Gammel sti og ny vei

Den generasjonen Josjia hørte til, hadde mistet Guds ord. Nei, ikke bare i overført betydning. De hadde bokstavelig talt mistet Guds ord. De hadde rett og slett somlet det bort. 

Når du tenker over det, vil du innse at det var temmelig sykt. Vi snakker ikke om solbrillene eller mobiltelefonen som ble borte bak en pute. Skaperen av universet hadde talt gjennom profeten Moses. Han ga loven. Han åpenbarte hvem han var og hva han ønsket. Han hadde sagt til folket hva det betydde å være hans folk og hvordan de skulle leve. Alt dette var nøyaktig nedskrevet i en bokrull. Dette skriftet var tatt vare på i det hellige templet. Men så ble det somlet bort. Ingen visste hvordan det hadde skjedd. Kanskje en klossete prest mistet det, og så rullet det inn i en mørk krok. 

Dette var det tristeste av alt: Ingen la merke til at det manglet. Ingen lette. Ingen sjekket under sofaen. Bokrullen var borte, og ingen brydde seg. Gjennom flere tiår hadde de som kalte seg Guds folk, ikke hatt noen kontakt med ham. De bar på sine prestelige kapper, praktiserte ritualene i det storslåtte templet, og de mente at budskapet deres var så klokt, så innsiktsfullt og inspirerende. Men det var som luft og ingenting, bare egne meninger. Tomt ritual. Templet var et tomt skall. Hjertene var ikke med. 

En hel generasjon hadde mistet Skriften

Denne historien viser at en hel generasjon kan være religiøse på overflaten, mens man samtidig har mistet den sanne kunnskapen om Herren. 

Da snakker vi om teologi. Teologi betyr lære om Gud. For mange er det noe tørt og kjedelig, livsfjernt og teoretisk. Men ikke bare prester og lærere bør være opptatt av teologi. For ingen kan unngå teologi. Alle har vi meninger om det som har med Gud å gjøre. Når en person sier: «Jeg kan ikke tro på en Gud som sender folk til helvete,» da driver han med teologi. Men er det en korrekt teologi? 

Kunnskap trenger ikke være tørt og livsfjernt. Holdninger dikterer alt. Det har med livet mitt å gjøre. Spørsmålet er om det vi mener å vite om Gud, er sant. 

På den unge kongen Josjias tid var teologien på ville veier. Folk hadde mistet Guds ord og kjapt glemt hvordan Gud er. Josjia levde samtidig med profeten Jeremia. Han blir kalt den gråtende profeten. De var masse å gråte for på den tiden. Jeremia sa: «Forferdelige og avskyelige ting skjer i landet. Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det slik» (Jer 5,30–31). Folket elsket sine private løgner om Gud, og de hadde mistet evnen til å kjenne igjen hans røst. «Hvem skal jeg tale til og vitne for, så de hører? … Se, Herrens ord er blitt til spott blant dem, de har ingen glede i det» (Jer 6,10). 

Rotete teologi førte til et rotete liv

De hentet tanker om Gud fra alle slags fantasifulle historier, liksom folk i dag lærer av siste bestselgerroman eller kultfilm. Men rotete teologi fører til rotete liv. Umoral og urettferdighet dominerte overalt. Dermed drev de med avgudsdyrkelse, pengeutpressing, prostitusjon, barneofringer og mye annet fælt. 

Det merkelige var at kong Josjia, kanskje bare mellom 18 og 22 år gammel, valgte å søke Gud og adlyde Gud. Bibelen gir denne karakteristikken av ham: «Josjia gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre» (2. Kong 22,2). 

Det var en spesiell hendelse som gjorde at Josjia ble bevisst på at nå måtte de vende om. En dag kom ypperstepresten Hilkia og meldte: «Jeg har funnet lovboken i Herrens hus» (2. Kong 22,8). Blant søppel og rot? Vi vet ikke. 

Det ble plutselig alvor

Teksten ble lest opp for den unge Hans Majestet. «Da kongen hørte lovbokens ord, flerret han klærne sine.» (v. 11). Han sa til hoffolkene sine: «Gå og spør Herren for meg og for folket og for hele Juda om det som står i denne boken som nå er funnet! For stor er Herrens vrede, som er opptent mot oss fordi våre fedre ikke har vært lydige mot ordene i denne boken, og fordi de ikke gjorde alt det som er pålagt oss» (v. 13). 

Josjia tok det på alvor. Han dro opp til templet på en spesiell dag. Hele folket fulgte ham, både små og store. «Kongen … leste opp for dem alt som sto skrevet i paktens bok, den som var funnet i Herrens hus. Kongen sto ved søylen og sluttet den pakten for Herrens åsyn at de skulle følge Herren og holde hans bud og hans vitnesbyrd og hans forskrifter av hele sitt hjerte og av hele sin sjel … Og hele folket trådte inn i pakten» (2. Kong 23,2–3). 

Det ble en skikkelig folkevekkelse. En generasjon hadde sklidd inn i alle slags religiøse motemeninger, de likte å høre på veltalende bløffmakere, og følgen ble en blodfattig privatreligion, urettferdighet og umoral. 

Josjia hadde begynt å spørre etter «the old time religion». Han hadde hørt på budskapet fra Jeremia: «Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler. Men de [folket] sa: Vi vil ikke vandre på den» (Jer 6,16). 

Da kongen gikk foran i å vise alvor og gudsfrykt, ville folket høre de også, og vandre på en ny måte. De fant en gammel sti som ble til en ny vei. Veien til det gode. Den førte til hvile for sjelen. 

Gamle stier og en ny vei

I dag er de gamle stiene forvandlet til en ny vei etter at Jesus kom. Han sa: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Det fins bare én vei å følge fram til fellesskapet med den ene og sanne Gud. Vi har ikke bare fått noen lovbud å holde eller en pakt å fornye oss på. Vi har ikke bare fått en sannhet å tro på, men en person å stole på. Denne personen er Jesus, som adlød loven på en fullkommen måte og døde på korset i stedet for oss. 

Josjia og Jeremia fikk nærkontakt med den levende, hellige Gud. Var Gud i Det gamle testamente en streng, voldsom og umoden Gud, før han liksom «ble kristen» etter at Jesus kom? Nei, han er den samme hele veien, fra evighet til evighet. Jesus sa at ikke så mye som et komma av loven skal forgå. Loven er gitt av Gud, der møter vi den strenge Gud, som ikke tåler synd. Evangeliet er gitt av Gud gjennom Jesus. I det møter vi den milde Gud som tilgir, den evige Far som viser omsorg. 

Herren vil våke over sitt ord

Jeremia forkynte for Josjia og for oss alle: «Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det» (Jer 1,12). Skriftens ord skal nå det målet som er satt opp for det. Det skal peke på syndene i livet vårt. Det skal overbevise om Herrens nåde og ufattelig trofaste kjærlighet. «Du så rett» fikk Jeremia høre. Å høre, se og tro rett kalles med et gammelt ord for ortodoksi. Jeg ønsker for deg at du er en ortodoks kristen i ordets beste mening. Kristen tro er ikke bare en kulturell tradisjon eller en allment godtatt livsstil. Ortodoksi er de uforanderlige sannhetene om Gud og hans verk i denne verden. 

Kanskje du som hører nå, føler jeg beveger meg bare på et teoretisk plan. Det er langt borte fra din verden. Du kan ha pengeproblemer, en vanskelig relasjon til svigermor, en stor slitasje i forholdet til ektefellen din, et barn som går på ville veier, en sykdom som truer. 

Jeremia talte til et helt folk da han sa: «Deres misgjerninger har gjort at alt dette er kommet i ulage for dere. Deres synder har holdt det gode borte fra dere» (Jer 5,25). Vær realistisk. Vi ligger under for «menneskeslektens synd og skyld». 

Vi trenger det rette, sanne og livgivende ordet

Desto mer trenger vi det rette, sanne livgivende ordet fra Herren. Jeremia talte til sin samtid, til den unge kong Josjia, og han talte til Gud da han sa: «Jeg fant dine ord, og jeg åt dem. Og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved ditt navn, Herre, hærskarenes Gud!» (Jer 15,16). 

Herren i himmelen har kommet nær til oss i og med Jesus. Han er møtestedet mellom himmelen og jorden. Du skal få ta til deg dette ordet, enda en gang talt ved Jeremia: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp» (Jer 29,11). 

Fremtid og håp

Trenger du egentlig noe mer, når en masse av stillasene og krykkene i dette livet faller sammen? Fremtid og håp. Du kom naken til jorden. Du forlater denne verden naken. Men når du tror på Jesus, har du fått noe som hører evigheten til: Fremtid og håp. 

Når mye ikke lyktes i dette livet, skal du en gang kunne si sammen med det frelste Guds folk: «Fra det fjerne har Herren åpenbart seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved» (Jer 31,3). 

Søk Herren, kjære venn, for han har sagt: «Rop til meg, og jeg vil svare deg, jeg vil forkynne deg store og ufattelige ting, ting som du ikke kjenner» (Jer 33,3). 

En gammel sti og en ny vei. Veien til det gode. 

OPL203

(Dette er første artikkel/programinnslag omkring viktige emner i kristentroen. Planen er å publisere ti i alt i løpet av de neste ti ukene. Jeg har latt meg inspirere av forfatteren Joshua Harris, som igjen bygger på teologer som Wayne Grudem, J.I. Packer, John Stott og flere. Bibelsitatene er fra Norsk Bibel) AK.