Fullkomment er hans verk

 En slik sannhet er at Gud i Bibelen kalles en Klippe – en kjempestein eller en fjellknaus. 

Organisk materiale svekkes og råtner, metall kan fortæres av rust og kjemikalier. Stein er stabilt, tungt og pålitelig. Gud selv kalles i Bibelen en kampestein, en steinkolle, a Rock, på engelsk. 

Da Moses fremførte sin avskjedssang før han overlot høvdingrollen til Josva, innledet han sangen slik: «Lytt, dere himler, og jeg vil tale! La jorden høre på min munns ord!» (5. Mos 32,1) – En temmelig ubeskjeden retorikk hvis han bare hadde vært et vanlig menneske. Men i dette tilfellet var han en åpenbaringsformidler, et talerør for Guds Ånd. Nå ville han ha både himmel og jord som tilhørere og vitner. 

Et hovedvers i dette kapitlet er vers fire: «Klippen! Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han» (5. Mos 32,4). Her hører vi om Gud, hvor stor han er. 

Verset viser fire bilder, fire fotografier, fire sannheter som jeg vil utvikle og forklare. Det første er bildet av Gud som 

1. Klippen. 

Stein forandrer seg stort sett ikke, preges av tyngde og stabilitet. «Dei gamle fjell i syningom er alltid eins å sjå,» skrev Ivar Aasen. Hver stein er enestående og bare lik seg selv. Hanna sa i sin lovsang: «Ingen er hellig som Herren. For det er ingen foruten deg, det er ingen klippe som vår Gud» (1. Sam 2,2). Ordet hellig betegner at Gud skiller seg ut fra alle andre. Han er en enestående klippe. Det lyser beundring og ærefrykt av ordene fra Hannas munn. 

David fulgte opp med å si: «Herren er min klippe og min festning og min befrier. Min Gud er min klippe som jeg tar min tilflukt til – mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser» (2. Sam 22,2–3). Her kommer han med den ene karakteristikken etter den andre og bruker bilder som vitner om soliditet. Klippen, fjellgrunnen, er det første. En festning er det andre bildet. Noe mer stabilt av menneskebygde ting enn en festning eller en borg, visste de knapt nok om på den tiden. Og så er Herren en befrier eller frelser. Han bruker sin stabilitet og fasthet i en tjeneste for å bringe i sikkerhet mennesker som er i livsfare. Et frelses horn var nettopp et horn på alteret. Den som rørte ved hornet, var fri fra anklager. 

Hva innebærer det at Gud er en klippe? At han er den rake motsetningen til alt ved oss som er ustabilt. Nyere forskning om menneskers atferd viser at vi er mye mer lett påvirkelige enn vi tror. De såkalte pufferne gir oss impulser hele tiden. Vi lar oss bare i liten grad styres av prinsipper. Den siste tilskyndelsen vi får, fører lett til impulsive ord og handlinger. Blir en sak for vanskelig, styres vi utelukkende av følelser. 

Derfor må vi ikke bli trett av å la oss prege av en god innflytelse. Dessuten kan vi prege andre ved å vise til Gud og hans rike som det stabile og sanne. Vi kan bruke innholdsrike og gode ord, vise til edle idealer, forbilledlige personer og ord som har røtter i evigheten. 

At Gud er en klippe, er godt å tenke på, fordi der er mye ved oss som stadig svekkes og degenererer. Vi kan føle at vi mister grepet, at vi ikke klarer å følge opp som vi skulle, og vi kan bli bundet fast til feilaktige fortøyninger, enten det er sterke personer, motemeninger eller påtrengende ideologier. Vi opplever kanskje at forhold og aktiviteter binder oss, noe vi aldri merket før. Hva er svaret på alt dette? «Herren er min klippe.» La bølgene bruse og stormene suse. Det som er bygd på klippen, kan ikke vakle eller falle. 

Da David hadde gått på et konkret nederlag i livet sitt, brukte han bildet av den faste klippen. Han opplevde livet som om han var havnet i et sørpehull. Det verste ved en slik opplevelse er følelsen av å ha mistet fotfeste. Jo mer du spreller, dess fastere sitter du, og dess dypere synker du. David skildrer hvordan Herren reddet ham ut: «Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste» (Sal 40,3). 

En av trosheltene i gammel tid, Asaf, hadde funnet at det er nærmest som en livslov: Hos meg glipper det stadig vekk, innvendig og utvendig, men fordi Gud er stabil som en stor stein, har jeg en stø forankring hos Gud til alle tider. Asaf sa det slik: «Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig» (Sal 73,26). 

Jeg er fascinert av hvordan vi mennesker kan lage nyttige ting av stein, enten det er skifer eller glassvatt. Glass er likevel noe av det aller flotteste vi kan lage. Fra Syria har man 7000 år gammel glasskunst, så det er en tradisjonsrik virksomhet. Når Bibelen vil nevne noe spesielt verdifullt, omtaler den gull og glass sammen (Job 28,17). 

Hva består glass av? Nesten 60 prosent av det består av sand fra kvalitetsstein. Sanden smeltes ved sterk varme og blandes med soda, dolomitt og annet. Det finnes utallige oppskrifter på glassmasse, mange forskjellige kvaliteter og stadig flere bruksområder for glass. Mens det ennå er varmt, kan det bearbeides ved blåsing eller støping og bli til de aller vakreste gjenstander, som dere vet. 

Paulus trakk sammen bildene av en stabil, men mobil stein, et levende vann og et nyttig glass å drikke av, og skrev: «De drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus» (1. Kor 10,4). Han tenkte på Israelsfolket som vandret gjennom ørkenen. De var hundretusener, men Gud sørget for mat og drikke på vidunderlige måter. Jeg tror Paulus må ha tenkt både på et oppkomme og et drikkeglass da han sammenlignet Kristus med en klippe som det er mulig å drikke av. Gi oppmerksomhet til Klippen, det er Gud som vil vise seg slik, som den stabile og trygge Frelseren for deg. 

«Klippen!
2. Fullkomment er hans verk,» fortsetter verset i 5. Mos 32, 4. 

Ser jeg et vakkert glass, er jeg ikke større ekspert enn at jeg kan vurdere det som fullkomment. Tenk, det er foredlet stein! Det samme gjelder nyproduserte vindusglass. Hvordan kan de bli forbedret? Jeg aner ikke. Men det skyldes naturligvis min begrensede forståelse. Eksperter kan finne svakheter ved det meste. 

Det er bare Gud som er mester for det fullkomne. Salomo skrev i Predikantens bok: «Alt har Gud gjort skjønt i sin tid. Også evigheten har han lagt i deres hjerte, men likevel kan mennesket ikke forstå det verk Gud gjør, fra begynnelsen til enden» (Pred 3,11). Gud gjorde alt vakkert og fullkomment fra begynnelsen av. Vi har litt av en sans for evigheten i våre hjerter. Men helheten i Guds fullkomne verk begriper vi ikke. Et ydmykt menneske skjønner at selv om man vet mye om Guds skaperverk, er det et verdenshav av mangel på kunnskap likevel. Hva vi ikke vet, er mye mer enn hva vi vet. 

Etter å ha skildret Guds gjerninger i naturen uttalte vismannen Job: «Se, dette er bare utkantene av hans verk» (Job 26,14). Vi observerer bare utkantene i mikro- og makrokosmos. Likevel: Disse utkantene taler om fullkommenhet. 

«Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk» (Sal 19,2). Skaperverket vitner, uten å bruke ord, om hvor mye ære Gud fortjener. Det han har utført med sine hender, peker på Herrens storhet. 

Paulus omtaler dette som opplagt, «For,» sier han i Romerbrevets første kapittel, «det en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning» (Rom 1,19-20). Naturen forteller glassklart og overbevisende om Gud. Når da folk bare avviser denne sterke forkynnelsen fra det ytre miljøet vårt, er det ikke merkelig om «Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet» (v. 18). 

Gud ønsker ikke at vreden skal få utløp. Han vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Derfor har han gitt sin egen sønn som gave og redningsmann. Paulus skriver: «Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus» (Kol 1,28). Fullkomment er hans verk, også det verk han gjorde for å frelse oss. Han vil vurdere mennesker som fullkomne i og med Kristus. «For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde» (Rom 8,29). Den som ikke er villig til å ta imot denne gaven, vil han ikke tvinge. Men han kaller hver og en som tror, til å formane og lære med all visdom. 

3. Rettferd er alle hans veier … rettferdig og rettvis er han, er tredje ledd i dette verset. 

Guds veier er det samme som hans ledelse og styre i verden. Vi kan si mye om Guds fullkommenhet i naturen, i de små og de store forholdene. Men er han fullkommen i forhold til min lille, private verden? Leder han livet mitt på en fullkommen måte? Det kan være vanskelig å tro mange ganger. Den fromme Teresa av Avila satt fast i søla en gang, og så utbrøt hun til Gud: «Når du behandler dine venner på denne måten, er det ikke rart at du ikke har flere!» 

Nei vel. Men glassmesteren er ikke ferdig med verket sitt om han har formet et glass eller en vase. Han sliper og polerer. Det er en del av prosessen med «å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus». For Gud er vi fullkomne på grunn av Kristi tilregnede rettferdighet. Men Gud vil sette sitt preg på oss ved å gi Åndens frukt og fremme en ferd som er til behag for ham. Kanskje han også vil gravere inn sitt merke. Ved dåpen ble vi merket av korsets tegn. Vi har fått det som et stempel, som et innsegl, til forløsningens dag. 

«Jeg vil igjen ta meg av deg,» sier Herren, og vi liker å sitere dette løftet når vi lengter etter åndelig fornyelse. Men det er ikke rett å hoppe over siste del av verset: «Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly» (Jes 1,25). Det kan være ingredienser i din glassmasse som ikke samsvarer med det fullkomne målet Herren har for deg. 

«Rettferd er alle hans veier.» Kanskje det ikke er i samsvar med rettferdigheten at vi bare opplever det gode. Et nyansert syn på dette får vi ved å tenke på et ord av David: «Gud, hans vei er fullkommen. Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham» (2. Sam 22,31). Herrens ord er rent, det faller ikke tomt til jorden. Den onde er likevel virksom og sender sine piler mot oss. Men Herren er vårt skjold. 

For det fjerde sier Moses i sin avskjedssang om Herren, at han er
4. En trofast Gud, uten svik. 

Mange ord i Skriften vitner om Guds trofasthet. Paulus er helt sikker på «at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag» (Fil 1,6). Vi er stadig troløse, vi svikter og faller. Men evangeliets ord rekker oss et glederikt budskap: «Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv» (2. Tim 2,13). Gud ikke bare viser trofasthet, han er i sitt vesen trofast og kan ikke opptre på tvers av sin egen natur. 

«Hva er en helgen?» spurte et barn som fikk omvisning i en kirke med mange flotte glassmalerier. 

«En helgen er en person som lyset får skinne igjennom,» ble det svart. Vi er lite trofaste i det å være gjennomskinnelige for lyset. Da er det godt at Herren er trofast. 

Jeg har lest om en hendelse fra gammel tid. Fyrlysene langs kysten var høyst nødvendige for at båtene kunne finne riktig kurs. En sterk storm slo ut en glassrute i et viktig fyrtårn. Vaktmannen gjorde det man ofte gjør når et vindu går: Setter inn en finerplate og spikrer for, for å holde regnet ute, og så bestille nytt glass. Men den natta forliste et skip med hele mannskapet om bord. For lyset var blitt til mørke. Det var lys i fyret, men lyset ble hindret av en treplate, så lyset sviktet i å lyse den veien det skulle ha lyst. 

Den store glassmesteren vil at lyset skal skinne gjennom oss. «Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!» sa Jesus (Matt 6,23). 

Vi kan svikte. «Men Herren er trofast, han skal styrke dere og bevare dere fra det onde» (2. Tess 3,3). Han er Klippen, den bergfaste gjennom årtusener. 

Jeg tenker med glede på den himmelske Glassmesteren – fullkomment er Hans verk. En dag i evigheten skal de to herlighetsordene være gull og glass. «Og jeg så noe som lignet et hav av glass … De som hadde seiret … så jeg stå ved glasshavet» (Åp 15,2). «Sett deres lit til Herren til alle tider! For i Herren har vi en evig klippe» (Jes 26,4). 

OPL148