Reddet ut av ilden

Da flammene kom nærmere fra alle sider og holdt på å nå marken, grep han den, løftet den ut og la den trygt på bakken. Så sa han: «Dette er hva Jesus har gjort for meg.» 

Det fins egentlig bare to veier til det evige livet. Enten må jeg overholde budene, leve fullkomment og frelse meg selv, det vil si å holde onde krefter og den brennende dommens ild på avstand. Eller så må jeg la meg frelse av Jesus. Dette siste er å bli grepet ut av ilden som herjer på alle kanter, og bli løftet trygt inn i et nytt liv. 

Slike tanker får jeg når jeg leser fra Lukasevangeliets 10. kapittel, fra vers 25: 

«Og se, en lovkyndig sto fram og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? 

Han sa til ham: Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du? 

Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv! 

Da sa han til ham: Du svarte rett. Gjør dette, så skal du leve! 

Men han ville rettferdiggjøre seg selv og sa til Jesus: Og hvem er min neste? 

Jesus tok opp dette og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko, og han falt blant røvere. De både kledde av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød. 

Nå traff det seg slik at en prest dro ned samme veien, og han så mannen og gikk forbi. 

Likeså kom en levitt til stedet og så ham og gikk forbi. 

Men en samaritan som var på reise, kom også dit mannen lå. Og da han så ham, fikk han inderlig medynk med ham. Han gikk bort til ham og forbandt sårene hans og helte olje og vin i dem. Og han løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleiet ham. 

Neste dag tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake. 

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? 

Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham. 

Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!» (Luk 10,25–37) 

Kranglespørsmål

En fremstående mann, en som var ekspert på religiøse lover, kom for å spørre Jesus om noe. Det går an å stille spørsmål bare for å få bekreftet sine egne meninger og fordommer. Noen spør mest for å spørre, ikke for å få svar. Vi får mistanke om at det lå noe tvilsomt under da denne fariseeren kom. Kanskje han ville prøve å sette Jesus fast? 

Jesus svarer på en genial måte. Han gir respons med å stille to enkle spørsmål tilbake. «Hva står skrevet i loven? Hvordan leser du?» Å svare på dem var ikke vanskelig for den lovkyndige. – Ja vel, er det som om Jesus sier: – Å kjenne til bud er én ting, noe annet er å følge dem. Lever du virkelig etter disse budene? 

Fariseeren kommer med et kranglespørsmål: Hvem er min neste? 

Jesus overser invitasjonen til en strid og forteller en lignelse – om den barmhjertige samaritanen. Den lodder mye dypere enn noen hadde ventet, og den lovkyndige ble plutselig nødt til å tenke i en helt annen retning enn han hadde planlagt. 

Samaritanen – hvem var han? 

Samaritanen var den fremmede, fra et folk som ble sett ned på, en innvandrer, en mann på reise, en ukjent og brysom person. Religiøse ledere på den tiden hadde bare forakt til overs for samaritanerne. 

Jesus snudde alt opp ned da han lot samaritanen leve i samsvar med loven og barmhjertigheten. Samaritanen representerer kjærligheten og det evige livet. Han kunne ikke tenke seg å svikte mannen som var ranet av røvere. Han elsket fordi Gud hadde elsket ham først. 

Å være barmhjertig er å ligne på Gud. At samaritanen viste inderlig medynk demonstrerte en guddommelig egenskap. Inderlig medynk handler om sterke følelser som griper dypt ned i personligheten, en medfølelse som gjør vondt, og som driver til handling. Jesus sa selv: «Vær barmhjertige, likesom også deres Far er barmhjertig.» (Luk 6,36). Dermed viste samaritanen en sann frykt for Gud og en sann kjærlighet til Gud. 

Presten og levitten, de profesjonelle gudsdyrkerne, dro kaldt forbi. Kanskje de var redde for røverne, at de skulle bli slått ned, de også. Muligens var de engstelige for å bli regnet som urene, hvis de berørte et lik (jf 3. Mos 21,1). Og mannen så nesten ut til å være død allerede. Eller de var rett og slett late og likegyldige. 

Allerede blitt røvet

Det hendte i en søndagsskole der de hadde fått høre lignelsen om den barmhjertige samaritanen. Læreren stilte spørsmålet: «Hvorfor gikk presten og levitten bare forbi på den andre siden av veien?» En gutt svarte kjapt: «Fordi de hadde sett at mannen allerede var blitt røvet.» Det var altså ikke mer penger å hente, mente gutten. 

En syrlig, men kanskje passende kommentar. For var det ikke noe av røvernaturen også i disse aller frommeste? Francis Schaeffer har sagt det ganske drastisk: «Ortodoks og rettlærende holdning uten barmhjertighet er det styggeste i verden.» 

Jesus har nok ikke noe ønske om at vi skal forakte religiøse ledere, han vil neppe prøve å gjøre oss til prestehatere. Men han vil at vi skal kjenne oss igjen, enten vi har den ene eller andre posisjonen blant mennesker. Ikke bare det: Vi skal kjenne til lovens egentlige mening, og speile vårt eget liv i den. Loven vil drive oss til Guds nåde og barmhjertighet, så vi bygger på den, og så viser nåde, takknemlighet og barmhjertighet overfor vår neste. 

Med denne lignelsen vil Jesus fordele rollene på en høyst overraskende måte – både for den lovkyndige den gangen, og for alle oss i dag som tror det går an å stille med en selvlaget og selvsagt gudstro. 

Privatfinansiert gudstro

Det er du som klamrer deg til en privatfinansiert, lovbasert gudstro, som er falt blant røvere. Du er som marken som er omgitt av ild på alle kanter. Du ser kanskje ikke hvor håpløs situasjonen er, selv om du føler deg ganske vellykket. Du tror at du er et rettferdig og godt menneske. Men åndelig sett er du i samme stilling som mannen som lå der naken, halvdød og hjelpeløs. En hjemmelaget gudstro setter deg på linje med offeret for voldshandlingen. 

Presten og levitten er representanter for loven, budene og egenrettferdigheten. De blir gjort til personlige utgaver av en kald og formell religion.  Lovmenneskene gir ikke noen hjelp. De som bygger på sin egen religiøsitet, gikk kalde forbi. 

Samaritanen er hovedpersonen i lignelsen. Hvem er han? Han er egentlig et bilde på Jesus selv. Foraktet var han, utstøtt av det gode selskap. Men nettopp han var – og er – Guds Sønn i denne verden. Han er barmhjertig på samme måte som Far i himmelen er barmhjertig. Han forbinder sårene og bærer den utslåtte på de sterke armene sine, frakter ham til herberget og betaler for fortsatt pleie. 

Den selvgode loveksperten stilte Jesus det teoretiske spørsmålet: Hvem er så min neste? Jeg gjetter det ligger i spørsmålet: – Si meg bare hvem det er, så skal jeg alltids hjelpe ham! Det skal ikke stå på meg, hvis jeg bare får opplysningen om dette fra deg. 

Selv falt blant røvere

Gjennom lignelsen vil Jesus få ham til å stille et annet spørsmål: – Hvordan kan jeg selv bli hjulpet? Jeg er jo selv falt blant røvere! Synden har slått meg ned så jeg ligger der halvdød. Jeg trenger en som viser inderlig medynk med meg, forbinder sårene mine, og fører meg til et trygt herberge. Jeg trenger å komme til et godt sted der jeg kan få pleie, ja, der jeg er sikret pleie til jeg er frisk igjen etter denne forferdelige katastrofen blant røverne. 

Du underlige Jesus! Du er jo selv den barmhjertige samaritanen! Den som står deg etter livet, berger du. Lovekspertene, de selvsikre, de som synes de får det til, de går kaldt forbi, de har verken tid eller omsorg for den hjelpeløse. Men når de innser at det er nettopp de som er falt blant røvere, da er du der. Med din rensende vin og lindrende olje i sårene. Med balsam for min herjede sjel. 

Når Kristus får ta oss bort fra elendigheten hos røverne, da kan vi gå av sted og vise barmhjertighet, vi også. Vi får som samaritanen et åpent blikk, et varmt hjerte og en hjelpsom hånd. «Vi elsker fordi Han elsket oss først» (1. Joh 4,19). 

Han hadde grepet noe, han indianeren som snakket om å bli berget ut av ilden. Et radikalt bilde, en radikal frelse som førte til en radikal og dyptgripende takknemlighet. 

Gode og barmhjertige i dag

Hvordan kan vi være gode, barmhjertige i denne tiden som vi lever i? Jeg vil ta frem et ikke så kjent ord fra Judas brev, vers 21–23. Forfatteren Judas er ikke han som svek Jesus, men antakelig broren til Jakob, en av Jesu brødre. Det var fire av dem: Jakob, Josef, Simon og Judas. Dette skriver Judas: «Hold dere … i Guds kjærlighet, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig liv. Og noen skal dere tale til rette fordi de tviler, andre skal dere frelse ved å rive dem ut av ilden. Andre igjen skal dere miskunne dere over i frykt, idet dere til og med hater kappen som er smittet av kjødet.» 

Her nevner Judas flere sider ved barmhjertigheten: 

- Lev i den selv, bygg på Guds nåde mens dere lever i håpet om det evige livet. Gli ikke inn i lovtrelldommen, der dere er bundet av menneskebud. 

- Rettled dem som tviler og ikke får det til å tro på Jesus. Ordet om å ’tale til rette dem som tviler’, kan oversettes: ’vise barmhjertighet ved at dere hjelper dem til å skjelne mellom rett og galt.’ Jeg synes Jesus gjorde akkurat dette overfor den lovkyndige. Mange vandrer borte fra Herren fordi de ikke har fått forklart Sannheten. Vi skal ikke kaste oss over enhver hvor som helst, men bruke de anledningene Herren gir, til å vise kjærlighet og belyse Herrens store miskunn. 

- Noen trenger å vekkes, kanskje med ord som irriterer i første omgang. Men det blir som å rive dem ut av ilden, som Judas sier. Her ser vi kraften i Jesu kjærlighet. Hans ord er et redningsord med stor styrke i seg. 

- Andre forkomne og ødelagte mennesker trenger ren barmhjertighet. Det gjelder slike som ligger under for alkoholmisbruk, sexavhengighet, spillegalskap og alle slags bindinger. Vi må ikke bli trette av å bære dem til et sted der de kan få pleie og hjelp. Konkret kjærlighet vinner flere for Gud enn kald kunnskap. 

- Så sier Judas til slutt: ’Dere må gjøre dette i frykt, så dere ikke blir fanget selv av ondskapen.’ Skitne, uvaskede klær kan føre smitte med seg. Pass dere for å bli revet med. Elsk synderen, men hat synden. 

At dere gjør forskjell
En gammel dansk oversettelse av versene fra Judas brev sier: «At dere gjør forskjell, så dere ynkes over noen, men frelser andre med frykt og river dem ut av ilden, idet dere hater til og med den kjortel som er smittet av synden.» 

Denne tjenesten vil vi være med i, vi som gjerne vil prioritere misjonsarbeidet høyt. På en kjærlig måte vil vi fortelle sannheten, vise miskunn mot hele mennesket, og søke å vandre i et hellig liv til Guds ære. 

Folk kan stå imot flotte presentasjoner og dype sannheter. Men inderlig barmhjertighet utløser en kraft som det er umulig å stå imot. 

OPL160