Misjonsvenner i Bibelen og i dag

Frelsen er Jesu sak. Det prosjektet er fullført. Misjonen er vår sak, og det prosjektet er ikke fullført. Hvordan tenkte de og handlet de, de første misjonsvennene? Jeg vil vise dere noen «fotografier» fra Skriften:

1. Ordren

De fikk en befaling: «Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt 28,18-20).

Jesus hadde nå stått opp fra de døde, med en ny kropp. Han hadde sårmerkene i hendene, han kunne spise og drikke sammen med dem. Nå hadde Jesus fått den kroppen han nå har i himmelen, men han var i stand til å tre frem slik han ville, nærmere et jordisk liv.

Her holder Jesus sin trontale. Han sier først at han har en ufattelig stor makt – i himmelen og på jorden. Den var gitt til ham fordi han var lydig inntil døden. Hva ville han bruke makten til? Ikke å undertrykke alle jordens folk, men sette dem i frihet ved evangeliet. Han ønsket seg disipler – elever – fra alle folkeslag. De skulle vinnes ved evangeliet, døpes og få opplæring i troens liv.

Gå ut over grensene! Slå dere ikke til ro før evangeliet har nådd alle folkeslag!

Kan vi i praksis makte dette, som enkeltkristne eller kristent fellesskap? Da må vi bare spørre: Hvilken ordre har vi?

Kristus ga ikke bare ordren. Han ga løftet om selv å være med alle dager – alle slags dager.

2. Utsendelsen

Hvordan gjorde de det rent praktisk, de første kristne? Hør fra urmenigheten: «I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kaltes Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, fosterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus. Mens de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den Hellige Ånd: Ta ut for meg Barnabas og Saulus til den gjerning som jeg har kalt dem til! Da lot de dem dra ut etter at de hadde fastet og bedt og lagt hendene på dem. Da de slik var utsendt av Den Hellige Ånd, dro de ned til Seleukia og reiste derfra til Kypros.» (Apg 13,1-4).

Nå leste jeg fra den andre delen av Apostlenes gjerninger, der Paulus og arbeidet blant folkeslagene står i fokus. Nå er hedningemisjonens tid begynt. Misjonærene Paulus og Barnabas blir sendt ut. Det var profeter og lærere der i Antiokia, to typer forkynnere. De som talte til oppbyggelse, formaning og trøst (profetene) og de som underviste, slik Jesus hadde bedt om (lærere). Legg merke til hvor forskjellige de var! Manaen hadde vokst opp sammen med den ugudelige Herodes Antipas, altså var manaen en fremtredende mann rent sosialt. Simeon hadde tilnavnet Niger, det betyr svart, et grunnord for vårt ord neger.

Paulus hadde fått misjonskallet ti år før. Nå fikk han virkeliggjøre det, nå ble han sendt ut. Gud har hastverk, men han kan ha god tid med enkeltmennesker.

Hele forsamlingen sendte ut misjonærene. Så kunne de senere glede seg over hva som hadde skjedd. De samlet «menigheten og fortalte om alt det som Gud hadde gjort ved dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene» (Apg 14,27). De fastet og ba og la hendene på misjonærene. Da ble de «utsendt av Den Hellige Ånd». Både Gud og mennesker var aktive. Foran seg hadde de den store verden, over seg Den Hellige Ånd og Guds velsignelse og støtte, bak seg en flokk av Herrens venner som ba og støttet dem.

3. Omsorgen for misjonærene

Paulus skriver jordnært i Filipperbrevet: «Det har vært en stor glede for meg i Herren at dere endelig er kommet til slik velstand igjen at dere kan tenke på det jeg trenger. Dere tenkte nok også på det før, men dere hadde ikke mulighet til å gjøre noe. Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har. Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet – både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. … I evangeliets første tid, da jeg dro ut fra Makedonia, var det ingen annen menighet enn dere som hadde slikt samfunn med meg at det ble ført regnskap over gitt og mottatt … [dere] sendte … både én og to ganger det jeg trengte … frukten [av gaven skal] rikelig … komme dere til gode.» (Fil 4,10-17)

På slutten av Filipperbrevet kommer Paulus inn på forholdet mellom ham og menigheten i Filippi rent personlig. Han roser dem for at de har fått nytt liv, de er som planter som etter vinteren har fått blader og blomster, igjen har blitt grønne. Dere viser nye skudd i troen. De var blitt forfulgt og hadde smått med penger, men det var nå blitt mer fredelig. Nå kunne de hjelpe.

Paulus hadde ingen krav om høy lønn eller gode vilkår. Han hadde lært seg – og innviet seg til – fleksibilitet på det ytre plan. Alt kunne han gjennomleve sammen med Kristus. Men han understreker at filipperne ville få en ekstra velsignelse ved at gavene bar åndelig frukt. Den svake troen vår setter grenser for Guds velsignelse. Gud kan gi oss mer som svar på våre takkoffer til ham.

4. Misjonsvennenes trofasthet

Se et lite bilde av medarbeidere i urmenigheten: «Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren, slik det sømmer seg for de hellige, og støtt henne i alle saker der hun kan trenge hjelp fra dere. For også hun har vært til hjelp for mange, også for meg. Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus.» (Rom 16,1-3)

«Si til Arkippus: Gi akt på den tjenesten du har fått i Herren, så du fullfører den!» (Kol 4,17)

Fra første stund var både menn og kvinner aktive i tjenesten. Føbe var som en diakonisse. Kanskje var det hun som overleverte brevet til menigheten i Roma. Hele kapittel 16 i Romerbrevet er fylt av hilsener, til enkeltpersoner og enslige, ektepar, familier. Misjonsarbeidet drives frem av akkurat slike – enslige, ektepar og familier, husmenigheter og større forsamlinger. Å fokusere på personer Gud bruker, er bibelsk.

Menigheten skulle oppmuntre Arkippus, kanskje en forstander eller pastor. En forsamling har kalt lederen sin, og må også oppmuntre ham til å stå på.

Dette var fire snapshots av livet blant misjonsvennene i Bibelens tid. Hva med oss som lever i dag?

• Vi må ta en ordre på alvor. Gud kan tilgi oss om vi svikter og ikke strekker til, men vi mister en stor velsignelse om vi flykter fra Jesu ordre.

• Alle kan ikke gjøre alt. Finn din plass.

• Bli med i sendetjenesten – i bønn og givertjeneste.

• Vis omsorg for dine medvandrere på veien, og dem som er utsendt til tjeneste.

• Finn din plass og vær trofast.

• Finn ordninger som kan fungere over langs, unngå skippertak.

• Misjonsvenner – et vakkert uttrykk. Vennebegrepet er bibelsk: «Dere har jeg kalt venner,» sa Jesus. Venner av misjonen. Hengitt til et oppdrag.

• Misjonen er de brennende hjerters sak. Be om selv å bli brennende, og finn sammen med andre som er tent i brann av Jesus.

De som har gått før oss, satset på organisering. De visste at kristne institusjoner kan overleve enkeltmennesker, som kommer og går. De fant at det var riktig å danne landsomfattende arbeidsfellesskap.

I dag er det noen som vil forkaste tradisjonelle arbeidsformer.

Jeg kan forstå at noen føler at arbeidet for eksempel i Misjonssambandet er stort og omfattende, ikke lett å få oversikt over.

Men apostelen ber oss om å utvide hjertene (2. Kor 6,13), profeten ber oss om å utvide plassen for vårt telt, strekke snorene langt ut (Jes 54,2).

Vi lever i en ekstremt individualistisk og selvopptatt tid. Kanskje alle massemediene har bidratt til at evnene våre til å fungere godt i fellesskap er blitt svekket. Bare roper vi til hverandre – og så forsvinner?

Forsamlingen er Kristi kropp. Hvert lem og organ har en betydning. I Kristus lærer jeg å verdsette mine søsken, ung og gammel, bror og søster, vestlending, østlending, nordlending, fra Midt-Norge, ja kristne over hele jorden.

«Gå inn i rekken,
gå inn i kampen nå.
I dag når Jesus kaller deg,
da svar ham ja og gå!» (Sigurd Lunde)

OPL165