Salme 127 Herren bygger huset

 Mannen skulle forlate sin opprinnelige kjernefamilie og holde seg til hustruen, og de skulle bli ett. De to skulle bli en familie og danne et hjem. Storfamilien ble til en stamme, så fikk man byer, og deretter kom hele nasjoner. 

Matteus begynner sin beretning med å sette Jesus Kristus inn i en familierelasjon, han gjengir Jesu slektstavle. Gud åpenbarer seg som far, «han som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden,» som Paulus skriver i Ef 3,15. Hver eneste familie i verden har en relasjon til andre familier på jorden. Vi har et behov for å høre til, og vi trygges både økonomisk, følelsesmessig og juridisk, ja i mange forhold nettopp i storfamilien. Dette gjelder også dem som ikke selv gifter seg. De hører til en slekt med mor og far og ofte søsken. Gjennom familien lærer vi å balansere mellom individets behov og gruppens behov. Hjemmet er den viktigste opplæringsskolen for livet. 

Mange slags skikker

Det har vært mange slags kulturer og skikker i ulike land, og gjennom historien. Men aldri har man godtatt promiskuitet og løse forbindelser mellom mann og kvinne, heller ikke samfunn som har praktisert polygami eller polyandri har godtatt det. 

Men i våre dager synes mye å være på gli utforbakke. Ikke bare vil man gjennomført legitimere seksuell eksperimentering i ungdomstiden, samboerskap, homoseksualitet og likekjønnet ekteskap. Homoideologien er blitt misjonerende overfor alt og alle, ikke minst overfor barna og de unge. Noen arbeider bevisst for å få gjennomslag for den tanken at kjønnsforskjellene er en sosial konstruksjon, funnet på av mennesker. Individet må få velge kjønnsidentitet og om man vil ha barn, og i tilfelle mest mulig uavhengig av en partner. Vi merker opprøret mot Gud og hans ordninger i dette som skjer. 

Desto sterkere synes jeg det blir, budskapet i teksten vi skal ta frem fra Salme 127:
 
«En sang ved festreisene. Av Salomo. Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover. 

Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. Lykkelig er den mann som har sitt kogger fullt av dem! De blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.» 

Vi har lest en visdomssalme forfattet av Salomo. Når han skriver om huset og byen, tenker han naturligvis på et dobbelt budskap. Uten Herrens medvirkning, ved at han har gitt oss materiale og deres gode egenskaper, kan vi ikke bygget et hus. Uten Herrens vakthold nytter det ikke med menneskelige vakter. 

Hele livsprosjektet vårt

Men Salomo tenker naturligvis i videre forstand: Huset er et symbol for hjemmet og familien. Byen er et bilde på storsamfunnet og det vi i dag kaller kommunalt og statlig fellesskap. Ja, han tenker nok på hele livsprosjektet vårt: Et liv levd borte fra Gud er ikke verdt å leve. Det gjelder å innvie alt i dagliglivet vårt til Herren og hans ære. Om alt i livet – enten det gjelder å bygge et hjem, etablere en karriere, få seg en familie – gjelder det: Ha Gud, hans ord og hans vilje som grunnvoll. Det blir et forgjeves strev hvis vi ikke har tatt Herren med på råd. Har vi gjort det, kan vi være trygge på at han vokter oss. 

Ikke gjør den feilen å utelukke Gud fra livet ditt. Da vil alt strevet bli forgjeves. La Gud være første prioritet, og la ham bygge. Be om hans velsignelse over gjerningen din. 

Du finner for øvrig samme tankene i Ordspråkboken, og spesielt i Forkynneren, «Predikeren», som også er tillagt Salomo. Det er typiske temaer for Det gamle testamentets visdomslitteratur. 

Arbeid og hvile

«Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves,» lyder det i vers 1. Er man litt vrangvillig, kan det leses slik: Overlat alt til Gud, slipp alt og slipp Gud til. Gud ordner opp. Han skal gjør alt, vi ingenting. 

Vi skal sette pris på et liv i hvile. Men i Bibelen er ikke arbeid det motsatte av hvile. Det motsatte av hvile er uro. Gud ønsker at vi skal arbeide, ta imot utfordringer, bære ansvar. Herren har alltid oppmuntret til arbeid. 

Det går en vandrehistorie om en vaktmann som hadde sovnet på post. Han unnskyldte seg med at han kunne hvile seg, for Herren vokter jo byen. Noen kritiserer kristne mennesker for å ha en slik holdning. De antyder at tro på Herren er det samme som dovenskap. 

Nei, Herren ser med stor velvilje på både kroppslig og åndelig arbeid. Herren satte Adam og Eva til å dyrke og vokte Edens hage (1. Mos 2,15). Også apostelen Paulus talte mot dovenskap: «For alt mens vi var hos dere, ga vi dette påbudet: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete» (2. Tess 3,10). 

La livet ditt være fylt av gledefylt aktivitet, strev og arbeid, men fullt av hvile uten bekymringer. Gud er ikke imot menneskelig innsats. Hardt arbeid ærer Gud. Men arbeid mens en ikke hviler og mens en svikter familien, kan dekke over at man egentlig ikke er i stand til å stole på Gud, at han vil gi oss det vi trenger. Vi trenger alle passende hvile og tid til åndelig fornyelse. 

Hos profeten Haggai finner vi et fint ord: «Vær frimodig, alt folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud» (Hag 2,4). Jesus var et forbilde i det å arbeide: «Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide» (Joh 9,4). 

Gir mens vi sover

Vers 2 i Salme 127 lyder slik: «Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det samme gir han sin venn mens han sover.» 

Dette oppmuntrer ikke til latskap eller passivitet, men vil si at uten Gud nytter det ikke engang med hardt arbeid. Søvn er en god gave fra Gud. Unn deg hvile. Arbeid mens du stoler på Gud. Hvil mens du stoler på ham. Når du hviler, kan du be. Når du ber, hviler du. 

Men å bygge vårt hus uten Herren fører ikke til varig lykke. Det gjelder også om vårt forhold til ham. Vi kan ikke bygge rettferdigheten vår på eget strev. Heller ikke kan vi tjene i Guds rike basert på egne krefter. For å lære dette må Herren ofte ydmyke oss og vise at vi er som leirkar, og at den rike kraften er av ham, og ikke av oss. Paulus skriver i Romerbrevet: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn» (Rom 9,16). 

Det er dette som ligger i ordet: «Det samme gir han sin venn mens han sover,» vers 2. Den som vil invitere Herren med i livets husbygging, kalles Guds venn. Det viktigste i livet er å bli en venn med Gud, så å følge befalingene hans, og deretter kan vi overlate resten til ham. Han vil gi deg lykke også mens du sover. Han krever ikke mer enn vi kan makte. Rastløs travelhet kan vi legge bort og legge over på Herren. 

Ikke bare å "lage barn"

Siste delen av salmen snakker om barna: «Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. Lykkelig er den mann som har sitt kogger fullt av dem! De blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten.» 

Her er vi ved et viktig korrektiv fra Bibelen. I dag snakker vi lettvint om «å lage barn», som om vi selv er skapere av nytt liv. Nei, barn er en gave fra Herren. Å lage barn med kunstige midler, mer og mer fjernt fra en partner, synes å være drømmen for mange i dag. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er uttrykk for en krenkelse å sette barn til verden uten at de får et nært forhold til en mor og en far. Barn blir til i en godstund mellom en far og en mor. Å sette det inn i en annen ramme går på tvers av Guds ordninger. 

Mange strever hektisk med å skaffe seg barn. De ber ikke Gud om en gave. 

Mye å lære av barna

Andre blir preget av barneforakt. Da blir barn sett på som et strev i stedet for velsignelse og stor verdi. Barna er en anledning til å forme fremtiden. Vi må ikke si at barn er til bry når Gud vurderer dem så høyt. Vi kan lære mye av barnas åpne sinnelag og tillitsfulle ånd, vi oppdrar barna, men de oppdrar også oss. «Sjelen blir helbredet ved å være sammen med barn,» sa Dostojevski. 

Å ha mange barn var et tegn på styrke. Det var spesielt sant i et jordbrukssamfunn, det betydde ekstra hender. En som har mange barn vil sannsynligvis oppnå mer rettferdighet i rettslige sammenhenger. Porten er her byporten, den tids bystyre og tingrett. Der samlet de eldste seg. 

Barna er en nådelønn som Herren beriker oss med. La oss være ambassadører for ekteskapet, familien, hjemmet og barna. Alle barn er hellige. De må ikke bare få en forelder en og en forelder to. La Herren bygge huset. 

OPL172