han har lovet å komme tilbake. 

Hvem er Jesus? 

De første gallupene på Jesu tid fikk som resultat at han var noe helt utenom det vanlige. Han var en stor profet, sa noen, noen sa en stor lærer. Ikke overraskende kom det allerede i oldkirken falske lærdommer om Jesus og hva slags natur han hadde. 

En som het Apollinaris, lærte at Jesus hadde en menneskelig kropp, men ikke en menneskelig ånd eller sjel. En guddommelig sjel var så å si transplantert inn i ham. Men dette godtok ikke de første kristne lærerne. For å kunne frelse oss med ånd, sjel og legeme, måtte Jesus ha både en fullstendig menneskelig natur og en fullstendig guddommelig natur. 

En annen lærer som het Nestorius, påsto at Jesus var sammensatt av to personer. En menneskelig og en guddommelig person bodde som to romkamerater i Jesus, som to siamesiske tvillinger som kunne snakke med hverandre. Nei, dette stemmer ikke med Skriften, sa de bibeltro. 

Andre sa at Jesus bare har én natur, den har en slags guddommelig-menneskelig form som ikke ligner noe annet. Disse ble kalt monofysitter. 

Hvorfor ble alle slike teorier et problem og så forkastet? Fordi de gjorde Jesus til noe mindre enn han er. 

Etter hvert fikk vi en avklaring. Kirken samlet seg om den nikenske trosbekjennelsen, at Jesus hadde to naturer i én person. Alt som er sant om Guds natur, er sant om Jesu natur. Alt som er sant om den menneskelige natur, er sant om Jesu natur. Han er lik med oss mennesker, men uten synd. Samtidig har han Gud Faders vesen og natur. 

Er det viktig at vi lærer rett om Jesus? 

Ja, Jesus advarte selv om at «Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange» (Matt 24,11). Står vi i fare for å bli bedratt? Helt klart. Endens tid skal preges av åndelig forvirring. 

Da må vi holde fast ved den grunnleggende og sanne læren om Jesus. Han ble født ved en jomfrufødsel, som Lukas forteller. Han gjorde overnaturlige undere, som mange skarpsindige fornektere vil prøve å bortforklare. Han giftet seg ikke med Maria Magdalena, som noen populærforfattere påstår. Han var til fra evighet av, han er den evige Jahve – JEG ER, han har det Gudsnavnet som Den ene sanne Gud åpenbarte seg med for Moses. 

Det er verdt å merke seg at disiplene som vandret sammen med Jesus i tre år, etter hvert ble bevisste på at Jesus virkelig var et menneske, men samtidig skulle tilbes som Gud. De hadde snakket og spist og sovet og trasket sammen med Jesus, men ble overbevist om hans guddom. Den første kristne kirke kunne diskutere mye, men de var enige om at Jesus er Gud. De tvilte mer på om han som Gud også kunne være menneskelig. For det menneskelige ble sett på som mindreverdig. 

Skriften gir oss klarhet og lys. Paulus uttrykker det på denne måten: «Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning» (Kol 1,15). «For i ham bor hele guddommens fylde legemlig [kroppslig]» (Kol 2,9). 

Jesus tok en gang noen få av disiplene med seg på en opplevelsestur på et høyt fjell. Da talte Gud direkte til dem fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» (Mark 9,7). Gud har sagt det. Vi kan tro det eller la være. Men Gud sa det akkurat slik. Ham bør vi høre på. 

Det største underet

At Gud ble menneske, er det merkeligste underet i hele Bibelen. Han fikk muskler, knokler og kroppsvæsker. Hender, armer og føtter. Ingen menneskelig far var innblandet i dette. Men han ble født av en ung kvinne, en jomfru. Han tok på seg menneskelighet. Guds Sønn fra evighet ble et hjelpeløst, avhengig lite foster. Han som har all makt i himmelen og på jorden, har navle. Dette er et større under enn alle de andre i Bibelen. Gud selv ble født, og lungene hans ble fylt med oksygen for første gang. Og nå har han en fullkommen kropp i evigheten. 

Jesus ble vår yppersteprest innfor Gud. For å kunne fylle den rollen, måtte han være helt ut menneskelig. «Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder» (Heb 2,17). 

Dette er noen trekk av den teologiske siden av saken. Den menneskelige og følelsesmessige og trøsterike siden ved det er at «vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd» (Heb 4,15). Han har ekte medlidenhet. 

Bare tørr teologi?

Nå tenker du kanskje: Dette du nevner nå, blir for vanskelig. Jeg er ikke så interessert i å studere teoriene om Jesus, jeg vil helst oppleve ham. Kutt ut teologien, la meg få gode følelser. 

Det er menneskelig og forståelig når folk sier: Jeg har lyst til å ha Jesus som min nærmeste venn. Jeg vil føle at han liker meg og støtter meg i hverdagen. 

Jeg tror faktisk mange mennesker jager mer etter en god følelse for Jesus enn Jesus selv. Men en slik følelsesbasert tilnærming til Jesus kan få et motsatt resultat. Vi kan miste Jesus i opplevelsesjakten. 

Dype følelser for Jesus er ikke galt. Men for å få dem, trenger vi ikke å se inn i oss selv. For å føle dypt trenger du å tenke dypt. Altfor ofte skiller vi dette fra hverandre. Følelser bygd på følelser blir noe tomt. Når vi setter oss inn i og tenker over sannhetene om Jesus ved hjelp av alt vi har fått av åndelig utrustning, kan vi bli beveget dypt i sinn og sjel av hans storhet og hans kjærlighet. 

Jesus spurte aldri noe menneske om hva de følte i forhold til ham. Han kaller mennesker til å tro på ham, ha tillit til ham og følge ham. 

Jesu storhet

Vi får et altfor lite bilde av Jesus hvis vi bare tenker på ham ut fra våre følelsesmessige behov. Vi begriper litt mer av Jesu storhet når vi får et innblikk i den store konflikten mellom det onde i verden og det gode som hører Guds rike til. 

Gud la en plan om forsoning. I rette tid satte han planen ut i livet. Jesus kom ikke til verden for å dømme verden, men for å frelse den. På bakgrunn av frelsen, korset og oppstandelsen vil Gud skape en ny himmel og en ny jord. 

Abraham var bare en tjener for Gud. Moses bare en profet. Muhammed bare et menneske. Buddha en lærer. Konfusius en moralfilosof. Josef Smith, som ble opphavsmannen til mormonerne, og de mange andre religionsstifterne, var syndige mennesker som deg og meg. Bare Jesus kan frelse. «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus» (1. Tim 2,5). 

Tror du at det ville ha vært lettere å tro på Jesus om du levde på Jesu tid? Kanskje. Men også disiplene strevde med tvil. Thomas nektet å tro på oppstandelsen før han fikk bevis – bare én dag etter oppstandelsen. Da Jesus ga misjonsbefalingen, står det uttrykkelig at noen tvilte. Vi ønsker oss et liv uten tvil, med bare gode følelser. 

Det får vi ikke. Men vi har fått Jesu siste vilje, hans åndelige testamente: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» (Matt 28,18–19). 

Bare nesten allmektig?

Jesus hevder at han er gitt all makt. Tror du det? Tør du å sette sin lit til det? Er han bare nesten allmektig? Å, som jeg ønsker at du etter disse minuttene sitter igjen med et bilde av en stor Jesus, som allerede nå skaper kraftvirkninger inn i livet ditt. 

Jeg har aldri sett Jesus. Mine opplevelser av ham er ikke noe å publisere. Men jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre. Ham vil jeg følge, ham vil jeg tjene, ham vil jeg ære så lenge det er pust i meg. 

OPL206