På kallets vei

I Guds rike er som regel verdiene snudd på hodet. Gud velger seg ut det som ingenting er. Og den som er noe, gir han ofte en røff behandling, helt til han eller hun blir brukbar. Jo mer avhengig av Herren, desto bedre. 

Slike tanker får jeg når jeg leser om folkelederen Moses. Han levde for omlag 3500 år siden. Er han da aktuell for oss i dag? Ja, fordi han hadde med Gud å gjøre, og fordi det er fortalt om ham i Bibelen. Da kan vi få del i tidløse sannheter i det himmelske overlyset. 

Moses fikk opplæring ved faraos hoff til han var 40 år gammel. Som eneste jøde i slike omgivelser hadde han kanskje en tanke om at det var hans oppgave i livet å lede israelsfolket ut av slavevilkårene i Egypt. Men han grep det an helt feil. Han slo i hjel en egyptisk slavedriver og prøvde å skjule ugjerningen. Det kom naturligvis fort i avisen at en prins hadde myrdet, så Moses måtte flykte ut i ørkenen i landet Midian. 

Her begynte Moses på sin førti år lange periode som student i lederskapets høyskole. Hva skulle han lære? 

En leder er en tjener 

Det fortelles at «Presten i Midian hadde sju døtre. De kom og øste opp vann og fylte vanntrauene for å vanne sin fars småfe. Da kom det noen gjetere og drev dem bort, men Moses stod opp og hjalp dem og vannet småfeet deres» (2. Mos 2,16–17). Dette er en urgammel scene i Midtøsten: Kamp om vannressursene. Mannlige gjetere jager bort kvinnelige gjetere. Moses tar parti for de svake. Han viser seg som en hjelper og en tjener, ja, om han ikke maktet å bli frelser for folket sitt i Egypt, ble han en frelser for disse sju jentene i ørkenen. 

Det gjelder å begynne i det små. Han får dermed nyte godt av gjestfriheten hos faren til disse kvinnene. Han får en av dem til hustru, og slipper dermed å leve helt alene i ørkenlandet. Han går villig inn i tjenerrollen: «Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian» (2. Mos 3,1). Hvor lenge? I mange tiår! For en kontrast fra livet ved hoffet! 

Har vi lært å være tjenere? «For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge i manges sted» (Mark 10,45) «En tjener er ikke større enn sin herre» (Joh 15,20). Jesus viste hva sann tjenerholdning er da han vasket disiplenes føtter. 

Du drømmer kanskje om å få en stor og anerkjent kristen tjeneste. Har du ydmykhet til å begynne i det små? Med å undervise i søndagsskolen? Lede en bibelgruppe? Dele ut nytestamenter til en skoleklasse? 

En leder trenger å bli fortrolig med ensomheten. 

Moses kom til Midian uten å kjenne noen. Han hadde ingen venner. Men han var villig til å bo der Herren hadde plassert ham. Gjest hos en mann som hadde brukt livet sitt på å gjete sauer og skaffe seg døtre. Nå ble han gjeter som de andre. Lange dager under åpen himmel. 

Jeg klarer nesten ikke å fatte at Moses fikk 40 år isolert i ørkenen. Hva gjorde det med ham? Hva slags menneske ble han etter de mange timene og dagene uten noen å snakke med? 

Jeg sier ikke at du og jeg skal gå i kloster eller flykte inn i ensomheten. Men jeg tror på en dag til stillhet og bønn innimellom. Jeg har respekt for dem som setter av tid til en taus retrett. Men fremfor alt: Jeg har stor ærefrykt for de ørkenopplevelsene Herren kan komme til å gi hver enkelt av oss. Kanskje helt i det skjulte. Og kanskje med en overveldende følelse av å ha mistet kontakten med Gud. Hvor er han? Hvorfor har han plassert meg på dette stedet? Er jeg virkelig et null, en ubrukbar sjel for Herren, eller bare føler jeg det sånn? 

I Kristi legeme er noen hender og føtter, munn, øre og øye. Men noen er kalt til å være en kneskål, en nyre, en lever. De blir sjelden sett. Men de må være der, ellers fungerer ikke helheten. Har du fått en slik anonym rolle? Føler du det som en ørkenopplevelse? 

Moses var villig til å være anonym, å bo langt unna rampelyset. Er du og jeg? Når han endelig har tatt fra deg lysten til å funkle, kan det hende du skal lyse på en helt annen måte enn du hadde tenkt. 

En leder trenger ikke være en aktivist 

Moses trådte ikke frem før Gud drev ham frem. Han ventet på Herren. Han fikk nok høre nyheter fra Egypt, der folket hans ennå levde i harde kår. 

Men han snek seg ikke tilbake som sabotør eller terrorist. Han hadde lært seg lydighet under Guds hånd. Høyskolen lå i ørkenen. 

Vent på Herren. Du trenger ikke markedsføre deg selv. Jesus ba uttrykkelig om at disiplene ikke skulle være for snare til å kunngjøre undergjerninger. Moses var først berømt i 40 år, så var han ukjent i 40 år, og så ble han et stort navn i 40 år.
Har du hatt din ørkenopplevelse? Kanskje alene med en stor byrde? Følte du deg forlatt og misforstått av venner? Var det åndelige livet ditt tørket ut? Var det ingen som spurte etter deg, ingen som hadde bruk for deg? 

Moses beskrev sitt folks ørkenopplevelse på en spesiell måte. Kanskje det også er din opplevelse? «Han [Herren] fant ham [Israel] i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet ham som sin øyesten» (5. Mos 32,10). 

Det var hyl fra villdyr i denne ødemarken. Herren lette deg opp. Legg så merke til de sterke og aktive handlingsordene: Han vernet, han våket over, han voktet som sin øyesten. Er det noe vi vil beskytte på kroppen vår fremfor alt annet, så er det øynene. Slik beskytter Herren deg! Ta det til deg og tro på det, selv om du nå kanskje føler at du lever i et ørkenland. 

En leder får ofte opplevelser og kontakter som peker fremover 

Om Moses står det: «En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk» (2. Mos 3,1-2). Fra fjellet Horeb skulle han senere få overlevert lovtavlene. Der skulle han oppleve en flammende ild. 

Nå opplevde han ilden i en tornebusk. «Han så opp, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brant ikke opp» (v. 2). 

Tornebusken er i Skriften et symbol på mennesker, og deres kronglete natur. Profeten Mika sier om det ugudelige folket at «Den beste av dem er som en tornebusk, den ærligste verre enn en tornehekk» (Mika 7,4). 

Moses skulle ikke bare oppleve Herrens åpenbaring og ild fra Horeb, fra Sinai. Han skulle også oppleve et folk som lignet en tornebusk – stikkende, kjeklete, lett å rive seg til blods på. Har du overdrevne forventninger til mennesker du skal arbeide sammen med? Møt alle velvillig og vennlig. Se positivt på alle mennesker som kommer i din vei. Men vær ikke urealistisk. For du er mye av en tornebusk selv, og da trer tornebusknaturen frem i dine nærmeste. Tenk da mye på Jesus, «han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig» (1. Pet 2,23). Og tenk mye på ham som åpenbarer seg nettopp i tornebusker. Han forbeholder seg retten
til å tenne sin ild også i busker du ikke liker. Det ser ut til at Herren trer frem i hvilken som helst av tornebusker, bare de bøyer seg for ham og sier ja til ham. Der, i tornebusken, kan Herrens ild bo, uten at busken brenner opp. 

På slutten av sitt liv skrev Moses om alt det gode han hadde opplevd, «… med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken!» (5. Mos 33,16). Ja, det er nåde fra Herren at han vil tenne sin ild i tornebusker, uten å la dem gå til grunne! 

En leder er våken for Ordet fra Herren 

Røsten Moses fikk høre, lød slik: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud. Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypternes hånd. … (vers 10): Gå av sted! Jeg sender deg til Farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt» (2. Mos 3,6-10). 

Jeg tror ikke de fleste av oss skal oppleve å høre Guds røst rent fysisk. Men vi skal tenke slik Bibelen gjør, at når Gud kaller seg Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, er det fordi disse personene er oppstandne og levende, og Gud Herren er de levendes Gud. Han styrer og leder og taler gjennom mennesker, impulser og tilskyndelser. Jeg synes jeg ser bare mer og mer av guddommelige spor i hverdagen. 

Det andre som sies her, er at Gud virkelig har omsorg for folket sitt. Han hadde sett deres nød i Egypt, han hadde hørt deres klagerop, og han visste hva de led. Hadde han vært uvirksom? Nei, han holdt på å forme et redskap. 

Moses fikk ordene rett inn i øret: «Gå av sted! Jeg sender deg …» I disse ordene lå at ikke alt kunne være klart på forhånd. Ledelse og råd ville komme underveis. 

Moses fikk et konkret kall. Har du fått et kall? Det er sagt: «Vårt største kall er ikke å se hva som skjuler seg i tåken langt borte, men å gjøre det som klart ligger oss for hånden.» (Thomas Carlyle). Moses så ikke langt frem, men han hørte en røst tett ved seg. 

OPL151