Lykkes og ikke lykkes

«Setter du deg noe fore, da skal det lykkes for deg, og over dine veier skal det skinne lys» (Job 22,28). Har han rett? Skal det alltid skinne lys over veiene våre? Lykkes vi lettere når vi tror på Gud, enn når vi ikke gjør det? 

Jeg kan ikke gi et enkelt svar. Men vi må skjelne mellom hva som skjer på kort og lang sikt. Det ser vi klart i historiene om folkelederen Moses. Herren måtte bruke mye energi på å få Moses til å svare ja til utfordringen med å føre Israelsfolket ut av Egypt. Endelig var han villig, og da han kom tilbake til folket sitt fra ørkenen i Midian, ville de faktisk godta ham som leder og følge ham. Men det ville på ingen måte Farao. 

Moses står frem for Farao

Vi leser fra 2. Mosebok, kapittel 5: «Deretter gikk Moses og Aron inn til Farao og sa: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høytid for meg i ørkenen! Men Farao sa: Hvem er Herren, som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare … Moses og Aron, hvorfor drar dere folket bort fra arbeidet? Gå tilbake til det dere har å gjøre» (2. Mos 5,1-4). Samme dagen ga farao ordre om at slavefogdene skulle behandle israelittene enda hardere. Og folk ble naturligvis sure for at Moses og Aron hadde provosert Farao til å behandle dem så umenneskelig. Nå måtte de selv skaffe halm til mursteinene, men samme antall stein per dag, takk! 

Første dag i tjenesten for Herren ble helt mislykket, om vi skal vurdere ut fra våre normer. Dørene sprang ikke opp for en utferd fra Egyptens land. Tvert imot: Farao viste seg arrogant og gikk i vranglås. Responsen kom som rett ut av fryseboksen. Farao var en mektig mann, ble dyrket som en gud. 

Men Moses er lydig mot den allmektige Gud, han bærer frem Herrens budskap i Herrens tid, han er talerør for ham som kaller seg Jeg er. Da burde vel alt gå bra? Nei, det blir ikke bedre, men verre. De jødiske arbeidsformennene raser mot Moses og Aron. 

Forholdene blir verre

Det kan være hardt å stå frem som leder. Men har vi med Herren å gjøre, ordner han det stadig slik at vi blir tvunget til å søke ham. Legg merke til hva det står, vers 22: «Da vendte Moses seg igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du faret så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt meg? Fra den stund jeg gikk inn til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har jo ikke hjulpet ditt folk» (2. Mos 5,22). 

Det står ikke i Bibelen, men kanskje det rant noen tårer fra øynene til Moses. Ett ord går igjen i det han sier: Hvorfor? ’Du er hard mot folket, Herre, du er hard mot meg. Hvorfor? Var det ikke det jeg sa allerede da jeg ble kalt: Jeg passer ikke til dette. Men du sa stadig: Du er mannen. Jeg har sagt akkurat hva du ba meg om å si. Men Farao er hard som et neshorn. Nå har jeg fått både ham og folket imot meg.’ 

Igjen ser vi hvordan Herren er tålmodig. Han oppdrar med trengsel og kors for sitt rike, som de gamle sa. Men han gjør det mildt og vennlig, som en god Far. Hør hva han sier, kapittel 6, vers 1: «Da sa Herren til Moses: Nå skal du se hva jeg vil gjøre med Farao …» Gud kommer ikke med den minste kritikk av Moses, han snakker ikke foraktelig, men viser til seg selv. ’Se hva jeg vil gjøre, Moses! Du sier: Hvorfor? Jeg svarer: Vent og se! Farao tror han har all makt. Men nå skal du snart se hvem som har kontrollen.’ «Ved min sterke hånd skal han tvinges til å la folket fare. Ja, ved min sterke hånd skal han tvinges til å drive dem ut av sitt land.» 

Som en murvegg

Ja vel, vi går på en ny runde, vers 9: «Moses sa dette til Israels barn. Men de hørte ikke på Moses på grunn av sin motløshet og det harde trellearbeidet.» Moses møter en Farao hard som en murvegg. Nå møter han et folk som er så motløst at ingen positive ord når inn. De hører ikke på grunn av fortvilelse. 

Jeg maler ut situasjonen, for Bibelen gjør det, og du har kanskje også vært der. Vers 12: «Moses sto for Herrens åsyn og sa: Du ser at Israels barn ikke hører på meg. Hvorfor skulle da Farao høre på meg, jeg som enda har uomskårne lepper?» Det betyr: Jeg er så lite flink til å tale og overbevise. 

Moses hadde ennå ikke sluppet den tanken at han skulle være frelser. Herren måtte få ham på nullpunktet. ’Nå kan ikke nederlaget bli større.’ 

Men fra nå av skal Moses lære noe som han skal oppleve gang på gang de neste førti årene: Gud gir oss de største seirene når forholdene er absolutt umulige, og når vi føler oss helt uten kvalifikasjoner til å bidra. Gud viser det største i det aller vanskeligste. 

Den onde er aktiv

Djevelen er aktiv når vi har møtt veggen. Han sier: «Nå må du bare gi opp den mannen din. Han fortjener ikke en ny sjanse.» Eller den onde hvisker i øret ditt: «Har kona di stivet seg opp på flaska i skapet enda en gang? Pakk koffertene. Dette ekteskapet er ikke verdt prisen.» «Behandler elevene deg som en dott? Kanskje du skulle prøve disse tablettene for virkelig å kunne stresse ned?» I svakheten kan vi høre stemmen til fristeren. Vi får lyst til å ta snarveien. Og så får vi oppleve et helvete. 

Jeg må bare si: Det er i samsvar med Guds vilje at vi skal oppleve svakhet. 

Herren er den han er

Men løft blikket til Herren når du er svak. Fem ganger lyder navnet «Jeg er» i begynnelsen av kapittel 6. Frelseren fra tornebusken sier til Moses: 

«Jeg er Herren», vers 2.
«Jeg er Herren», vers 6.
«Jeg er Herren», vers 7.
«Jeg er Herren», vers 8.
«Jeg er Herren», vers 29. 

– Du har øynene på feil sted, Moses. Få blikket over på meg. Helt til blikket ditt er festet på Herren, vil du ikke makte de dagene da alt går fra ille til verre. 

Gi akt på Jesus. Gjør det uten stans. Når utsiktene er nedslående, når drømmer dør, når du føler deg innestengt og hjertet gråter, se på Jesus. Han er Jahve, den evige Jeg er. Han har aldri noen gang mistet kontrollen. Han er alltid trofast. 

Guds vilje skal seire

Etter at Gud fem ganger har sagt til Moses «Jeg er», sier han «Jeg vil» åtte ganger: 

«Se hva jeg vil gjøre …» vers 1
«Jeg vil føre dere ut …» vers 6
(Jeg vil) «utfri dere …» vers 6
«Jeg vil forløse dere …» vers 6
«Jeg vil ta dere …» vers 7
«Jeg vil være …» vers 7
«Jeg vil føre dere …» vers 8
«Jeg vil gi …» vers 8 

Gjennom alt dette vil Herren si: Fordi jeg er den jeg er, vil jeg gjøre det som er best for deg. Akkurat nå tillater jeg at det vanskelige skjer. Det er ingen feil i opplegget. Men vent og se hva jeg vil gjøre. 

Guds ord vil lykkes

Tenk om du og jeg kan få nåde til å leve i dette. Guds ord vil lykkes, om jeg føler jeg ikke lykkes. Guds plan skal fullføres, selv om mine planer går i vasken. Herren vil lære oss noe om en begivenhetenes lenke: Når vi blir kastet inn i motgang, blir vi avhengige av Herren. Når vi blir avhengige av Herren, lærer vi tålmodighet. Når vi har lært tålmodighet, har vi fått litt mer av kristen modenhet og visdom. 

Nå satte Herren et voldsomt apparat i gang for å tvinge Farao til å la folket fare. Han visste på forhånd hva som ville skje. «Men jeg vet at kongen i Egypt ikke vil la dere få fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. Derfor vil jeg rekke ut min hånd og slå Egypt med alle mine under, som jeg vil gjøre midt iblant dem. Så skal han la dere fare» (2. Mos 3,19-20) 

Farao var hard. Han foraktet Herren. Hjertet hans ble bare mer og mer trassig. Stakkars folk som får slike onde ledere. Verdenshistorien viser eksempler på diktatorer, Führer, generaler, farao eller presidenter. For å nå inn til slike, må en bruke harde ord og sterke virkemidler. 

Plager over Farao og folket hans

Så leser vi her om en Farao som blir ydmyket og spak på grunn av konsekvensene av synden hans, men han omvender seg ikke til Gud. Hjertet hans kommer ikke i en rett posisjon i forhold til Herren. Hoffet hans presser ham til å gi etter. For plagene rammer jo alt folket. Men nei, Farao er like sta. 

Plagene? Ja, jeg nevner dem kort:
– Alt vannet i Nilen blir til illeluktende blod.
– Hele Egypt blir beleiret av frosker
– Støvet i landet blir til mygg, tett i tett av mygg. 

«Da sa spåmennene til Farao: Dette er Guds finger! – Men Faraos hjerte var og ble forherdet, han hørte ikke på dem, slik som Herren hadde sagt» (2. Mos 8,19). 

– Svære fluesvermer plaget Faraos hus, og deretter hele landet.
– Husdyrene rammes av pest og dør.
– Både folk og fe rammes av byller, som bryter ut med blemmer.
– Så kommer et forferdelig haglvær, som slår ned alt på åkrene og alle trær.
– Deretter kommer gresshoppesvermer, som spiser alt grønt.
– Og så blir det stummende mørkt i hele landet. 

Hva sier alt dette? Når Herren dømmer, gjør han det grundig. Bibelen sier: Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender. 

Den lyse siden

Men det er også en lys side ved dette. Samme hvor mørkt det ble i Egypt, levde israelsfolket velsignet i Gosen. Og det finnes mennesker som har levd et liv der Herrens hånd lå tungt på dem. De merket dommen over livet sitt. Men de ble satt fri ved å vende om og tro evangeliet. 

Så må jeg få avslutte med den sterkeste, avgjørende hendingen. For å tvinge Farao til å la folket fare, bestemte Gud at alle førstefødte i Egypt måtte dø. 

Påskelammet

Men ikke i Guds folk. De slaktet et påskelam, ett i hver familie. De strøk blodet av lammet på portstolpene. Og da dødsengelen skulle gå gjennom landet, lød løftet: «Blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt» (2. Mos 12,13) 

Det taler sterkt om Kristi blod, som er blodet fra det evige påskelammet. I disse dagene og timene da Gud holdt dom over harde hjerter, var det redning bare i dette ene: Guds lam, som bærer verdens synd. Påskelammet la grunnlaget for en utvandring fra Egypt. Påskelammet i Det nye testamente, Guds førstefødte sønn Jesus, la grunnlaget for en vandring med Herren gjennom dette livet, og en utvandring til løftets land og det evige livet for alle som tror. 

Jeg satte som overskrift over denne gjennomgåelsen: Lykkes og ikke lykkes. Moses følte seg stort sett mislykket gjennom hele løsrivelsesprosessen fra Egypt. 

Men Guds ord lyktes. Det lyktes ikke å frelse Farao, men det lyktes å berge Herrens folk. Påskelammet peker frem mot Guds enbårne Sønn, vår frelser. Herren gikk på et nederlag, på korset. Men den førstefødte, påskelammet, ble redningen for oss. Ikke slipp Ham av syne i livet ditt. 

OPL153