Korint og Kardemomme by, 1 Kor 6 og 7

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» 

I den grad vi har en toneangivende moral i Norge i dag, synes kardemommeloven å ha slått igjennom som norm i allslags parforhold. Man skal ikke plage andre, nei, ikke gjøre noe vondt mot noen. Selvsagt – alle slags overgrep blir fordømt. 

Men det er også blitt forbudt å plage andre med å vurdere og eventuelt si nei til en livsstil ut fra moralske kriterier. Alle må få leve som de vil, skifte partner så ofte de vil, veksle mellom mann og kvinne. Promiskuitet, å leve med den ene etter den andre, er blitt vanlig. Har man fått seg kjæreste, er det selvsagt at man ligger sammen ved første anledning. Man vil gjøre hva man vil. Gir noen uttrykk for et annet syn, driver de mobbing. 

Korint var en beryktet sexby i oldtiden. De dyrket pornoguden Afrodite. Det var fullt opp av prostituerte i Korint, også i templet. Skulle de på den tiden karakterisere en løssluppen livsstil, snakket de om «å leve korintisk». 

Men i den sexgale Korint var det noen som hadde kommet til tro på Jesus, og det var etablert en kristen forsamling. Hvordan tenkte de som var medlemmer der, om levemåte og livsstil? Og hva gjør apostelen Paulus for å veilede dem? I første Korinterbrev, kapittel 6 og 7, gir han klok rettledning til dem som lever som enslige, til dem som er fristet til å leve i serieforhold, og til dem som er gift. 

Apostelen Paulus peker på at de kristne lett gikk til to ytterligheter. Noen sa: «Jeg har lov til alt.» (1. Kor 6,12). Alt er tillatt. De sa: Vi har frihet til å spise all slags mat. Da har vi også frihet til å praktisere all slags sex. Dermed kunne man ikke se forskjell på enkelte kristne og dem som levde korintisk. 

Andre gikk motsatt vei. De ble nærmest asketiske og sa at det kanskje var best for en mann overhodet ikke å røre en kvinne (1. Kor 7,1). De mente at en sann og god kristen måtte leve i sølibat, uten å ha noe seksualliv. 

Ikke leve i løse forhold

Hvordan kan en finne den rette balansen mellom to så forskjellige syn? Paulus svarer på mange spørsmål i brevene til menigheten i Korint. I kapittel 6 og 7 tar han opp utfordringer for de forskjellige gruppene. Han begynner med å avvise at en kristen kan leve i løse forhold. Han bruker seks argumenter mot at en stadig skifter partnere. 

1. For det første: Kroppen din er viktig for Gud. I vår tid sier vi at sjelen ikke er viktig, det viktige er kroppen, at den er fin og i god form. I oldtiden tenkte man motsatt: Sjelen er det edle, kroppen er bare et nødvendig onde. Kristendom sier at både sjel og kropp er viktige. Kroppen er deg selv. Paulus skriver: «Legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet» (1. Kor 6,13). Kristendom er ikke bare noe luftig, åndelig og livsfjernt. Jesus selv kom til jorden i en menneskelig kropp. Legemet hører Herren til. 

2. For det andre: Kroppen skal stå opp til et nytt liv. Den er ikke uren, den skal bli med i Guds rene himmel. «Gud reiste Herren opp, og han skal også reise oss opp ved sin kraft» står det (vers 14). Læren om «legemets oppstandelse», som vi sier frem i trosbekjennelsen, gir oss en ny måte å tenke på. Å leve seksuelt har ikke bare med kjønnsorganer å gjøre. Hele kroppen og hele personligheten er involvert. 

3. For det tredje: Kroppen er en bolig for Den Hellige Ånd. Paulus spør: «Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som dere har fått fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv» (vers 19). Misbruker vi kroppen til noe ondt, skaper vi sorg hos Den Hellige Ånd. 

4. For det fjerde: Kroppen skades av umoral. Ordet sier: «Fly hor! All synd som et menneske ellers kan gjøre, er utenfor legemet. Men den som driver hor, synder mot sitt eget legeme» (vers 18). Andre synder kan foregå i et område mellom meg og min neste. Men den synden som hor er, rammer dypt i mitt «jeg» og i min personlighet. 

5. For det femte: Den som driver hor, stjeler fra Kristus. En kristen er jo et lem eller et organ på Kristi legeme. Da kan jeg ikke stjele noe fra ham og gi til en som ikke hører ham til. Som Paulus sier det: «Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer? Skal jeg ta Kristi lemmer og gjøre dem til en horkvinnes lemmer? Langt derifra! Eller vet dere ikke at den som holder seg til en horkvinne, er ett legeme med henne? For det er sagt: De to skal være ett kjød» (vers 15 og 16). Du blir ett med den du har et seksuelt forhold til. Da blir det ondt og opprivende for både kropp og sjel å holde seg til mange. 

6. For det sjette: Kroppen tilhører Kristus. Vi har fått den fra Gud. Men den skal være et bosted for Guds Ånd. Bibelen sier: «Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!» (vers 19–20). Jesus kjøpte oss til seg ved å betale en høy pris. Kan vi da annet enn å ære ham med alt vi er og har? 

Konklusjonen på alt dette er at en troende kristen skal avvise all umoral. Hold dere borte fra hor, «Fly hor!» (vers 18). Bør ikke dette få følger for hvilke filmer vi ser, hva slags litteratur vi leser, hva vi oppsøker på internett? Så må vel kristne opptre annerledes når de er ute for å søke romantiske relasjoner? Paulus skriver et annet sted om å «vinne seg en ektefelle i hellighet og ære» (1. Tess 4,4).

Homofili 

Om homofile forhold uttaler apostelen seg i et avsnitt i sjette kapittel i 1. Korinterbrev, vers 9–11: «Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Slik var det en gang med noen av dere. Men dere har latt dere vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» 

Her omtaler Paulus tre typer av homofile. Den første er den mer passive, som lar seg utnytte. Den andre typen er den mer aktive typen. Og den tredje er den grådige, i våre oversettelser brukt om pengegriske, men i gammel tid også brukt om slike som var dominert av seksualisert livsstil. 

Det er tre ting å merke seg ved det apostelen skriver: Homofil praksis nevnes midt i en serie med andre synder. Paulus gjør det ikke til en spesialsynd, men setter den på linje med tyveri, rusmisbruk og sladder. Homoseksualitet er verken bedre eller verre enn andre krenkelser av Guds bud. 

Som en forutsetning bak det som sies, ligger den holdningen at seksualitet er gitt som en felles gave til én mann og én kvinne. Det skjedde allerede da mennesket ble skapt. Bibelen har beskrevet en mengde former for avsporet seksualitet – sodomi, polygami, bestialitet og så videre. Hvis en ikke ledes inn i et trofast forhold mellom én mann og én kvinne, gir Herren bud om at vi lever i avholdenhet. 

Det tredje å merke seg er en god nyhet. En personlig binding til homoseksualitet kan overvinnes. Paulus skriver til de kristne i Korint og sier: «Slik var det en gang med noen av dere.» Enkelte av menighetens medlemmer hadde en fortid i mange slags synder, også den at menn øvde utukt med menn. Men det hadde kommet til noe nytt. Det var et før og et nå. De hadde latt seg «vaske rene. Dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd,» skriver apostelen. Vi får et innblikk i det faktum at menigheten i Korint besto av alle slags mennesker. De hadde sine svakheter, de var blitt tilgitt, det var blitt et nytt liv. 

Bibelen er videre opptatt av dem som ikke gifter seg. 
 Da som nå var det mange som levde som ugifte eller enslige. Paulus skrev: «Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne» (1. Kor 7,1). Dette kan lyde kristelig og fromt, men det er ikke hele bildet. Ekteskapet blir positivt omtalt litt lenger ut. Men Paulus selv levde ugift. Begrunnelsen lå ikke i at han mente det var noe mindreverdig ved å gifte seg. Men i tjenesten for Herren kunne det være en fordel å leve som singel. Derfor skriver han som han gjør: «Helst ville jeg at alle mennesker var som jeg selv. Men hver har sin egen nådegave fra Gud, en slik og en annen slik» (vers 7). Den enslige trenger ikke bli splittet i sin lojalitet mot ektefellen eller tjeneste for andre. 

Men enten en velger å leve som gift eller som enslig, handler det verken om bud eller tvang, men han bruker ordet nådegave, karisma. Har du fått en ektefelle, er det en gave fra Herren. Har du fått det som kall eller skjebne å leve enslig, er det også en gave fra Herren. 

Paulus omtaler det også som en oppgave og en ledelse, som vi skal slå oss til ro med. Det blir slitsomt stadig å være misfornøyd og drømme seg over i en annen stand og stilling. Tvert imot kan vi øve oss i å takke for alle ting. Vers 17: «Likevel må enhver vandre slik som Herren har gitt ham, som han var da Herren kalte ham. Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene.» 

Paulus har kanskje fått høre at han er kald og ufølsom, at han ikke egentlig vil dem vel, han gjør kristenlivet vanskelig med sine klare og rettlinjede formaninger. Nei, sier han, «Dette sier jeg fordi det er til gagn for dere, ikke for at jeg skulle sette en snare for dere, men for at dere må leve sømmelig og henge urokkelig fast ved Herren,» (vers 35). Det aller viktigste er å leve helhjertet i forhold til Herren, enten man er gift eller enslig. 

Å leve enslig er «godt», sier Paulus i 7,1. Han bruker et ord som nærmest betyr «vakkert» eller «schtilig». Noen av de største personlighetene i verden levde enslig: Johannes, Jesus, Paulus, Dag Hammarskjöld, mor Theresa. Dette står i en motsetning til folkesnakket i dag, da en kan omtale dem som lever som jomfruer, i nedlatende vendinger. 

Videre sier Paulus at enslig stand er helt tilfredsstillende, det innebærer et komplett liv, det er som en nådegave (vers 7). Ja, en enslig stand kan innebære større lykke enn å leve med en ektefelle (vers 40). For de som gifter seg, kan oppleve ekstra påkjenninger, som det kan være godt å bli spart for (vers 28). Konklusjonen på dette er at Bibelen gir en høy og positiv vurdering av den enslige stand. 

Leve i ekteskap

For de fleste vil det være naturlig å leve i ekteskap. Paulus skriver mer om det kristne ekteskapet for eksempel i Efeserbrevets 5. kapittel. Her i 1. Korinterbrev 7 tar han opp spesielle utfordringer for kristne ektefeller. På denne tiden ble mange i Korint kristne uten at ektefellen fulgte dem inn i menigheten. Hva da? Bør en skille seg fra den ikke-troende og gifte seg med en troende? Paulus svarer nei til det: «En hustru er bundet så lenge mannen hennes lever. Men om mannen hennes er død, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren» (vers 39). Det siste leddet er viktig i apostelens veiledning. Normalt bør en kristen gifte seg med en kristen. Et ekteskap bør innvies «i Herren», som han sier. 

Ektefellene skal vise lojalitet og trofasthet mot hverandre. Det er lett å bli fristet til sidesprang. Her gjelder ingen egen standard for mannen og en annen for kvinnen. Fordi vi så lett blir fristet til utroskap, «skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann» (vers 2). Paulus fortsetter denne tanken i vers 10: «Til dem som er gift, har jeg dette budet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann.» Skilsmisse er ondt i Guds øyne. Men Bibelen er realistisk og klar over menneskenes skrøpelige liv og harde hjerter. Normen er da at en enten forliker seg med ektefellen, eller lever enslig. 

Om ikke alle i en familie deler troen på Jesus, skapes det gode ringvirkninger i den likevel, hvis enten mor eller far er kristen, vers 14: «For den vantro mannen er helliget ved sin hustru, og den vantro hustruen er helliget ved den kristne broren. Ellers ville jo også barna deres være urene, men nå er de hellige.» Fra de er små vil barna få del i velsignelsen i den kristne familien. 

Paulus omtaler også den fysiske siden ved ekteskapet. Samlivet mellom de to styrker samholdet, og det skal ikke begrenses til det å få barn. Vers 4 og 5: «Hustruen rår ikke over sitt eget legeme, men mannen. På samme vis rår heller ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen. Hold dere ikke fra hverandre uten at dere er blitt enige om det, for en tid, for å leve i bønn. Og kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å være avholdende.» Med slike ord tar Paulus skarp avstand fra asketiske og overåndelige holdninger. Han tenker både åndelig og praktisk, han vet vi er mennesker med både sjel og kropp. 

Midt i denne formaningen har han ord om å leve i bønn. Familieandakt, bønn de to sammen, og personlig bønn enkeltvis har fra gammelt av vært kjennetegn på de kristne hjemmene. 

Vi må med stor frimodighet holde fast ved ekteskapet og familien som gode ordninger. Det kan komme urolige tider i historien da et familieliv møtes av store vanskeligheter, noe Bibelen ser som en mulighet: «Jeg mener da dette,» skriver Paulus: «på grunn av den nødstiden vi lever i, er det godt for et menneske å leve ugift» (vers 26). Men ikke alle makter å leve i selvkontroll, og da tenker apostelen særlig på de unge. «La dem gifte seg!» skriver han (vers 36). 

Enten man er gift eller ikke, gjelder det å se livet sitt i et større perspektiv. «Tiden er kort!» skriver apostelen (vers 29). Livet som enslig, som ektemann, som kone, som enke eller enkemann kan ha stor betydning for hver enkelt av oss. Men en kristen vil underordne sin livssituasjon under det aller viktigste. Og hva er det? At Guds navn blir opphøyd, at hans rike kommer, og at hans vilje skjer på jorden så som i himmelen. 

Vi er bare pilegrimer på gjennomreise her i verden, enten vi bor i Korint eller i Kardemomme by. Underveis får vi oppleve både lette og tunge dager, vi fristes, vi faller, og vi kan ta imot tilgivelse. Vi blir ledet og må foreta valg. Har vi et sinn som er vendt til Gud og ber om hjelp fra ham, blir det lettere å «leve sømmelig og henge urokkelig fast ved Herren» i alle ting (vers 35).
 
OPL164