Advent: Herrens komme er nær

Advent betyr komme. Det er Jesus som kommer. Han kom i julen. Han kommer igjen en gang når livet er slutt og tiden tar slutt. Nå venter vi på ham. 

Ordet vente ligger jo i ordet advent. Hvordan skal vi tenke og forholde oss da, mens vi venter? Som treåringen: «Jeg er så glad at jeg klarer ikke å sove!» 

Før vi sovner, blir vi slappe og likegyldige, kanskje litt sure, kanskje litt masete eller utålmodige. Nei, pass dere for å gli inn i dette! sier Gud til oss. Vent på Herrens komme med tålmodighet. 

Dere skal få høre et ord fra Jakobs brev: 

«Vær tålmodige, brødre, til Herren kommer! Se, bonden venter på jordens dyrebare grøde. Han venter tålmodig på den, til den har fått tidligregn og senregn. Vær også dere tålmodige, og styrk hjertene, for Herrens komme er nær! (Jak 5,7-8). 

Her viser Jakob til den gode bonden. Han vet at alt har sin tid: Han må ta tid til å bearbeide jorda, så, vanne, luke, vente, stelle og så høste i sin tid. Gud må få gjøre sin gjerning med sol og tidligregn og senregn. Så først kommer innhøstingen, gleden og takkefesten. Først godt med tålmodighet og venting. Deretter jubel og himmelsk gjestebud. 

Slike tanker skal vi dele i adventstiden, førjulstiden og forventningstiden. I ordet vi leste, er det tre naturlige punkter: 1. Vær tålmodige, 2. Styrk hjertene, 3. Herrens komme er nær. 

1. Vær også dere tålmodige 

Vær preget av trofast utholdenhet når det gjelder å tro på Jesus! Tålmodighet har både en passiv og en aktiv side. Den som kan vente lenge uten å gi opp, viser tålmodighet. Forholdene kan være vanskelige, men jeg gir ikke opp. Jeg har kanskje en lite spennende jobb, men jeg går på med nytt mot hver dag. Ikke alle dager får jeg se resultater. Årene underviser oss om mye som dagene ikke vet noe om. Et gammelt ordtak sier: Å løpe fram og tilbake i båten bringer deg ikke fortere i land. Vi bør slutte å kave og i stedet seile jevnt og tålmodig. 

Å være tålmodig i troen på Jesus er ikke så lett i en tid som denne. Vi kan tenke: Verden har så mye spennende å by på. Gud er med meg samme hva jeg gjør, han er jo raus og snill. 

Når vi gjør kristenlivet til noe selvsagt, kan vi lure oss selv. Utfordringen ligger ikke hos Gud, men hos oss. Det er vi som kan bli svekket og likegyldige. Hebreerbrevets forfatter skriver: «Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene» (Heb 6,11-12). 

Pass dere så dere ikke blir sløve! Bevar iveren og gløden! Ta vare på vissheten om frelsen! Hvordan kan vi gjøre det? Ved å følge etter dem som har vist tro og tålmodighet. Vi skal følge Jesus. Men vi skal også følge dem som har fulgt ham. Det ligger mye inspirasjon i å tenke på de gode forbildene. Du har noen du kan tenke på, helstøpte kristne kvinner og menn, som levde i hverdagskristendom med tro og tålmodighet. De fortalte om Jesus og pekte på den gode veien. De gikk på den smale veien selv og vitnet om at troen på Jesus bar gjennom trengsler og vanskeligheter. 

Ja, for livet består også av trengsler, enten det er sykdom, sorger, motgang eller forfølgelse. Tenk på forbildene som holdt ut mens de ventet på at Herren skulle hente dem hjem til Rikets herlighet! 

Apostelen Johannes er et av disse forbildene. Han satt ensom på en øy, så tilbake på et langt liv, og gledet seg til Herrens gjenkomst. Der skrev han:  «Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld» (Åp 1,9). Han så at tre ting hørte sammen i adventstiden: Trengselen, riket og tålmodet. De vanskelige dagene, håpet om riket, og tålmodigheten mens vi venter. 

Apostelen Paulus ba oss lære tålmodighet ved å se bakover i tiden, til Det gamle testamente, der vi lærer om hvordan Gud førte folket sitt. Paulus pekte på dette at «Alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmodet og den trøsten som Skriftene gir» (Rom 15,4). 

En av dem som vi kan lære håp og tålmodighet av i den gamle pakt, var Abraham. Han fikk høre: «Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik!» Dette løftet fikk han høre lenge før han fikk sønnen Isak! Og så står det om Abraham: «Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt» (Heb 6,13-15) 

«Vær også dere tålmodige,» skrev Jakob. Paulus skriver det slik: «Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» (Rom 12,12). Ta vare på gleden. Styrk tålmodigheten ved å vise hverandre glede, hold ut gjennom vanskene, få kraft gjennom bønnen. Alt som tynger, kan du velte over på Jesus, han som har omsorg for deg. 

I Åpenbaringsboken leser vi brevet til menigheten i Filadelfia, som fikk høre: «Fordi du har bevart mitt ord om tålmodighet, vil jeg bevare deg fra den prøvelsens time som skal komme over hele verden» (Åp 3,10). Ta vare på Herrens ord om tålmodighet! 

Den andre adventsappellen fra Jakob lyder slik: 

2. Styrk hjertene 

Hva betyr det? Oppmuntre og gi nytt mot til dine brødre og søstre! Det er en viktig adventstjeneste. Kanskje den som har opplevd litt av motgang og trengsel og nederlag, kan bli ekstra flink til dette. 

Peter sviktet flere ganger, vet vi. Det verste var at han i påsken bannet på at han ikke kjente Jesus. Kunne han da få en ny mulighet? Ville ikke Jesus gi ham sparken som disippel? Nei, hør hva Jesus sa til Peter etterpå: «Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre» (Luk 22,32). Styrk dine brødre, Peter! Senere snakket han om at Peter skulle «Fø mine lam – Vokt mine får» (Joh 21). 

Adventstiden kan være en sløvetid, en innsovningstid. Derfor sier Skriften: «Våkn opp, og styrk det andre som var i ferd med å dø» (Åp 3,2). Noen vinnes for Riket, andre faller fra ved at troslivet dør bort. Du og jeg kan være med å vekke, oppmuntre og styrke så ingen svekkes. 

Paulus reiste rundt som misjonær. Han grunnla nye menigheter. Men det står også om ham at «han dro fra sted til sted gjennom hele det galatiske land og Frygia, og styrket alle disiplene» (Apg 18,23). 

Dessuten skrev han brev, akkurat som vi i dag også kan skrive brev og hilsener, både i post, telefoner, tekstmeldinger, epost og sosiale nettsteder. Fra den første kristne tiden leser vi: «De som ble sendt av sted, kom da ned til Antiokia. De samlet hele menigheten og ga dem brevet. Da de hadde lest det, gledet de seg alle over trøsten de fikk. Judas og Silas, som selv var profeter, talte meget til oppmuntring og styrke for brødrene» (Apg 15,30-32). Se disse fine fruktene av gode ord fra disippel til disippel: Glede, trøst, oppmuntring og styrke. 

«Styrk hjertene!» skrev Jakob i en slags adventshilsen. Profeten Jesaja sa det på en annen måte: «Styrk de slappe hender, og gjør de vaklende knær sterke!» (Jes 35,3). Gjennom Bibelens fargerike bildeverden får vi en sjanse til å gripe poenget: Vis omsorg for hverandre når det gjelder det åndelige livet. Styrk hverandre. 

Det kan vi gjøre ved å vise til Guds kraft og Jesu kjærlighet. «All nådes Gud, som har kalt dere til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke og grunnfeste dere,» skrev Peter (1. Pet 5,10). 

Og Paulus stemmer i: «Han skal også styrke dere inntil enden kommer, så dere må være ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag» (1. Kor 1,8). 

Hvorfor skal adventstiden være en åndelig styrketid? Fordi: 

3. Herrens komme er nær 

Det får vi ikke høre om i massemediene. Vi får høre en masse om kriser og problemer, om klimakrise og befolkningskrise. Men det som alt dette peker frem mot, må Guds folk vitne om for hverandre: Herrens komme er nær. 

Derfor trenger vi å be om å få se alt som skjer, i et rett perspektiv. Det kan vi lære av Guds ord. Johannes skrev: «Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som der står skrevet. For tiden er nær» (Åp 1,3) 

Bønnen og ordet holder oss våkne i ventetiden, i adventstiden: «Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be» (1. Pet 4,7). Da kan vi få både glede og visshet. 

En visshet fyller vårt hjerte
og ingen skal kvele den:
En dag vil det gode seire.
En dag vil Han komme igjen.
       (Andreas Borch Sandsdalen) 

Noen syns vi blir litt fanatiske når vi tror på Jesus og forkynner at han skal komme igjen. Kan vi ikke ha en adventstid bare med kos og lys og pepperkaker, og med litt mindre dramatikk? Tror dere kristne virkelig på alle de rare tingene i Bibelen? 

Apostelen Peter svarer: «Det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet» (2. Pet 1,16). Det er som Peter sier: Jeg har med egne øyne sett hvor storartet Jesus er. Jeg har ikke på en finurlig måte pønsket ut myter og eventyr. Jesus har makt, han kommer igjen. Det tror jeg, det bør også dere tro. 

Hendelsen da Jesus toget inn i Jerusalem, ridende på et esel, har både noe av advent og påske over seg. Johannes forteller at «da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» (Joh 12,13). 

En svensk kirkeleder som het Gustav A. Danell, skrev: «Et eneste ord hører spesielt sammen med adventstiden: «Hosianna». Det betyr «Frels, redd!» Det er et underlig hyllingsrop vi retter til kongenes konge. Vi roper ikke «hurra» eller «leve» eller «hell og lykke» eller noe lignende. Vi hyller ham aller best ved å rope om hjelp, om redning eller frelse.» 

Når Jesus kommer, skal vi få gå inn til den store festen, som er hundre ganger bedre enn selveste julaften. «Han som kommer, er han som vil ha festen. Han misunner ikke mennesket gledens timer eller lykkens øyeblikk» (Georg S. Geil). Så vel unt med advents- og julefester her i tiden. Men i evigheten blir det nettopp evige gledens timer og evige lykkens øyeblikk. 

OPL175