Herrens andre bønn
Han så på menneskene på en kjærlig måte og viste medlidenhet under alle forhold. Og han lærte oss å be en spesiell bønn.
Jeg siterer fra Matteusevangeliets 9. kapittel, fra vers 35:
«Og Jesus dro omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres og forkynte evangeliet om riket, og han helbredet all sykdom og alle plager.»
Jeg gjør et innskudd her og peker på at det står alle byene, alle landsbyene, all sykdom. Det var ikke merkelig om han var blitt grundig trett og lei. Men nei, legg merke til hvordan Jesus reagerer:
«Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde. Da sa han til disiplene sine: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»
Det er mange ting å merke seg i dette avsnittet:
Jesus var stadig på vandring.
I dag er det mange som har sluttet å gå på besøk og være ute blant andre mennesker. Det moderne samfunnet er så overveldende. Det føles tryggest å holde seg for seg selv. Jesus oppsøkte folk, han ventet ikke på at de skulle komme til ham. Han var i aktivitet med å vitne, forkynne, hjelpe folk med plagene de hadde, og helbrede. Videre legger jeg merke til:
Jesus så ikke på folk som en plage.
Jeg leste om to forkynnere som ville koble av og dro til en stille innsjø i skogen for å slappe av. Der ville de bade, sole seg, prate og spise god, medbrakt mat. Men de ble skuffet, for det fredelige stedet var okkupert av hundrevis av elever fra videregående skole. Det var i Canada det hendte, jeg vet ikke om de har russ der. Men i alle fall hadde de unge musikk på høyeste volum, de støyet og herjet. Den ene av forkynnerne sa: «All denne ungdommen – for en skuffelse!» Den andre sa: «Alle disse skoleelevene – for en misjonsmark!»
Slik så Jesus på menneskene. Han var glad i dem og så på dem med helt spesielle følelser.
Jesus fikk inderlig medynk med folket,
står det. Her brukes sterke uttrykk. Det er en medfølelse som river i sjelen, som følges av innlevelse og tårer, ja, som bare må føre til handling. Det står ikke at Jesus gråt, men jeg tror det er sannsynlig. Ordet medynk er brukt i lignelsen om ham som hadde så stor og ubetalelig gjeld, men som møtte barmhjertighet. Den barmhjertige samaritan viste medynk, og det førte til at han gjorde noe for stakkaren som hadde falt blant røvere. Og da faren i lignelsen om den bortkomne sønnen fikk se gutten komme tilbake, fikk han inderlig medynk på en slik måte at han løp i møte med sønnen. Ganske spesielt for en ærverdig mann på den tiden å løpe. Alle disse lignelsene skal få oss til å se inn i Guds hjerte. Hvorfor følte Jesus inderlig medynk?
Jesus reagerte fordi folket var herjet og forkomne.
"Herjet" betyr egentlig flådd, plaget, tynget og utmattet. «Forkomne» brukes om slike som ligger på bakken – elendige, hjelpeløse og kraftløse. Vi ser det i verden i dag, om ikke annet, så på tv: Mennesker som lider under sykdom, under uvitenhet, noen under stor urettferdighet. Jeg tenker ofte på en boktittel: «Mennesket mellom maktene». Det er som om onde og gode krefter kjemper om menneskenes sjel, og så skaltes og valtes vi med. Mange blir utnyttet av lederne sine, både materielt og åndelig. Ja, dette var den viktigste grunnen til at Jesus hadde så inderlig medynk med folket.
Lederne hadde sviktet som hyrder.
En saueflokk uten en leder var noe av det mest hjelpeløse som jødene på den tiden kunne tenke seg. Sauer uten en hyrde har ingen retning å gå i. De finner ikke mat og vann. Sauer uten hyrde er forsvarsløse når de blir angrepet.
Profeten Esekiel mottok skarpe ord fra Herren: «Profetér mot Israels hyrder … som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? … Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er brutt ned har dere ikke forbundet … det fortapte har dere ikke oppsøkt» (Esek 34,1-4). Folket ble plyndret og var som mat for villdyr, men de selvopptatte lederne brydde seg ikke.
Vi kan være frustrert over personer som oppfører seg galt og gjør dumme ting. Mange surrer rundt i livet til skade for seg selv. Jesus ser forbi de skrøpelige menneskene og er opptatt av hyrdene. I kapitlet hos Esekiel kommer det frem at Herren selv vil være hyrde og tre inn der lederne har sviktet. Vers 23 i Esekiel 34: «Jeg vil oppreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem – min tjener David. Han skal røkte dem. Han skal være deres hyrde.» Dette er en profeti om Messias, om Jesus. Så merker jeg meg et annet trekk:
Jesus var både kjærlig og rettferdig.
Han så hvordan folk hadde det vondt. Samtidig kunne han påpeke synd og svikt hos likeglade ledere. Han kunne kombinere medynk med en sans for moral. Her glipper det for mange av oss. Noen ser bare lidelsen, så unnskylder vi alt og våger ikke å påpeke det som bør rettes på. Andre er strenge og har ikke hjerte for det enkelte mennesket som lider under det ondes makt. Jesus klarte å balansere det milde og det strenge. Jesus så kvinnen som var grepet i hor. Han så at hun ble utnyttet og hadde medynk med henne. Samtidig sa han: Gå bort, og synd ikke mer.
Når vi lytter til Jesus i denne teksten, kan vi spørre om vi tenker: De onde, de dumme, de uryddige, de fortjener alt de får av juling. Eller sier vi: Tenk på alle menneskene som lider og blir herjet med, for en misjonsmark de er!
Jesus så en enorm utfordring.
Han sa: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» Dette betyr: Mange er klar til å høstes inn til Guds rike. De bare venter på at noen viser dem omsorg og barmhjertighet. De venter på å få et personlig møte med Jesus. Noen må tjene med det levende ordet og vise en vennlig og hjelpende hånd, slik at Jesus trer frem i denne verden.
Jeg sa at den inderlige medynk som alltid knyttes til Gud eller Jesus, overalt førte til handling.
Hva skal vi gjøre? Skjerpe oss? Sette i gang med omsorgskurs? Ansette flere spesialister i menighetene? Passe på at kristne er plassert rundt om i alle sammenhenger? Her kommer det litt overraskende fra Jesus. Han sa: «Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»
Dermed legger han det store ansvaret tilbake på seg selv. Han vil selv være hyrde for de forkomne. Han vil selv kalle og utruste og drive ut arbeidere til innhøstingen. Han sier: Rollen dere har fått, er å be. Be, så skal jeg gjøre verket.
Vi snakker gjerne om at Jesus lærte oss å be en bønn, den som kalles Herrens bønn, Fader vår. Men vi kan også snakke om en Herrens bønn nummer to, som han har lært oss. Jeg vet ikke om flere bønner han ba oss be. Men bønn nummer to har vi her: Be om at Herren gir oss arbeidere!
Ber vi den bønnen like ofte som vi ber Fader vår? Når vi ber Herrens bønn om arbeidere, innebærer det at vi selv sier oss villige til å bli brukt, om Herren ønsker det. Da vil han selv lede oss til mennesker som er en moden frukt for Guds rike.
«Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»
Det er ingen innviklet eller komplisert bønn. Den blir sjelden bedt. Mange har ikke engang hørt om den. Men når du ber den, kan du selv bli en del av svaret.
Herren bruker ikke bare de profesjonelle – predikanter, prester, diakoner og misjonærer. Han gir den velsignelsen at vanlige troende, menn og kvinner, unge, voksne og eldre, kan bli redskaper for ham. Du kan være med på innhøstingen for Guds rike ved å minne om en sannhet fra Bibelen, gjøre en håndsrekning eller vennetjeneste, stille et spørsmål, fortelle noe om hvordan Herren har gledet deg og andre.
I begynnelsen av neste kapittel, Matteus 10, leser vi om at Jesus sendte ut de første apostlene. Han ga dem mange formaninger. Men jeg merker meg en setning: «For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det» (Matt 10,8).
Evangeliet er et budskap om at Herren Jesus for intet har gitt oss livet, frelsen og alt vi trenger for å nå frem til det evige livet. Det er altfor godt til at vi ikke deler det med andre.
OPL159
