Salme 130 Herren hører fra dypet

Overskriften lyder: «Han er i oss alle.»

steinbordet i hagen
er skjevt

jeg tror
at djevelen
har tilbragt natten
der

med syndene mine
som pute

Du skal ikke være særlig gammel før du merker syndens krefter i livet. Syndene føles så tunge at de kan gjøre selv et steinbord skjevt. 

Også de helt små barna aner de onde kreftene. De klarer ikke å formulere seg som Paulus, men av og til er det visst nettopp dette de mener: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg» (Rom 7,19–20). 

Paulus svarer

Paulus’ svar på denne smerten over ondskapen i oss finner vi i kapitlet etter i Romerbrevet: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov» (Rom 8,1–2). 

Dette svaret forelå ikke i den tiden da Salmene i Bibelen ble skrevet. Men Gud var en nådig Gud da også. Synderen kunne føle seg dypt nede også da, og så oppleve Guds tilgivelse og frigjøring. 

Vi skal nå se nærmere på Salme 130, den sjette av de sju såkalte botssalmene i Bibelen. Den er samtidig en av de femten sangene ved festreisene. I innhold ligner den på Salme 32 og 51. Men nå, Salme 130: 

«En sang ved festreisene. Av det dype kaller jeg på deg, Herre! Herre, hør min røst! La dine ører gi akt på mine inderlige bønners røst! Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? 

Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg. 

Jeg venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. 

Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning er hos ham. Han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.» 

Salmen består av fire deler, med to vers i hver del, åtte vers til sammen: 

1. Bønn til Gud, v. 1–2
2. Bevissthet om Guds nåde, v. 3–4
3. Vente på Gud, v. 5–6
4. Håp til Gud, v. 7–8 

Salme 130 skildrer en fortvilelse vi kan komme i, en fortvilelse som får oss til å føle oss isolert og fjernt fra Gud. Men akkurat da trenger vi Gud mest. Fortvilelse over synd må ikke føre til at vi synes synd på oss selv, slik at vi tenker mer på oss selv enn på Gud. I stedet bør den lede til bekjennelse, og så til å ta imot Guds miskunn, tilgivelse og forløsning. Når vi føler oss overveldet av et problem, vil det å synes synd på seg selv bare forsterke følelsen av håpløshet. Men å rope til Gud vil vende oppmerksomheten til den ene som virkelig kan hjelpe. Forvandle nøden til bønn, sier Bibelen gang på gang. 

Av det dype

Vi skal nå se på teksten, to vers av gangen: 

«Av det dype kaller jeg på deg, Herre! Herre, hør min røst! La dine ører gi akt på mine inderlige bønners røst!» 

Forfatteren roper fra dypet. I Bibelen handler det da vanligvis om dybder i sjøen, men her er det brukt billedlig om vanskeligheter. Det er ikke fiender som truer, men bevisstheten om egen synd. Det som er gjort eller sagt eller tenkt blir en plage innvendig. 

Nøden er tung, derfor blir bønnen inntrengende. Han ber ikke overfladisk, men fra dypet av sitt indre. Her lyder et rop, en gråt etter nåde og barmhjertighet, ut fra avstand og fremmedgjøring. 

Kanskje har forfatteren opplevd det ganske plutselig. Han har vært i åndelig søvn, så har Guds Ånd overbevist ved Ordet og forkynnelsen. Nå står han som en synder for Gud. Da sier man ikke bare «går det, så går det». «Andre er verre enn jeg.» Nei. «Vis meg fordervelsens avgrunn i meg,» heter det i en salme. Det er som om Gud har hørt denne bønnen fra forfatteren av Salme 130. Han skriver fra vers 3: 

Hvem kan da bli stående

«Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?» Uten tilgivelse kan ingen være god nok og ren nok til å stå i egen verdighet innfor Guds åsyn. 

Det er brukt to forskjellige ord i grunnteksten for Herre. Da ligger det under at forfatteren har krenket den trofaste Gud som har gitt sin pakt. Vil da den store, allmektige Gud, som vet alt og husker på alt, virkelig kunne godta meg? 

Men det er akkurat i denne dybden av åndelig innsikt Herren vil ha oss. Da kan det gå opp for oss, det som Ordet forkynner i vers 4: «Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.» 

’Det er en egenskap som følger deg, Gud, det er at du er nådig og villig til å tilgi. Tilgivelsen følger med deg som det milde blikket fra ditt ansikt.’ 

Gud driver ikke opptelling med syndene våre. Gud legger dem bort helt og fullt. Profeten Mika har uttrykt det på denne måten: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp» (Mika 7,19). Gud holder seg ikke med et synderegister når han tilgir. Han tilgir fullt og helt. Han river ned enhver mur mellom oss og seg selv. Vi frykter Gud, men kan likevel tale til ham om alt. Når du ber, vær bevisst på at Gud ikke holder noe imot deg. Hans kommunikasjonskanaler er helt åpne – begge veier. 

Da skal heller ikke vi ta vare på registre over synder som er gjort mot oss fra andre menneskers side. Å holde regnskap med synden, eller å gå og bære nag, er som å bygge en mur mellom deg og en annen person. Og det er nesten umulig å snakke åpent sammen når den muren er der. 

«Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.» Tilgivelsen kan ikke føre til et lettvint liv i forhold til Gud, men en ekte gudsfrykt. Den er ikke slavens frykt, men barnets frykt, at jeg er redd for å såre Far i himmelen. «Hva skal vi da si?» spør Paulus. «Skal vi forbli i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» (Rom 6,1–2). Vi kan ikke fortsette å synde, for at vi så å si kan utnytte mer av nådekvoten. For vi kan ikke ta lett på hva Jesus gjorde for å kunne tilgi. «Det kostet Kristi dyre blod å frelse deg en gang.» 

Venter på Herren

Siste halvdel av salme 130 innledes slik, vers 5: «Jeg venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen.» 

I disse to versene sier han fem ganger at han setter sitt håp til Herren. Det uttrykkes en tillitsfull forventning om at Gud alltid er trofast i forhold til løftene sine. 

En som har nattevakt, kommer til å bli trett utpå morgenkvisten og vil gjerne hvile. En som har ropt om syndsforlatelse kan lengte etter å få hvile i en visshet om at alt er tilgitt. 

For den som er i tvil og anfektet, kan det sitte langt inne virkelig å kunne bygge på ordet om tilgivelsen. Luther sier om dette med å vente på Gud: 

«Noen vil foreskrive Gud grensen, måten, tiden og målet og forteller ham straks hvordan de vil ha hjelp. Når dette ikke skjer slik som de har sagt, så gir de opp eller søker hjelp hos andre. De venter ikke på Gud. De krever at Gud skal vente på dem og straks være klar til å gjøre slik de ønsker og ikke annerledes. Men de som venter på Gud, de bønnfaller ham om nåde. De lar det være opp til Guds vilje om når, hvordan, hvor og hvilke midler han vil bruke. Men de tviler slett ikke på at de vil få hjelp.» 

Å vente er ingen gjerning, det innebærer ikke noe vi skal gjøre. Denne salmen vil gi oss trosvisshet når vi syns det er vanskelig å kunne ta imot tilgivelsen. Så kan det hende vi må vente på helt ut å gripe vissheten. Vi er jo så trege til å tro. Men samme hvor lang natten er, og hvor lang den synes å være, så kommer morgenen helt sikkert. 

Full forløsning

Så avsluttes salme 130 med vers 7 og 8: «Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning er hos ham. Han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.» 

Det er ikke mulig å skille personlig synd fra felles synd. Overfor Herren har vi skyld både på det personlige planet og i fellesskapet. Alt krever omvendelse. Men i evangeliet gir Gud tilgivelse for begge. Alle kan få den, når de håper på Herren. 

Da trenger vi ikke håpe forgjeves. For miskunnhet og barmhjertighet er en egenskap ved Herren. Nåden bor i ham. Full forløsning er hos ham. Uttrykket ’full forløsning’ er brukt bare denne ene gangen i Bibelen. 

Salme 130 er en inderlig bønn. Her er ikke snakk om noe som vi skal prestere. Gaven rekkes oss når nøden er stor og vi ydmyker oss for Herren. 

Det gjelder oss som enkeltpersoner, men ender med hele fellesskapet. Det er som om salmisten blir evangelist og misjonær i de to siste versene.  Gud ikke bare utfrir enkeltpersoner, men hele sitt folk. Han gjorde det i forholdet til Egypt, utgangen fra tyranniet under Farao. Den endelige forløsningen kom ved Kristi død og oppstandelse. «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss» (Gal 3,13). 

Vi har fått et kall, vi som har blitt hørt i vårt rop fra dypet, og som har tatt imot full forløsning ved Kristi dyre blod, utøst på korset: «Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning er hos ham. Han skal forløse Israel fra alle dets misgjerninger.» 

Dette er vårt store misjonsbudskap, som må lyde for flest mulig mens vi venter på at Herren kommer igjen. 

OPL173