Verk av en kunstner. Jer 18

Vil jeg være et emne i den Allmektiges kunstnerhånd? 

Når livet går glatt, er det lett å snakke om den Allmektiges håndtering og Guds gode ledelse. Men hva når de rystende opplevelsene melder seg? Hvor er Herren da? Hvis jeg forsoner meg med at Herren er suveren i sine gjerninger, har jeg egentlig bare én oppgave i livet: Å være mest mulig frigjort fra alt annet, og disponibel for Gud Herren, leve for ham i de forholdene han har satt meg i. 

Vi skal nå se på en fortelling fra profeten Jeremias bok, kapittel 18: «Dette er det ord som kom til Jeremia fra Herren: Stå opp og gå ned til pottemakerens hus, der vil jeg la deg høre mine ord. Jeg gikk da ned til pottemakerens hus, og se, han gjorde sitt arbeid på dreieskiven. Og det karet som han gjorde av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd. Da gjorde han det om igjen til et annet kar, slik han ville ha det. Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels hus, som denne pottemakeren? sier Herren. Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus!» (Jer 18,1–6). 

Jeremia levde om lag 650 år før Kristus. Han vokste opp i Anatot, ikke langt fra Jerusalem. En dag fikk han ordre om å besøke en håndverker. Kanskje han dro ned til Hinnoms dal, der pottemakerne hadde sin spesielle arbeidsplass. De finner potteskår i jorden der den dag i dag. 

Det Jeremia fikk se og høre i pottemakerverkstedet, skulle anvendes på Israel som nasjon. Men i ettertid ser vi at det kaster lys også over våre liv. 

Når vi står der i verkstedet og ser mesteren i arbeid, kan vi ta fire bilder med mobiltelefonkameraene våre. Og de fire bildene er verdt å tenke over. 

1 Pottemakeren 
 får oppmerksomheten aller først. Han er et bilde på Gud. Han er utrettelig virksom. «Jesus sa …: Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider.» (Joh 5,17). Slik har Gud helliget alt ærlig arbeid. 

Han er fullkomment målrettet i arbeidet sitt. Han vet om han vil forme en blomsterpotte eller et drikkekar eller en vase til pynt. Han er helt annerledes enn barn, som kan leke med leire og lage mye rart og unyttig. Gud har en plan. Han er målrettet. I dypeste forstand har Gud forut bestemt oss «til å bli likedannet med hans Sønns bilde» (Rom 8,29). 

Et annet trekk ved pottemakeren er at han arbeider tålmodig. Han forhaster seg ikke. Han tillater ikke at travelhet går ut over kvaliteten. Gud har et annet forhold til tid enn vi har. Han følger sitt eget tempo når det gjelder å forme deg og de menneskene du er opptatt av. 

Herren arbeider med besluttsomhet og autoritet. Han lar seg ikke styre av pressgrupper eller forventninger. Hva han vil, det lar han skje. Det er myndige sider ved Gud som vi i vår snillistiske tidsalder lett skyver i bakgrunnen. Om Farao, som utnyttet Israelsfolket og Moses i gammel tid, og som forherdet seg, kan vi lese i Romerbrevet, kapittel ni: «For Skriften sier til Farao: Nettopp til dette oppreiste jeg deg: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han» (Rom 9,17–18). 

Når Herren er så suveren, «hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik?» (Rom 9,20). 

Når vi ser på pottemakeren og tenker på Gud, ser vi:
– At noe lykkes og noe lykkes ikke.
– At det skjulte målet Herren har, alltid blir nådd.
– At hans primære plan kan ødelegges. 

Nå tar vi et bilde nummer to fra pottemakerverkstedet, og da plasserer vi i fokus: 

2 Dreieskiven. 
Dette runde, svivende arbeidsbordet har vært i bruk fra uminnelige tider og like til nå. Hva tenker vi på når vi ser for oss bildet av dreieskiven?

Opplevelser fra det virkelige liv. Omstendigheter som vi møter i dagene som kommer og går. Det kan handle om kamp med sykdom, skuffelser, tålmodighetsprøver, gledesstunder og kollisjoner i forhold til andre mennesker. 

Josef, den ellevte av Jakobs sønner, ble ledet av Gud gjennom misunnelse fra brødrenes side, nedtur i en brønn, slaveforhold hos en egypter, falsk anklage, fengselsopphold. Vi ser i ettertid Herrens forsyn og føring gjennom både kriser og forfremmelser. 

Gud har oss på dreieskiven og former oss, ikke minst i samværet med andre mennesker. «Vi elsker menneskeheten, det er bare folk vi ikke kan fordra.» Det blir lettere å leve om vi innser at de vanskelige personene vi må leve med, er Guds redskaper på dreieskiven. 

Pottemakeren bruker en slags kniv når han bearbeider karet han former. En satans engel ble brukt til å ydmyke Paulus. «For at jeg ikke skal opphøye meg av de overmåte store åpenbaringer, har jeg fått en torn i kjødet, en Satans engel som skal slå meg, for at jeg ikke skal opphøye meg» (1. Kor 12,7). Og Gud brukte Josefs brødre til å ydmyke ham. 

Men det står et ord i Skriften, vel verdt å merke seg: «For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt» (Rom 8,28). 

Har du hørt fortellingen om den fattige mannen som hadde ingenting, bare en vakker, hvit hest? 
– Selg hesten, sa folk, så har du mer å leve av! 
– Nei, sa mannen, du kan ikke selge en venn. 
En dag var hesten borte. 
– Din dumming, sa folk, – nå har du mistet alt. Du burde ha solgt den i tide. 
– Vær ikke for sikre, sa mannen, hvordan kan dere dømme om dette? Er dere sikker på at det er ondt, det som har hendt? Vi ser bare stykkevis. 
Femten dager senere kom hesten tilbake, og da hadde den med seg tolv ville hester. 
– Gamle mann, sa folk, du hadde rett, vi tok feil. Det vi så på som en forbannelse, var en velsignelse. 
– Hvordan kan dere vite det? svarte den fattige, – vi kjenner ikke hele historien. 
Mens sønnen hans var i ferd med å temme de ville hestene, falt han en dag av hesteryggen og brakk begge beina. 
– Du fikk rett, sa bygdefolket, de tolv hestene var ingen velsignelse. Nå er den eneste sønnen din blitt krøpling. 
– Hvem kan vite om dette er en velsignelse eller en forbannelse? svarte mannen. – Dere har ikke lest siste kapittel av historien. 
En tid senere kom kongens menn og vervet de unge sønnene som soldater til krigen. Men den fattige mannens eneste sønn slapp å dø i krigen, for han var en krøpling. 
– Du fikk rett, sa folk, beinbruddene ble til velsignelse … 
Og så fortsetter historien videre, helt til folket hadde sluttet å dømme. For bare Gud vet hva som blir til velsignelse. Som kristne har vi lært å vente på at Mesteren fullfører sitt verk. Eller har vi ikke lært det ennå? 

Bilde nummer tre fra pottemakerverkstedet er av 

3 Det første karet. 
Det «ble mislykket i pottemakerens hånd». Det var noe i dette karet som ikke var samarbeidsvillig. Kanskje var det harde klumper i leiren? Eller en stein? Kanskje det var luftblærer som ikke var knadd ut? For en pottemaker er det viktig med balanse og symmetri. Et emne kan bli ubrukelig, selv i Herrens hånd.

I Det gamle testamente leser vi om kong Saul. Han var vakker og begavet, en høyreist lederskikkelse. Han var både ydmyk og hadde profetiske gaver. Men han endte opp uten Guds velsignelse. Han ble mislykket i pottemakerens hånd. 

Det er litt av Saul i oss alle. Noen av oss er blitt klokere enn Gud og opphøyer oss mot ham. 

Bilde nummer fire fra pottemakerverkstedet er av 

4 Det gjenskapte karet. 
«Da gjorde han det om igjen til et annet kar, slik han ville ha det.» Du og jeg ville kanskje bare ha kastet hele leirklumpen. Men Gud gir ikke opp, han former på nytt. Han samler omhyggelig opp det som er blitt ødelagt. 

Det finnes en oppgivelse av prosjekter og en gjenopprettelse når Herren er i arbeid som pottemaker. Gud lar det skje hele tiden. Han er den store kunstneren. 

Abraham ble utvalgt av Gud til å være et vitne og virkeliggjøre et løfte om et stort folk. Men han hadde sine klumper. Far arbeidet med ham på nytt. 

David var mannen etter Guds hjerte. Men han ble mislykket i pottemakerens hånd. Likevel, Gud ga ham ikke opp. Han ba inderlig: «Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» (Sal 51,12–13). Gud hørte den bønnen. 

Pottemakeren gjorde sitt, han formet det på nytt. Kanskje det ikke ble så vakkert som først var planlagt. Men resultatet ble brukbart og nyttig. Ja, hvem kan ane hva Gud kan bruke og ikke bruke? 

Det fins utallige fortellinger om nyskapte leirkar. Jeg tenker på Charles Colson, presidentrådgiver under Richard Nixon. Etter Watergate-skandalen ble han fengslet. Der i fengslet tok han imot Jesus som frelser. Det ble et nytt kar, en ny vei, en ny tjeneste. 

Var dermed alt klart fra Herrens side? Nei, han brente det karet han hadde laget. Pottemakeren vet hvor sterk temperatur som må til, og hvor lenge kunstverket må stå i ovnen. Pottemakeren ønsker seg et kar som kan bære noe verdifullt, en skatt, inn i denne verden. 

Vi sier lett: Nå er det nok. Jeg har vært arbeidet med lenge nok. Jeg har båret mer enn nok av nederlag og ydmykelser.
Men Herren sier: Jeg vet hva jeg vil. Gjennom trengsel for deg når jeg målet mitt. Av samme stoff kan jeg forme nye mennesker. 

Gud elsker å nyforme og lage nye kar. Guds nåde er mye større enn all synd. 

Peter var et kar som trengte en total nyforming. I det avgjørende øyeblikket hadde han bannet på at han ikke kjente Jesus. Men det var plass til en omvendelse i hjertet hans, og Peter fikk en spesialhilsen og et løfte om en ny tjeneste.
Judas hadde forherdet hjertet, det var tørket og hardnet, slik at han ikke kunne omformes. 

Hvor er du og jeg? Er vi villige til å si: Du er kunstneren. Du har en plan. Jeg vil la meg bruke, jeg vil la meg fylle. Form meg og styrk meg, slik at jeg blir likedannet med din Sønns bilde! 

Du kan ha følelsen av at dreieskiven arbeider planløst. Ifølge profeten Jesaja er det synd på deg hvis du har et slikt bilde av livet og tilværelsen: «Ve den som tretter med sin skaper – et skår blant andre potteskår av jord! Kan leiren si til ham som former den: Hva gjør du? Kan ditt verk si om deg: Han har ingen hender!» (Jes 45,9). 

Det er en stor Mester der et sted. Han arbeider hele tiden med deg. Han er ytterst langmodig og tålmodig. 

Disse tankene handler om Herrens oppdragelse av oss. Men de gir oss stor trøst. Det er ikke bare en nøktern håndverker som arbeider. Han er Far. Profeten Jesaja skrev: «Men nå, Herre! Du er vår far. Vi er leire, og du er den som former oss, et verk av din hånd er vi alle sammen» (Jes 64,7). 

Det står fortalt om Marta at hun «kalte i stillhet på sin søster Maria, og sa: Mesteren er her og kaller på deg» (Joh 11,28). Herren kaller på oss i stillhet i dag også, til å legge oss på dreieskiven, slik at vi sier: 

– Far, form meg og bruk meg! 

OPL147