Innviet hverdagsliv

De setter oss fri, de korrigerer tankene våre.  De hjelper oss til å se hva som virkelig er viktig. De hjelper oss til å ha et innviet hverdagsliv. 

I dag vil jeg si noe om hva det innebærer å være en kristen. Hvordan er et liv i fellesskap med Jesus annerledes i forhold til andre måter å leve på? Da er det ikke interessant å høre noen famlende ord fra en predikant. Bibelen selv må rettlede oss i dette, som i alle andre viktige spørsmål. 

Vi skal nå se på de to første versene i Romerbrevets tolvte kapittel. Disse versene innleder et hovedavsnitt i dette dyptpløyende brevet. For min del har jeg satt overskriften: Forvandling og nytt sinnelag. Det skal handle om et hverdagsliv innviet til Gud. Dette livet formes ikke minst av hvilke holdninger vi har. Ordet fra Herren lyder slik: 

«Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Rom 12,1–2) 

Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn … 

lyder det i første setning. Oppmuntringen gis til brødre, kvinner og menn, ikke til dem som ikke tror. Den gjelder alle disipler av Jesus, hverdagskristne, unge og eldre, ikke bare ansatte i et eller annet kristelig tiltak. 

Det gjelder ikke dem som bekjenner kristendom, men egentlig ikke er født på ny. Derfor lyder spørsmålet: Har du vendt deg til Jesus for å regne med ham? Trenger du å vende om til Herren? 

Når Paulus bruker ordet formane, skal vi ikke tenke på pekefingre eller dømmende holdninger. Ordet i grunnteksten kan like gjerne bety oppmuntre. Formaningene i Bibelen er som veiskilt. De er viktige, men vi bygger ikke troen på om vi makter å leve etter dem. Det ville være som å prøve å bruke veiskiltene som fremkomstmidler. En kristen lever fullt ut på Guds miskunn og nåde. 

Derfor brukes ordet «altså» i første setning. «Jeg formaner dere altså, brødre» Det viser til noe som er sagt rett før, blant annet til dette: «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall. Dere var jo en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn» (Rom 11,29-30) 

I Romerbrevets 12. kapittel snakker Paulus om det som i teologisk språk kalles helliggjørelsen. Det innebærer at Kristus mer og mer preger oss. Hvordan det skjer i praksis, kommer jeg straks tilbake til. Her tar jeg med et viktig ord fra Bibelen om Jesus: «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem» (2Kor 5,15). Som et Guds barn lever jeg ikke for meg selv, men for Kristus.» 

Hva er det vi formanes til? 

… at dere fremstiller deres legemer … 

Det betyr ikke noe annet enn at vi melder oss til tjeneste for Herren. Akkurat som en jobbsøker melder seg til disposisjon. Når det står at vi stiller legemene våre fram, menes personligheten i sin helhet. Vi er både ånd og kropp. Vi snakker om at vi er individer. Selve ordet betyr at vi er udelelige. Ingen må tenke at sjelen tilhører Gud, mens kroppen og dagliglivet er mitt eget. Å fremstille seg for Gud, omfatter både arbeidet og familielivet vårt og alt vi ellers fyller hverdagen med. 

Hvordan skal vi stille oss fram for Herren? Svar: 

... som et levende og hellig offer til Guds behag … 

Et offer betyr en gave. En gave er et kjærlighetsspråk. Vi er glad i Jesus, derfor vil vi gi det beste vi har til ham. Dermed sies at en kristen som vil leve i en innviet hverdag, er et levende individ, som kan høre og ta imot impulser, som kan handle ut fra en fri vilje. 

Det er et hellig offer når vi innvier oss til Herren. Det hellige hører Herren til. Når Paulus snakker om «til Guds behag», mener han at denne personlige innvielsesgaven er i samsvar med hans vilje og ønske. Dette fremhever Gud som en person som både kan like og mislike ting. Du vet at en datamaskin må ha helt nøyaktige webadresser for å være nyttig. En automat er død og føler ikke. Ikke slik med Gud. Han takker mennesker som tenker, snakker og funderer til hans behag. 

Dette er deres åndelige gudstjeneste, 

sier Paulus. Åndelige gudstjeneste – det er brukt det greske ordet logikén gudstjeneste. Det har sammenheng med ordet logos, som betyr rasjonell, logisk og fornuftig. Den hverdagsgudstjenesten jeg er kalt til, er ikke svevende eller svermerisk, upraktisk eller ullen. Jeg er ikke med på gudstjeneste bare når vi samles om forkynnelse, bønn og salmesang. 

I den gamle pakt, da Det gamle testamente ble skrevet, hadde de en tempeltjeneste der de søkte å oppnå forsoning med Gud. Den nytestamentlige tempeltjenesten er at jeg innvier livet mitt som en takknemlighetsgjerning og et takkoffer. Jeg feirer min åndelige gudstjeneste med kroppen og tankene, ånden og fornuften i hverdagen. Det er jordnær hverdagskristendom, og da tror jeg du skal få oppleve at Gud leder deg. 

Vitnesbyrd i hverdagen 

Her har jeg lyst til å smette inn et eksempel. En eldre venn av meg som vil leve dette innviede livet til Herren, forteller: «Jeg lå på sykehuset. En gutt på 17 år fikk plass på samme rommet som jeg. Dagen etter sa han: – Jeg er så glad for at jeg traff deg. Jeg var litt bekymret og tenkte: Hva om ingen vil snakke med meg? Fra første stund hadde vi kontakt. 

Etter en stund begynte vi å snakke om Jesus. Gutten hadde gått på søndagsskole og yngres, men, sa han, «jeg kjenner jo at når du snakker om dette, kan jeg ikke slippe Jesus». Da dagen kom for at hun skulle utskrives fra sykehuset, hvisket vennen min til ham: – Du må aldri glemme Jesus. Da svarte han: – Jeg kommer aldri til å glemme verken deg eller Jesus!» 

Slik er det å gå inn i gjerninger som er lagt ferdige av Herren. Det blir en rik opplevelse enten du er kommet kort eller langt på veien. 

Vi går nå over på det andre verset i Romerbrevets 12. kapittel. Der kommer det en ny formaning: 

Og skikk dere ikke lik denne verden … 

Denne setningen er oversatt på flere måter: «La ikke den nåværende verden prege dere.» «Ikke tilpass dere til denne verden skjema.» For en kristen er i verden, men ikke av verden, lærte vi av Jesus. Han ba om at alle etterfølgerne hans måtte bli bevart fra det onde» (Joh 17). Denne verden er tidsalderen vi lever i, tidsepoken vi har fått frem mot Jesu gjenkomst. Satan prøver hele tiden å rive til seg makten. Før vi kom til tro på Jesus, var vi en del av spillet hans. Paulus skriver at før «vandret dere … på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn» (Ef 2,2). 

Det lyder et krav i tiden at ingen skal skille seg ut. Kristne må ikke provosere med sine meninger og sin livsstil. Men saken er at jo mer vi ligner verden, jo mindre kan vi bety for den. 

Hvordan er verdens måte å leve på? Den verdslige vil naturlig hevde seg selv, oppnå egne fordeler, søke ære, makt, innflytelse og penger. Jeg sier ikke at ikketroende er onde mennesker etter vanlig folkelig standard. Men egoismen blir lett en indre drivkraft hos alle. Preges vi av den, står vi i fare for å legge bort det å leve et innviet hverdagsliv. Vi mister evnen til å skille mellom godt og ondt. 

Hvordan kan vi da stå imot? Bibelen svarer slik: 

… men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes … 

Det trengs en indre forvandling i oss, om vi vil leve et innviet hverdagsliv. Paulus er opptatt av holdninger, innstillinger og sinnelag. Å bli forvandlet ut fra Bibelens normer går ikke av seg eller på et øyeblikk. Forvandlingen så vi mer og mer ligner Jesus, er en stadig prosess. Det har ikke skjedd en gang for alle. Det gamle mennesket tuktes og dødes, så det nye livet fra Kristus blir til virkelighet. 

Hvordan fornyes så vi lever et innviet hverdagsliv sammen med Jesus? Skriften gjør klart at den som lever troens liv sammen med Jesus, blir forvandlet, omformet av ham. En slik forvandling skjer ikke ekstatisk eller med sterke følelser, men den er jordnær og praktisk. Gjennom nær kontakt med Bibelen og det kristne fellesskapet får jeg normer å fornye meg ut fra. Det viser seg i at jeg blir mer utrustet til å foreta kloke valg. Eller som Paulus sier det: 

… så dere kan dømme om hva som er Guds vilje … 

Tre ting karakteriseres om det som er Guds vilje: Apostelen sier at det er 

… det gode, det som han har behag i, det fullkomne. 

Gaven til den som vil leve et innviet hverdagsliv, er at han eller hun får et sinn som er av Gud, og som er som Gud. Det blir lettere å ta standpunkt til de mange spørsmålene som dukker opp. Av Jesus får de levende, innviede ofrene en nådegave til å skjelne mellom godt og ondt. Herren vil sørge for at vi blir korrigert av sunn, åndelig veiledning. 

Vi trenger å høre og leve i ordet fra evigheten midt i hverdagen vår. Da får Jesus satt sitt sterke preg på oss. 

OPL195