Meg eller GUD

De i farta utenfor ser plutselig speilbildet av seg selv. De bremser ned og bryr seg ikke om å få øye på noe i kafeen. De får i stedet et slags speilansikt. Det er ofte rare greier. De gjør noen grimaser, øynene farer opp og ned på dem selv. De spisser munnen på merkelige måter, vrikker lett på hodet, retter litt på blusen. Menn og kvinner opptrer forskjellig. En gang du er i det humøret, kan du foreta et studium. Et speilansikt virker ganske komisk på andre mennesker. Det rareste er at de glemmer at de blir sett på innenfra, de glor bare på seg selv. 

Det er noe å lære av dette. Gud er så enormt stor at det er umulig for våre begrensede tanker å forstå ham. Han er grenseløs i sin storhet. Likevel kan vi lære ham å kjenne på en sann måte. Dette er mulig fordi Gud har åpenbart sannhetene om seg selv. Det er naturligvis dype egenskaper, hans storhet er ufattelig, Men Gud har tross alt åpenbart seg i sitt ord i en sannhetsform som vi kan begripe. 

Vi  er for selvopptatte

Problemet er ikke at Gud er stor, eller at vi ikke kan gripe den åpenbarte sannheten. Problemet er at vi er for selvopptatte. Vi viser vårt speilansikt. Å se slik at vi ikke bare ser oss selv, men den vi egentlig burde se, er nesten umulig. 

De fleste mennesker har et bilde av Gud slik de ønsker å se ham, et speilbilde av seg selv. De liker å tenke på en gud som tjener deres egne ønsker og behov. 

Jeg har lest om forskere som karakteriserer den moderne gudstroen som «moralistisk, terapeutisk deisme». Det ble litt mye i den bløtkaken av ord, så jeg skal skjære den opp. 

Moralistisk betyr: Lev et moralsk liv, gjør godt mot andre, hold deg unna det stygge, så sender Gud deg til et bedre sted når du dør. Ikke drep andre, ikke ran gamle damer og småbarn. Det kreves ikke særlig mye mer. 

Terapeutisk betyr: Den viktigste grunnen til at Gud fins, er at han skal gjøre meg lykkelig og gi meg indre fred. Han er en vidunderlig terapi-gud, en praktisk selvhjelps-gud. 

Deisme betyr: Gud fins, men han er fjern og bryr seg ikke stort. Han legger seg ikke opp i for mye. Han forstyrrer ikke planene mine eller foreskriver meg hva jeg skal gjøre. 

Dermed blir Gud en blanding av en opphøyd kammertjener og en kosmisk støttekontakt. Han er alltid tilgjengelig på telefonen, han tar seg av problemer som oppstår, han hjelper meg til å ha det bedre med meg selv, men blander seg ikke opp i det jeg vil ha for meg selv. 

Jeg har lest om en sytten år gammel jente som sa: «Gud er hos meg hele tiden, han passer på å tilgi meg og slike ting, og han er der for å vise meg veien, han er en jeg kan snakke med, og han kan hjelpe meg gjennom problemene mine. Men naturligvis snakker han ikke tilbake til meg.» 

Problemet med oss er at vi har så store tanker om oss selv, og så små tanker om Gud. Vi ser ikke det store eller den aller største fordi vi bare har et speilansikt og nyter oss selv. 

Vi kan innrømme at vi er svake, utilstrekkelige, klønete og spesielle. Klarer vi da å se at Gud er helt annerledes? 

I Bibelen lærer jeg å kjenne en Gud som er totalt forskjellig fra meg selv. 

Jeg er skapt. Gud er skaperen. Jeg er laget. Gud har laget alle ting. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden» (1. Mos 1,1). 

Jeg har en begynnelse. Ble unnfanget for mange år siden. Før den tid var jeg ikke til. Men Gud er evig. «Før fjellene ble født og du skapte jorden og jorderike – ja, fra evighet til evighet er du, Gud» (Sal 90,2). 

Jeg er avhengig. Jeg trenger luft å puste i, vann å drikke, mat å spise. Gud er uavhengig, han eksisterer i seg selv. Han er ikke avhengig av noe utenfor seg selv. «Gud … bor ikke i templer som er bygd med hender. Heller ikke lar han seg tjene av menneskehender som om han trengte til noe. For det er han selv som gir alle liv og ånde og alle ting» (Apg 17,24–25). 

Jeg er bundet av sted og rom. Jeg kan bare være ett sted av gangen. Gud er allestedsnærværende. Han er alltid til stede. «Er jeg en Gud bare nær ved, sier Herren, og ikke en Gud langt borte? Eller kan noen gjemme seg på hemmelige steder så jeg ikke kan se ham? sier Herren. Fyller jeg ikke himmelen og jorden? sier Herren» (Jer 23,23–24). 

Jeg har begrensede krefter. Det er grenser for hvor høyt jeg kan hoppe eller hvor fort jeg kan løpe. Men Gud er allmektig. «Ingen ting er for vanskelig for deg» (Jer 32,17). «Jeg vet at du kan alt, og at ingen plan er umulig å gjennomføre for deg» (Job 42,2). 

Jeg er begrenset i kunnskap. Jeg kan vite om bare det jeg ser, leser eller hører fra andre. Gud er allvitende. «Og ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for» (Heb 4,13). 

Gud er ikke bare en bedre versjon av deg og meg. Gud eksisterer på en uendelig bedre, sterkere og mer fullkommen måte. Forskjellen er større enn mellom sola og et stearinlys, større enn mellom et hav og en regndråpe. Det er en kvalitetsforskjell. Det kan uttrykkes i ett ord: Gud er hellig. Han er annerledes i forhold til skaperverket når det gjelder fullkommenhet og makt. Han bryter alle begrensninger. Han er på en måte totalt fremmed i forhold til oss. Foran Guds trone sa englene: «Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet» (Jes 6,3) 

Gode nyheter

Det at Gud er så annerledes at han nesten er fremmed overfor oss, det er i Bibelens verden gode nyheter. For denne annerledesheten er preget av det gode. «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jes 55,8–9). Disse høyere tankene er i Bibelen knyttet til Guds nåde. 

Et av de klare og sterke bibelordene som understreker det, finner vi i Rom 5,8: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). 

Du kan gå bort til et fremmed menneske og si: – Vet du at Gud er glad i deg? Så kan du få et svar som innebærer: – Ja, naturligvis er han det! Hva annet skulle han drive med? 

Guds kjærlighet er ikke bare en tom formel. Den begriper vi ikke noe av hvis vi ikke har fått med oss noe om Guds storhet og hellighet. Når vi skjelver innfor det at Gud er hellig, kan det hende vi spør som det står i salmen: «… hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!» (Sal 8,5). 

Gud står i sentrum

Når vi setter oss inn i hvordan Gud er, bør det føre til at vi ser større på Guds kjærlighet. For da innser vi at vi ikke står i sentrum av universet. Gud står i sentrum. Det handler ikke om meg. Gud står i midtpunktet i sin egen, evige herlighet. 

I dag snakker vi mye om rettigheter og å stille krav. Men kan vi begynne et annet sted? Har Gud rettigheter? Kan Gud stille krav? Er det et problem med alle mine krav og rettigheter, planer og innfall, som står i en direkte motsetning til min Skapers planer? 

En masse mennesker som vil snakke om religiøse spørsmål, begynner med dette: Hvorfor er det lidelse i verden? Hvorfor har jeg det ikke godt? 

Men har vi lært noe om Gud, så spør vi heller: Hvorfor fins det overhodet noen godhet å oppleve for en synder som meg? Hvordan kan en hellig og rettferdig Gud bære over med onde mennesker? Hvorfor pusser han oss ikke bare ut, som en krittegning på ei tavle? Det er den store gåten. 

Hvordan kan da Gud være hellig og kjærlig på en gang? 

Hvordan kan han være god og tilgi syndere? 

Hvis politiet en gang lykkes med å avsløre en terrorist før han rekker å sprenge den hellige operaen i Oslo i lufta, så ville det være ganske sykt om vi bare ga ham blomster, en hyggelig ferie og en varm applaus for et godt forsøk. Nei, rettferdigheten krever straff. Hvis Gud bare tålte all verdens opprør uten å mukke, ville han ikke da ha vært mindre enn fullkommen? Dette dilemmaet har Gud selv løst. På korset viste Gud både sin vrede, sin rettferdighet og sin kjærlighet. En rettferdig straff for ondskapen rammet ham selv, det vil si hans egen, dyrebare Sønn, Jesus Kristus. Slik kunne Guds hellighet og ære holdes oppe, og kjærligheten blir øst over oss. 

Elsker vi korset bare for det som det gjør for oss? Nei, vi skal takke for det som det gjør for Guds ære. Så kan Gud selv skape en vidunderlig enhet av alt det komplekse, slik han formidler det gjennom profeten Jesaja: «For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er knust og nedbøyd i ånden, for å gjøre levende de nedbøydes ånd og gjøre de knuste hjerter levende» (Jes 57,15). 

Dette verset taler om noe helt utrolig

Den Gud som bor i evigheten, og som er hellig og annerledes, ja, helt atskilt og helt forskjellig fra oss, han er den Gud som kommer nær til menn og kvinner som angrer og ydmyker seg innfor ham. Jesus blir gjennom Bibelen kalt Immanuel: Med oss er Gud. Gjennom Jesus kom Gud nær til de mest hjelpeløse. 

Vi må ikke fjerne det guddommelige ved Gud i vår tenkemåte. De fleste er ikke redde for Gud, de har ingen ærefrykt for ham. Gud blir en kamerat, en himmelsk servitør. Han er familiær og selvsagt. Vi trenger å vende om i vårt syn på Gud. 

Møt Gud i Det gamle testamente – den hellige, den strenge, men også den trofaste og tålmodige. La deg bevege av bildet av Jesus. Begynn med Herren, ikke med deg selv. Legg vekk speilansiktet ditt og be Gud gi deg en åpenbaring av hans vesen – høyt der oppe i evigheten og lavt her nede hos deg. 

OPL204