Salme 123 Se på Herren

Gang på gang blir vi i Bibelen oppfordret til å se på det som er viktig, og ikke la oss binde av det som er mindre viktig. «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi» (1 Joh 3,1). Dette er noe å glede seg over, noe å se på, noe å tenke på, noe å stirre på. 

Hvorfor kan jeg være så trygg på retten til å være et barn av Gud? Fordi Jesus har skjenket meg denne retten, da han døde for meg på korset. I et salmevers av Johan I. Runeberg står det så vakkert: 


Han på korset, han alene
er min fred og salighet.
Ingen kan så vel det mene,
ingen så mitt beste vet.
Ingen har som han meg kjær,
ingen så tålmodig er.
Søkte jeg rundt jorderike,
aldri fant jeg her hans like. 

Vi skal stanse for en av de såkalte sangene fra festreisene, nå fra Salme 123. Den er på bare fire vers, og Salme 123 lyder slik: 

«En sang ved festreisene. Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen! 

Se, likesom tjeneres øyne følger sine herrers hånd, likesom en tjenestepikes øyne følger sin frues hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud, til han blir oss nådig. 

Vær oss nådig, Herre! Vær oss nådig! For vi er blitt mer enn mettet med forakt. Vår sjel er blitt mer enn mettet med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.» 

Dette er som en klagesalme fra en enkeltperson. Forfatteren nevner først kilden for hjelp, v. 1–2, deretter hva han klager over v 3–4. 

Han begynner med å si til seg selv og alle: Løft blikket opp og over de fortredelighetene du er i. Se Herrens hånd. Følg Herrens gjerninger i verden. 

Kong Hiskia i en prøvelse

Forfatteren av Salme 123 er anonym, noen antyder at det var Hiskia som skrev den. I eldre oversettelser blir han kalt Esekias. Salmen har ingen angitt forfatter, men innholdet passer godt til det Hiskia opplevde. 

Hiskia var en av de beste kongene i kongetiden. Han var 25 år da han ble innsatt i gjerningen, og han regjerte i 29 år. Vi kan lese om ham i 2. Kongebok, kapittel 18. «Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, slik som hans far David hadde gjort» (2. Kong 18,3). Og videre: «Hiskia satte sin lit til Herren, Israels Gud. Etter ham har det ikke vært hans like blant alle Judas konger, heller ikke blant dem som hadde vært før ham» (v. 5). Kanskje dette betyr at han var mer fremragende enn til og med David. Vers 6–7: «Han holdt fast ved Herren. Han vek ikke fra ham, og han holdt hans bud, dem som Herren hadde gitt Moses. Og Herren var med ham. I alt han foretok seg, bar han seg klokt at.» 

Da skulle en vel tro at han bare opplevde Guds velsignelse og lette dager? Nei. Hør fra 2. Krønikebok, kapittel 32: «Noen tid etter at Hiskia hadde utført dette og vist slik troskap, kom kongen i Assyria, Sankerib, og dro inn i Juda. Han slo leir ved de befestede byene og tenkte han skulle få dem i sin makt.» 

Det synes som at krønikeskriveren vil få frem en kontrast her. Hiskia hadde avvist avgudsdyrkelse og vært en troende leder, kanskje enda mer fremragende enn David. Men så tårnet vanskelighetene seg opp for Hiskia. 

Det står videre fortalt, fra vers 2: «Da Hiskia fikk vite at Sankerib var kommet og hadde i sinne å angripe Jerusalem, rådslo han med høvdingene sine og sine fremste stridsmenn om å stoppe til vannet i kildene utenfor byen. Og de hjalp ham.» Det forelå en stor trussel fra en verdenshersker. De sto i fare for å bli knust. Hiskia er ikke skvetten, han legger en plan sammen med lederne sine. De vil hindre fienden i å få vann. 

Ikke bare vil han hindre Sankerib ved å prøve å tørke ham ut, men han setter også opp murer med tårn. Så innsetter han ledere og oppmuntrer dem ved å si, fra vers 7: 

«Vær frimodige og sterke, frykt ikke og vær ikke redde for kongen i Assyria og hele den hær han har med seg! For det er en større med oss enn med ham. Med ham er en arm av kjød, men med oss er Herren vår Gud. Han skal hjelpe oss og føre våre kriger. Og folket ble styrket av Hiskias, Judas konges ord.» 

Hiskia vendte blikket mot Herren

Hva er det store ved ordene fra Hiskia? Han sier: Se ikke på kongen av Assyria og hele den store hæren. Det er én som er større, med oss er Herren vår Gud. Se på ham! 

Men kong Sankerib sender mektige folk som sier, vers 10: «Så sier Sankerib, kongen i Assyria: Hva er det dere stoler på, siden dere blir sittende innestengt i Jerusalem? Hiskia forfører dere bare for å la dere dø av hunger og tørst, når han sier: Herren vår Gud skal redde oss av assyrerkongens hånd.» 

Truslene fortsetter i vers 13: «Vet dere ikke hva jeg har gjort, jeg og fedrene mine, med alle folkene rundt om i landene? Har vel de gudene som dyrkes av folkene rundt om i landene, maktet å redde sine land av min hånd? Hvem av alle gudene hos disse folkene som fedrene mine har utryddet, er det som har maktet å redde folket sitt av min hånd? Og så skulle deres Gud makte å redde dere av min hånd?» 

Hva er dette? Uttrykk for skremming, trusler og spott mot Gud. Forakt mot den høyeste Herren. Hiskia blir kalt en forfører, en som narrer og ikke er verdt å tro på. 

Det er som Hiskia ber med ordene i Salme 123: «Vær oss nådig, Herre! Vær oss nådig! For vi er blitt mer enn mettet med forakt. Vår sjel er blitt mer enn mettet med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige.» 

Hvordan hjalp Herren Hiskia? 

Vi leser fra 2. Krønikebok, kapittel 32, vers 20: «Da kong Hiskia og profeten Jesaja, Amos' sønn, hørte dette, [dvs. truslene og forakten fra Sankerib], ba de og ropte til himmelen. Og Herren sendte en engel som tilintetgjorde alle de djerve stridsmenn og fyrstene og høvedsmennene i assyrerkongens leir. Så måtte han med skam vende tilbake til landet sitt. Og da han en gang gikk inn i sin guds hus, kom noen av hans egne sønner og hogg ham ned der med sverd. Slik frelste Herren Hiskia og Jerusalems innbyggere av assyrerkongen Sankeribs hånd og av alle andre fienders hånd og vernet dem til alle sider. Det var mange som kom til Jerusalem med gaver til Herren og med kostbare ting til Judas konge Hiskia. Etter dette ble han høyt æret blant alle folk.» 

Guds folk er også i dag omgitt av forakt (v. 3), spott og stolte, arrogante overlegne mennesker (v. 4) Hva gjør vi når vi ikke makter å leve med det lenger? 

Vi vender oss til Herren. «Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen! Se, likesom tjeneres øyne følger sine herrers hånd, likesom en tjenestepikes øyne følger sin frues hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud, til han blir oss nådig,» vers 2. 

Øynene symboliserer lengsel, nød, forventning. Øyet som er oppvent mot Gud forteller ham alt. Hans himmelske trone taler om uendelige ressurser og verdensvid suverenitet. Slaver og tjenestefolk ser til usikre ressurser hos jordiske herrer. Vi ser til Herren, som har åpenbart sitt navn og gjort sine undere for oss mens vi var slaver i Egypt. 

Den trefoldige miskunn som skildres i vers 2 og 3, vil ikke svikte. Det gjelder å holde blikket vårt festet på ham, mens vi venter det vi trenger, at vi skal få det ifølge hans tidtabell. 

Gi akt på alle vink fra Herren

Men det var ikke lett for Hiskia, og det er ikke lett for oss heller. Jo mer Hiskia ventet, dess mer gråt han ut til Gud fordi han visste at de onde og stolte hadde ingen hjelp å tilby. De hadde bare forakt for Gud. Hedningene bare bråker på offerhaugene. Jer 3,23: «Sannelig, det er til ingen nytte at dere larmer på haugene. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse!» De hadde opplevd mer ufortjent forakt fra spottende og stolte naboer enn de klarte å fordøye. Bare Guds nåde kunne holde dem oppe. 

Vers 2: «Se, likesom tjeneres øyne følger sine herrers hånd, likesom en tjenestepikes øyne følger sin frues hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud, til han blir oss nådig.» 

Det er verdt å tenke litt mer på dette ordet. – Gi akt på alle vink fra Herren, det er hovedsaken for Guds folk. I alle ting er det Herrens nåde det kommer an på. 

Jeg har vært i selskap der jeg tar en liten slurk av drikke – straks kommer en serveringsperson og fyller opp. Glasset er alltid fullt. Tjenere følger oss. 

Slik skal vi følge Herren, se hans gjerninger, se hans blikk. Verdens barn ser seg om til alle kanter når de er i nød. Og det skal mye til før de vil løfte sine øyne til himmelen. Men kjennetegn på Guds barn skal være at vi straks, helst aller først, vender øynene oppover til ham som «troner i himmelen». Det er herrenes herre og kongenes konge som gjør det. Han kan og vil alltid frelse sine ærlige venner. 

Men denne stille ventingen på et vink fra Herren og på hans time utelukker ikke, men forutsetter nettopp bønn. Det er forskjellen på den måte verden og Guds barn venter på. For de ikke-troende sier: Det kommer nok. De venter og legger hendene i fanget. Guds barn venter og folder hendene i bønn. Bare i bønn kan hjertet virkelig være stille for Herren. 

Når vi følger Gud med vårt blikk, blir vi mer og mer lik ham. Skriften sier: «Vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd» (2. Kor 3,18). Se på Herren, la blikket ditt hvile på ham, så vil det bli forandringer i livet ditt.
 
OPL169