Kilde til kjærlighet, 1 Kor 13

 
Vi elsker dem som står oss nær, enten det er familie eller venner. Kjærligheten er vakker mellom mann og kvinne. Den er en rikdom mellom venner. Men det fins en opphøyd form for kjærlighet, den som Gud skaper og har lagt inn i denne verden. Da snakker vi om Guds kjærlighet til oss og vår kjærlighet til ham. Den finner utløp i kjærligheten mellom dem som er kristne søsken, mellom dem som er lemmer på Kristi kropp. 

Hvordan er den kristne kjærligheten annerledes enn annen kjærlighet? 

Opp gjennom historien har noen tenkt at kjærligheten kommer når en blir oppskrudd i følelseslivet og lever litt utenfor seg selv. Den blir da sett på som en lidenskap drevet frem av hormoner eller ytre påvirkning. Men slik er ikke kristen kjærlighet. Når Guds Ånd kommer, blir vi ikke overspente og svermeriske, men rasjonelle og fornuftige. Ånden viser seg sterkest i en livsnær, praktisk, utdelende og handlekraftig kjærlighet. «Tror du på den store kjærligheten?» En mann fikk dette spørsmålet og svarte: «Nei, men jeg tror på de mange små!» 

Veiledning om kjærlighet

Vi skal også merke oss at det kapitlet av 1. Korinterbrev vi nå skal ta for oss, det 13., står plassert mellom en forklaring om nådegavene generelt og om den profetisk talen spesielt. 

De kristne hadde skrevet til Paulus for å få veiledning om de åndelige gavene. Her sier han med ettertrykk at Guds største åndelige gave er kjærligheten. Den som er i nær kontakt med ham, vil virkeliggjøre denne største gaven i praktisk, levd liv. 

La oss nå se på avsnitt for avsnitt i dette kapitlet, 1. Kor 13, og anvende det vi leser, på det kristne fellesskapet vi er en del av: 

«Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg ingenting» (1. Kor 13,1–3). 

Paulus tar utgangspunkt i nådegavene. Han setter enkelte i menigheten i Korint litt på plass, fordi de bruker gavene til å gjøre seg viktige. De utfører ikke tjenester for å tjene, men for å styrke sitt selvbilde og sin posisjon i menneskers øyne. De andre blir små fordi de selv er blitt store. Da blir de bare døde redskaper, som kirkeklokker eller trommer, hvis de mangler kjærlighet til de andre i det de gjør. Det går an å tale med englerøst. Du kan vise en uvanlig stor tro. Noen gir til fattige, andre ofrer seg selv. Men hvis ikke motivet er kjærlighet, da er det overhodet ingen nytte i slike åndelige øvelser. Det blir åndelig kling-klang. 

Som én har sagt: «Ettertanke, målrettethet, logikk, hardt arbeid, men uten utstråling og kjærlighet – er ikke det en nøyaktig beskrivelse av Satan?» 

Sann tjenerholdning i Jesu navn, ikke tomme ord, er bevis på kjærlighet. Det er mer om å gjøre hva vi er enn hva vi gjør. 

Hvorfor er kjærligheten så viktig? 

Fordi den er det største og dypeste i Jesu eget hjerte. Den største oppgaven for Den Hellige Ånd er å gjøre oss mer lik Jesus. Hvordan er Gud Fader? Han ligner på Jesus. Hvordan er Den Hellige Ånd? Han ligner også på Kristus. Derfor er kjærligheten alltid det beste tegnet på at Gud Fader, Jesus og Den Hellige Ånd er virksom mellom mennesker og i forsamlingen. 

Nå gjennomgår vi videre fra vers 4 i første korinterbrev 13, der det beskrives en rekke gode egenskaper ved kjærligheten: 

«Kjærligheten er tålmodig.» Det var ikke de kristne i Korint. De var utålmodige etter å få praktfulle og imponerende åndelige gaver – straks. De var utålmodige etter å få rett, derfor gikk de til rettssaker mot hverandre. 

«Kjærligheten er velvillig.» Ordet «velvillig» er også oversatt «vennlig» eller «mild». Ordet betyr dessuten «sjenerøs». Slik var de ikke i Korint. De tenkte ikke nok på de fattigste i fellesskapet. De var sant å si svært selvopptatte. Da blir det iskaldt mellom oss. «Den som er forelsket i seg selv, har ingen rivaler». 

«Kjærligheten misunner ikke.» Her hadde de troende i Korint også noe å prøve seg på. For mange av dem var misunnelige på dem som hadde gaver som imponerte og gjorde inntrykk på folk. Men «kjærlighetens solskinn vil drepe alle sjalusiens og hatets bakterier», er det sagt. 

«Kjærligheten skryter ikke.» Nei, til forskjell fra mange i Korint er kjærligheten beskjeden, sky og selvutslettende. Den er ikke opptatt av selv å komme i fokus. 

«Den blåser seg ikke opp.» På dette området måtte også mange i Korint korrigeres. De var stadig opptatt av å fortelle om sine åndelige opplevelser og på den måten blære seg over hvor fromme de var. 

«Den gjør ikke noe usømmelig.» Kjærligheten graver seg ikke ned i syndens møkkjeller. Den har ikke noe ønske om å fråtse i skandalehistorier. Kjærligheten dekker over synden, den roter ikke frem det onde, slik de gjorde i Korint. 

«Den søker ikke sitt eget.» De kristne i Korint var opptatt av å oppnå noe for sin egen del. Slik var ikke Jesus. Hadde de glemt ham som forbilde? 

Kjærligheten «blir ikke bitter». I Korint var det mange preget av tungsinn, bitterhet, kritikksyke og irritasjon. Også her hadde de mye å lære av Jesus. 

Kjærligheten «gjemmer ikke på det onde». Den sier ikke: ’Dette skal jeg huske på og minne ham om ved en passende anledning.’ Tenk om alle ektefeller hadde lært seg ikke å ruge på skuffelser! Hvor viselig om vi ikke legger fornærmelsene som råtne egg i mikrobølgeovnen, så de eksploderer og griser til alt! 

Nei, kjærligheten, «den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.» En har sagt at «det er en merkelig tilfeldighet at ordet ærlighet utgjør en vesentlig del av ordet kjærlighet.» At sannhet og ærlighet var typisk for Jesus, trenger vi knapt å nevne. Men kan dette sies om hvordan vi snakker sammen, hva vi prioriterer, hva vi leser og ser på? Fyller vi oss med det sanne, skjønne og gode? 

«Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Kjærligheten har lært seg å leve med ensomhet, mangel på oppmuntring, likegyldighet, motstand og det å bli oversett. Den tror det beste om folk, ikke det verste. Den bærer tålmodig alt som kommer, uten å bli kynisk. Kjærligheten forstår, derfor kan den vente. Kjærligheten gir ikke opp. Den lar seg inspirere av Kristi kjærlighet på korset. 

«Kjærligheten er ikke blind. Den ser mer, ikke mindre. Men fordi den ser mer, er den villig til å se mindre,» er det sagt. 

Noe evig

Kapitlet fortsetter med å si at kjærligheten er noe evig. Nådegavene hører med til det ufullkomne og menneskelige. Det skal opphøre i evigheten. Slik står det: 

«Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt.» Det er som apostelen sier: Hva som er så stort og viktig for dere i Korint, skal ikke vare inn i evigheten. Men kjærligheten vil leve videre som noe av det aller beste Gud har skapt. Kjærligheten er budet som oppfyller alle bud, regelen som oppfyller alle regler. 

Selv om vi her på jorden kan ha fått en viss innsikt, så er det ingenting mot den som kommer. «For,» sier Paulus i vers 9, «vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» 

Vi hadde begrensete interesser og begrenset forståelse da vi var små. Voksenlivet ble noe helt annet. Dette er bare et blekt bilde på forandringen fra livet i denne verden, til vi kommer i den evige verden. 

Som i et speil

Vers 12: «For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent.» 

Speilene i oldtiden var av slipt og polert metall og gjenga bare et uklart bilde. Her på jorden ser vi Gud gjennom naturen og historien, og først og fremst gjennom hans åpenbarte ord. Ikke alt er lett å fatte. Men en gang skal vi se ham ansikt til ansikt og forstå Gud slik som han kjenner oss nå. 

Så avslutter apostelen Paulus kjærlighetens kapittel med å si: «Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.» 

Det er sagt: «Sann kjærlighet har ikke en lykkelig slutt. Sann kjærlighet tar ikke slutt.» 

Størst blant dem

Legg merke til hvordan han sier det, for dette sitatet er blitt misbrukt i vår tid. Noen sier: «Størst av alt er kjærligheten.» Nei, i en sammenligning mellom tro, håp og kjærlighet er kjærligheten størst. Det handler ikke om erotisk kjærlighet eller vennskapskjærlighet, men om den kjærlighet Gud har til oss, og som vi skal vise hverandre. Kjærligheten til Gud er større enn troen og håpet. 

Johannes skriver: «Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham» (1. Joh 4,16). 

Det som teller her i livet og på den siste store dagen, er kjærligheten, om vi har speilet den kjærligheten som Jesus har vist og stadig viser. 

Nå ser vi i et speil. Ja, det er klokt å speile seg i Ordet og spørre: Er det relevant å drive med, alt det vi er opptatt av? Er det med å fremme kjærligheten, viser vi kjærlighet i alle aktivitetene vi engasjerer oss i? Hvis ikke, er det kanskje på tide med en forandring, mens det ennå er tid? 

Hva skal vi gjøre med sladderen, hakkingen på hverandre, kampen for å få innflytelse, dovenskapen, hykleriet som fins blant oss? Kan kjærligheten fra Gud få oss til å legge vekk syndige tanker, ord og gjerninger? 

Kjærlighet til dem som ikke har hørt evangeliet

På den annen side: Hva skal vi si om kjærligheten til dem som aldri har hørt evangeliet? Michael Green forteller om en hodejegerstamme som ble omvendt til Gud. Sju år etter at de tok imot frelsen i Jesus, underholdt de 23 misjonærer. Selv var de bare 300 kristne. Her var en kjærlighet som viste seg i omsorg for de som ennå ikke var nådd av det glade budskapet om Jesus. Vi forteller ikke andre om Jesus fordi vi ikke elsker dem nok. 

Er det ikke på tide å be Den Hellige Ånd om å utøse sin kjærlighet i våre hjerter? Jo, kjærligheten er der allerede. Ordet sier: «håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt» (Rom 5,5). Så la oss føre ut i livet det som Gud allerede har ført inn i hjertene våre. 

OPL162