Kom sammen om kjernen, 1 Kor 14

De beste svarene på slike spørsmål finner vi i Bibelen. 

Menigheten i Korint får mye plass og oppmerksomhet i Bibelen. Apostelen Paulus visste at det var mange nye kristne der, flere med en vanskelig bakgrunn. De trengte mye omsorg og veiledning. 

I dag vil jeg ta for meg det 14. kapitlet av Første Korinterbrev og hente ut noen sannheter som er aktuelle for det kristne fellesskapet og lokale forsamlinger i vår tid. 

Det første vi legger merke til, er at når de kommer sammen, ber Paulus dem gi høy prioritet til profetisk tale. Han begynner kapitlet slik: «Jag etter kjærligheten! Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk!» (14,1). 

Hva innebærer det å tale profetisk? 

Ordet betyr egentlig «å si frem», nærmere bestemt å uttale et ord eller et budskap som en bærer på eller har fått. I Det gamle testamente leser vi om profeter. De var kalt og utrustet av Herren til å bære frem et spesielt budskap. Enkelte utsagn skulle få så stor og varig betydning at Gud sørget for at de kom inn i profetskriftene eller i andre bibelske bøker. 

I Det nye testamente er det blitt en vektforskyvning fra profeti som direkte, åpenbarte ord fra Gud, til ord som ble lagt frem i menigheten og fungerte på spesielle måter. Etter hvert forelå Guds budskap mer og mer i skriftlig form. De som talte profetisk, skulle bære frem det som allerede forelå. Jeg tror vi kan si at den profetiske talen Paulus snakker om, ligger nært opp til hva vi i dag kaller kristen forkynnelse. 

Nå kan forkynnelsen ha mange former. I vår tid har vi andakter, oppbyggelige taler, bibeltimer, fremføring av sang, dikt og mer fortellende stoff. Noen gir inntrykk av å tale på vegne av Gud og sier: «Så sier Herren», og så taler de som Gud i jeg-form. Jeg er spørrende til om dette er en sann og klok form i dag. 

Et viktig poeng for Paulus er at forkynnelsen, den profetiske talen, er forståelig. Dette til forskjell fra tungetalen, der en taler med uforståelige ord. 

Tungetalen ble av de kristne i Korint vurdert som svært viktig, men Paulus tonte ned betydningen av den. «For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i Ånden» (14,2). Når noen taler i tunger, oppbygger de bare seg selv. Profetisk tale, derimot, tjener til å bygge opp menigheten (14,4). Paulus sammenligner tungetalen med instrumenter som ikke bringer frem melodier, bare lyder. Da kan en jo ikke få noe ut av det (14,7). 

Den sanne forkynnelsen er forståelig, man skjønner det som sies, den taler til forstanden og fornuften, til hjertet og samvittigheten. Hvis ikke, vil man bare «tale ut i været», som Paulus sier (14,9). 

Den gode forkynnelsen, den profetiske talen, har en målsetting som apostelen uttrykker slik: «Den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst» (14,3). 

Det er verdt å se litt nærmere på hva dette betyr. 

1. Å tale til oppbyggelse innebærer å si noe som bygger opp. Se for deg et hus. Det trenger en solid grunnmur, og byggeelementer som føyes sammen til en bygning. Den må være solid, tett og passe isolert. Den enkelte kristne har behov for å bli bygd opp i troslivet sitt. Og forsamlingen som helhet trenger å bygges opp. Paulus sier mer om dette et annet sted, at vi er «bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv … I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden» (Ef 2,20–22). 

Hvordan skjer denne oppbyggelsen? Ved at vi lærer mer om Jesus, om den bibelske historien og om sammenhengene i Skriften. Lærer vi om de bibelske tankene, får vi holdninger preget av Herren. Da kan Den Hellige Ånd lettere ta bolig i oss og lede oss. 

Den profetiske talen som bygger opp, har altså ikke noe sensasjonelt over seg. Den leser opp og forklarer, legger ut og anvender. 

2. Det andre kjennetegnet på en rett profetisk tale, er at den taler til formaning. Det ordet som er oversatt formaning, kan også oversettes oppmuntring. Vi er under konstant påvirkning hele tiden. De mange impulsene vi får, kan dytte oss i retning av det gode eller det onde. Derfor trenger vi gode, positive ord som inspirerer oss til å leve som disipler av Jesus i hverdagen. 

Da Paulus skrev til de kristne i Tessalonika, praktiserte han nettopp en oppmuntringstjeneste. Der gjaldt det å vise kjærlighet på en praktisk måte. 

«Dere viser da også denne kjærligheten mot alle brødrene i hele Makedonia. Likevel formaner vi dere, brødre, til å bli enda mer rike i dette» (1 Tess 4,10). Det er som om han sier: Dere er flinke, men dere kan bli bedre. 

Den som taler profetisk, gir stimulerende oppmuntring, sunn rettledning, peker på den gode veien å gå, og gir hjelp til å foreta de rette valgene. God forkynnelse formaner og oppmuntrer. 

3. Det tredje kjennetegnet på profetisk tale, er at den gir trøst. Det er mange slags sorger som kan melde seg i livet vårt. På det ytre planet kan vi miste noen vi er glad i, vi kan lide et økonomisk tap, dumme oss ut eller oppleve alvorlig sykdom. På det indre planet kan vi sørge over anledninger vi ikke brukte, vi kan miste motet fordi vi faller i samme synden gang på gang. 

Da er det godt om noen møter oss med ord til trøst. Det er ingen hjelp om venner bare glatter over smertene og bortforklarer det hele. Det gir nytt mot å bli minnet om at Gud har kontrollen. Den beste trøsten er å snakke om hvordan Jesus tilgir synd igjen og igjen, bare vi bekjenner den åpent for ham. Hans navn skal få all ære til slutt, hans rike skal komme, og hans vilje skal nå sitt mål. For en kristen er det beste igjen. 

Hvordan kan vi finne ut om en profetisk tale er sann eller falsk? 

1. Et første kjennetegn er at den ærer Gud, ikke mennesker. Noen opptrer med stor dramatikk og sterke følelser, og folk tenker: Du verden, for en storslått profet og predikant! Personligheter med sterkt behov for makt kan bruke en posisjon i en menighet til å komme i fokus og få status. Det er en mye sunnere reaksjon hvis tilhørerne, som Paulus sier det: «tilber Gud og bekjenner: Gud er sannelig iblant dere!» (14,25). 

2. Et andre kjennetegn på sann profetisk tale er at det som sies, er i samsvar med Bibelen. Sanne, åndelige veiledere vil legge vekt på å uttale seg på linje med Jesus og apostlene. Paulus skrev: «Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud» (14,37). 

3. Et tredje kjennetegn på sann profetisk tale er at den styrker og utvikler forsamlingen «så menigheten kan få oppbyggelse av det» (14,5). Det betyr ikke at alt som sies, må være populært og glatt. Å bygge kan av og til innebære å rive ned noe som ble feil eller galt. Viktigst er resultatet på sikt: Tjente denne personen og dette budskapet til at bygningen ble større og sterkere? 

4. Et fjerde kjennetegn på sann profetisk tale er at den er preget av kjærlighet. «Om jeg har profetisk gave … men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting» (13,2), skrev Paulus. Sanne forkynnere bruker ikke en åndelig slegge på en ufølsom måte. 

5. For det femte vil en sann og ekte forkynner være villig til å bli vurdert og korrigert av andre forkynnere. «La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det» (14,29). Guds forsamling har ikke godt av ledere som opptrer autoritært og selvkloke. At en fremtrer ydmykt og kan innordne seg i forhold til kolleger, er et tegn på både ekthet og visdom. 

6. For det sjette: En god forkynner kan kontrollere seg selv. Det må være en person i balanse menneskelig sett. «Profeters ånder er profeter lydige,» skriver apostelen (14,32). Personer som opptrer i ekstase eller viser seg som mer eller mindre utenfor seg selv, må ikke skape uro og vansker i Guds menighet. Der Gud er til stede, er det orden og sømmelig opptreden (14,40). 

Samværsformer

Stikkordet orden fører oss over i hva Bibelen lærer oss om hvordan vi legger opp gudstjenester, møter og samlinger om Guds ord. De kristne i Korint var temperamentsfulle mennesker fra Midtøsten. Her i nord er vi jevnt over mer kjølige. Kapittel 14 i 1. Korinterbrev avsluttes med appellen: «Men la alt skje sømmelig og med orden!» (14,40). Ordet sømmelig viser til hva som passer seg, hva folk føler naturlig og passelig i det miljøet man er. En slik oppmuntring åpner for at en kan tenke forskjellig ut fra forholdene. 

Noen ønsker å ha samværsformer preget av et innarbeidet opplegg eller en fast liturgi. Andre vil gi stor plass for variasjon og det spontane. Når et fellesskap har mange sterke personligheter som ønsker å markere seg, ja, til og med vise seg frem, kan et forutsigelig opplegg dempe eventuelle slitasjeskapere. 

Andre føler at liturgi kveler det pulserende og frie åndelige livet. Det er i alle fall bibelsk at de forskjellige nådegavene slipper til. 

Salmer, sanger og åndelige viser hadde tidlig en sentral plass i de første kristne samlingene. Og mange bidro med sitt. Paulus spør: «Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse» (14,26). 

Lovsanger til Herren var et tydelig kjennetegn på de første kristne. Da Paulus og Silas ble pisket som straff for at de forkynte om Jesus, sang de lovsanger i fengslet (Apg 16,25). Folk måtte undre seg og tiltrekkes av en slik frimodighet og glede mens de ble motsagt og avvist. 

Apostelen ønsker seg et kristent fellesskap der mange bidrar til å gi visdom og oppmuntring. Han skriver: «For dere kan alle tale profetisk, én for én, så alle kan lære noe og bli formant» (14,31). Dette er verdt å merke seg. Han sier faktisk at vi alle kan tale profetisk. Det innebærer at alt trenger ikke være fullkomment. For mange er jo ikke så drevne i å si noe i en gruppe. Vi kan gjerne komme med en tanke og formidle den kort og enkelt. Har vi fått noe verdifullt, prøver vi å dele gleden med andre. En åndelig velsignelse blir bare større om jeg gir den videre. 

Naturligvis kan uheldige ting finne sted når ordet blir gitt fritt. Noen sier noe dumt, andre utleverer noe eller noen – på en uklok måte. Men slike hendelser bør vi se på som en øvelse i å vise en kjærlig og tålmodig innstilling. Etterfølgere av Jesus oppmuntres til å vandre «med all ydmykhet og mildhet, med langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet» (Ef 4,2). Et oppmuntrende ord – kanskje klossete fremført – kan bli dagens høydepunkt for noen, mens andre ikke fikk noe ut av det. Forskjellighet er et kjennetegn på Guds skaperverk og i Guds forsamling. 

Grundig forberedt undervisning

Har vi gledet oss over varierte personlige vitnesbyrd og spontane oppmuntringer, vil vi også lære å verdsette nesten det motsatte: Grundig forberedt undervisning i Bibelen og sannhetene om troen. Vi bygges opp, formanes og trøstes av Guds ord, anvendt og utlagt på en tydelig måte. Noen har spesielle gaver til å gjøre dette. 

Ingen av oss er utlært i kristendom. Det vi har lært, kan vi ha glemt. Bibelen ser ingen motsetning mellom kristen kunnskap og et rikt åndelig liv. Tvert imot: En ild av vekkelse som får varig betydning, må næres av kunnskap om den kristne troen og innsikt i Bibelen. Når vi har tatt til oss Skriftens ord som åndelig mat, kan Herren minne oss på viktige ord akkurat når vi trenger dem. 

Til slutt vil jeg nevne at når den profetiske talen, altså forkynnelsen, får en bred plass i samlingene våre, kan det virke vekkende på dem som kommer utenfra. Paulus skriver: «Men dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, åpenbares. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!» (v. 24–25). 

La oss lære av Bibelen i å komme sammen i oppmuntrende og misjonerende kristne fellesskap! 

OPL163