Misjonskvinner i Bibelen

Enten vi er damer eller herrer, har vi mye å lære av dem. 

Jeg vil presentere dere for tre gode søstre i troen. Den første het Tabita, på gresk Dorkas, den andre het Lydia, og den tredje het Priskilla, eller forkortet Priska. 

Jesus gikk foran

Men først vil jeg si at det var Jesus som ga disse kvinnene og alle de andre i urmenigheten deres ære og posisjon. Før Kristus kom, var tre fjerdedeler av menneskene i romerriket slaver, antakelig flest kvinner. – En kvinne var ofte uvitende og mishandlet, ikke sjelden et leketøy for lettsindige menn … Det var Kristus som lærte verden fullt ut hva ridderlighet mot kvinner vil si, hevder general Evangeline Booth, mor til Frelsesarmeen. 

Også i det jødiske samfunnet var kvinnene annenrangs personer. Bibelforskeren Walter Wink påstår at Jesus krenket datidens skikk og bruk hver eneste gang han møtte kvinner. For han behandlet dem med respekt og kjærlighet og snakket aldri nedsettende til dem. 

Det er forresten ikke bare noe forhistorisk med kvinneforakt. Jeg har en stor sitatbok hjemme. Slår du opp på stikkordet kvinne, kan du finne side etter side med nedlatende sitater om kvinner – fra diktere, berømtheter og kultureliten. 

Norske misjonskvinner har latt seg inspirere av Jesus og det at han kalte kvinner til disipler. I misjonshistorien vår spiller kvinnene en fremtredende rolle. De har gått foran i å reise ut som misjonærer, sende ut misjonærer, støtte økonomisk, følge opp i forbønn og med oppmuntringer. 

Tabita

Tilbake til den første kristne tiden. Møt Tabita, som hadde det greske navnet Dorkas, som betyr hind. Er ikke det en kvinnelig gaselle, grasiøs som et rådyr, med store, vakre øyne? 

Den moren som kalte datteren sin for gaselle, hadde nok gode tanker for hennes fremtid. Og en umistelig sjel ble hun, Tabita, en trofast elev eller disippel av Jesus. Bibelen bruker ordet kristen bare noen få ganger. Disipler ble de troende kalt. Eller tjenere. Dermed sies noe viktig: Vi er elever av Jesus, aldri utlært, opptatt av å følge Jesus i hverdagen, opptatt av å tjene mennesker der vi får anledning til det. 

Lukas forteller i Apostelgjerningene 9 at Tabita var rik på gode gjerninger, og spesielt omtenksom overfor dem som trengte hjelp. Jaffa var en havneby. Det bodde nok mange fiskere der. Hvor det var fiskere uten redningsutstyr, ble det mange enker og farløse. Tabita ga almisser, står det, det vil si små pengegaver, og sikkert klesplagg. 

For Dorkas var ekspert på å bruke vev, nål og tråd. Alle var imponert over de fine kjortlene og kappene hun lagde. Av de rike tok hun betaling, av de fattige fikk hun bare takk. Men hun ble rik likevel, velsignet i tjenesten. 

Men sykdom kom til Tabita, og døden innhentet henne fort. De mange enkene som hadde fått hjelp av Tabita, var utrøstelige. Venneflokken av disipler sendte straks bud på Peter, som de visste oppholdt seg i nabobyen Lod. 

Og Peter kommer, denne merkelige bønnens mann. Han stenger de nysgjerrige ute, kneler ned, ber inderlig, og Tabita slår opp øynene, vakrere enn noen gang. Peter tar henne varsomt i hånden. Lys levende blir frøken Rådyr stilt fram for dem alle. Herren ville ha henne enda noen år for å gjøre sin velsignelsesrike gjerning i den nødlidende byen Jaffa. Der skulle hun fortsatt bruke sine flittige hender til å støtte det kristne arbeidet. Menigheten var kanskje ennå for svak til å klare seg uten denne gode og edle sjel. Og så ble hun et levende bevis på kraften i evangeliet om Jesus. Mange kom til tro på grunn av henne og det vitnesbyrdet hun hadde å fortelle. Slik ble hun en misjonskvinne i mange betydninger av ordet. 

«Gud har bare dine hender Til å lindre nøden med, Derfor er det deg han sender Til å tjene i sitt sted» (Karl Sandsmark). 

Jaffa – det var her profeten Jonas flyktet fra sitt misjonærkall. Det var her Peter ble kalt til å døpe den første hedningen. Og der ble den første misjonskvinnen vakt opp fra de døde til tjeneste for den levende Jesus. Trofaste frøken Rådyr er et forbilde for alle kvinner som arbeider for Guds rike. (Apg 9,36–42) 

Lydia

Vi seiler over Middelhavet, fra Asia til Europa, til havnebyen Filippi, som ligger i landsdelen Makedonia. Her finner du et internasjonalt miljø, en viktig militærby og en romersk koloni. 

Vi har slått følge med misjonærene Paulus og Silas, og mer i bakgrunnen den unge Timoteus og reporteren Lukas. 

Da vil jeg presentere deg for forretningskvinnen Lydia, en driftig dame som handler med stoffer farget i purpur. 

Lydia kom egentlig fra Tyatira, en liten by i Lilleasia. Der hadde hun antakelig lært av fønikerne den vanskelige kunsten å farge klær purpurrøde ved hjelp av et stoff fra muslinger. Kanskje hun hadde flyttet til Filippi for å finne et større marked for tekstilene sine. Nå hadde hun andre i jobb med farging, og selv drev hun stoffbutikk og kanskje salg en gros. 

Et sikkert arbeid i en grei by, fine inntekter, et greit hjem og status i samfunnet – alt dette hadde trolig Lydia. Asiakvinnen hadde gjort suksess i Europa. Men var det nok? 

Nei, Lydia bar på en tydelig lengsel etter å eie fred med Gud. Hun hadde en hedensk bakgrunn, men var begynt å vanke blant jødene som en «gudfryktig». Senere tok hun imot jødenes tro. Ved elven Gangites der i byen var Lydia med på noe fint: Bønnemøter for kvinner. Ved elven møttes
kvinnene hver dag til klesvask, vannhenting og kanskje fargearbeid. Men på sabbaten kom noen av dem sammen for å be til Gud. 

Under dette kvinnestevnet dukket misjonær Paulus opp en lørdag formiddag. Det ble en usedvanlig bibeltime. Herren åpnet Lydias hjerte, står det, og hun merket seg nok ordet om Jesus. «Om syndene er røde som purpur, skal de bli hvite som snø». «Livet kan bli nytt fra nå av, Slettet ut er skyld og gjeld.» Hun ba om å bli døpt, og tjenestefolkene hennes slo følge på samme veien. Hun hadde en naturlig autoritet og respekt: – Vil mamma Lydia tro på Jesus, vil vi også gjøre det. 

Lydia bar tre vakre Åndens frukter straks etter at hun var blitt frelst: Hun var ydmyk, så hun tok ordet til seg, hun «ga akt på det», står det; hun var tjenestevillig, for hun ville følge opp troen på en konkret måte; og hun ba Paulus og Silas inntrengende om å ta imot hennes gjestfrihet. Ja, faktisk ble det ganske snart en husmenighet eller kanskje en kvinneforening i Lydias hjem, der det lød ord til oppbyggelse, formaning og trøst. 

Lydia hadde penger, ydmykhet og kjærlighet og brukte det alt i tjeneste for misjonærene, ikke minst ved å vise gjestfrihet mot dem som forkynte og underviste i Ordet. (Apg 16,12–15 og 40) 

Priskilla

Den tredje kvinnen jeg vil presentere for dere, er Priskilla, som også fikk kjælenavnet Priska. Hun nevnes alltid sammen med mannen sin, Akvilas. Hvor bodde de? Ikke lett å svare på, for de slo seg ned mange steder. Vi møter dem i alle fall først i Korint, den viktige byen i Hellas. 

Akvilas ble født i en liten by ved Svartehavet som het Pontus, og fikk en alle tiders kjæreste, Priskilla. De giftet seg og flyttet til Rom, verdensbyen, hvor de antakelig tok imot troen på Jesus på slutten av førtitallet. 

Men i Rom fikk de ikke bli lenge. En effektiv, men konestyrt keiser, Klaudius, ba alle jøder forsvinne, fordi det var blitt så mye bråk omkring en viss "Chrestos". Dermed var det å pakke sammen, og de kom til Korint. I det hele tatt var det visst ikke det sted i Romerriket de ikke bodde! De fikk ikke røtter noen plass. Men der de holdt til, var de aktivt med i husmenighetene. 

Til Korint kom også apostelen Paulus for å ha møtevirksomhet. Så ledet Gud disse sammen: apostelen og ekteparet – alle tre teltmakere – og dermed begynte oppbyggingen av Herrens forsamling i Korint. (Apg 18) 

I begynnelsen sydde de telt sammen, og Paulus hadde møter på sabbaten. Men da de hadde etablert seg, og særlig da de unge Silas og Timoteus kom fra Makedonia for å være ettåringer for resten av livet, sa kanskje Priska: – Nå kan jeg og «Akki» ta meg av å sy telt, lage mat og vaske klær, så kan du ofre deg helt og fullt for å forkynne og undervise om evangeliet. 

Priskilla tygde kanskje litt på Paulus' ord om kvinner og tjeneste, hva vet jeg? Men hun bøyde seg nok helt for Guds ord. Og da hun først gjorde det, fikk hun oppgaver i massevis, blant annet med å lære opp den dyktige Apollos. Lukas forteller om Apollos: «Han begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham.» (Apg 18,26) 

Vi bruker moderne ord på dette: De ble veiledere og mentorer. Se dem for deg i stedets bedehus. Akvilas hvisker til kona si: – Det han sier der, er helt feil! Priskilla hvisker tilbake: – Enig, men nå må vi ikke skyve ham fra oss. Vi inviterer ham til kvelds og veileder ham i en sammenheng han kan føle seg trygg og verdsatt. Og slik ble det. 

Priskilla ble etter hvert så betydelig at ekteparet omtales som Priska og Akvilas, og ikke motsatt. 

Da Paulus hadde hatt bibeltimer i Korint i atten måneder, syntes han det var på tide å avslutte møtevirksomheten og dra videre til Efesus. Vårt kjære ektepar fulgte med. Vi finner dem senere i Rom igjen, kallsbevisste i arbeidet med å bygge Guds rike. En gang risikerte de til og med livet for tjenestens skyld. Paulus kaller dem «mine medarbeidere i Kristus Jesus». Rom 16,3 

Du har møtt tre misjonskvinner: 

Tabita var håndverkeren som ble berømt for kjole- og draktsøm, sin givertjeneste og sitt vitnesbyrd om Jesus. 

Lydia var forretningskvinnen som ble kjent for sin ydmykhet, sin tjenerinnstilling og sin gjestfrihet for misjonærer og husmøter. 

Priskilla ble kjent for sin troskap i ekteskapet, til tross for ytre påkjenninger med mye flytting. Hun la det praktisk til rette for misjonærene, hadde et våkent øye for å veilede unge og være en medarbeider hengiven for Kristus. 

Kan vi la oss inspirere av dem? Kan Herren kalle misjonskvinner i en ny tid, som lever og puster for at Herrens navn må bli stort og opphøyd, at hans rike må komme og hans vilje skje? Gud Fader hadde en eneste sønn, og han var misjonær. I hans navn har tusener gått inn i rekkene og sunget i glede og takk: 

Rop det ut med hjertets jubel,
Gledesbudet fra ham selv:
Livet kan bli nytt fra nå av,
Slettet ut er skyld og gjeld. 

Paulus forteller om noen gode medarbeidere, «vår søster Appia og … vår medstrider Arkippus,» og til broder Filemon, som hadde en husmenighet hjemme: 

«Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den!» (Kol 4,17) 

OPL197