Møte med den levende

En stengt dør er en stengt dør

 Da lærer vi noe om begrensningene våre. 

Da Jesus hadde stått opp fra de døde, fikk han helt nye egenskaper. Nå kunne han forflytte seg på mystisk måte, han kunne gå gjennom stengte dører. Ja, han hadde forsert noen allerede, men nå gjorde han det mer og mer. 

Langfredag, da han døde på korset, gikk han gjennom døren til himmelen. I det store templet i Jerusalem revnet det tunge forhenget mellom det hellige og det aller helligste. Det ble som et tegn på at nå var døren til himmelen åpnet av Jesus selv. 

Påskedag åpnet han den døren som stengte for graven hans. Nå viste han at han var blitt livets høvding og seierherre over døden. 

Den samme dagen gikk han gjennom den stengte døren som disiplene hadde låst seg inne bak. Kan vi kalle den en stengt dør preget av frykt? Mange utenfor døren ville prøve å ta knekken på den nye Jesus-bevegelsen. 

Åtte dager senere går så Jesus gjennom enda en stengt dør, den døren som er preget av tvil. 

Fra Bibelen

Vi leser et lengre avsnitt fra Bibelen, avslutningen av Johannesevangeliet, kapittel 20, vers 19 til 31: 

«Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for jødene. Da kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. 

Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt. 

Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! 

Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i hans hender og stikke min finger i naglegapet og legge min hånd i hans side, vil jeg ikke tro! 

Åtte dager deretter var hans disipler igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han stod midt iblant dem og sa: Fred være med dere! Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! 

Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! 

Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror. 

Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» 

Fredshilsen

Disiplene var redde, gjemt bak en stengt dør. Utenfor herjet rasende motstandere. Men så kom plutselig Jesus. Situasjonen ble helt ny. Jesus var der – med den freden bare han kunne gi. 

Tre ganger her i slutten av Johannesevangeliet får vi høre hilsenen: «Fred være med dere.» Slik lyder den vanlige hebraiske hilsenen: «shalom» – «fred». Men ordet innebar noe nytt, når Jesus brukte det. Nå var grunnlaget for freden lagt. Freden var trygt etablert ved Jesu død og oppstandelse. 

Å eie fred med Gud er troens største gave. Freden er en av de gode fruktene av frelsesverket i påsken. Skriften taler om at han «gjorde fred». Han innstiftet en fredspakt mellom Gud og menneske. Dessuten kom Jesus og «forkynte fred». Det begynte med gjeterne på Betlehems utmarker. De fikk høre egler som sang: «Fred på jorden blant mennesker som har funnet nåde hos Gud.» Og et høydepunkt i talen om Jesus i Efesbrevet er uttrykket: «Han er vår fred». 

Derfor er det spesielt når Jesus ved denne anledningen sier: «Fred være med dere!» Han pålegger dem fred, han befaler fred. Vi må nesten ta i bruk de alderdommelige uttrykkene. Her ligger livskrefter for troen og livet. 

Profeten Jesaja så Jesus: «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53,5). Nå er denne freden skapt slik at Jesus kan tilsi disiplene freden sin. Ved skapelsen sa Gud: Bli lys! Så ble det lys. På tilsvarende måte kan Jesus si idet han er oppstått fra de døde: Bli fred! Og det er fred. 

Nå er det to misforståelser ute og går når det er snakk om fred. 

En annerledes fred

Noen tror det handler om en slik fred som verden kan gi. Nei, det dreier seg ikke om en ytre, politisk eller militær fred. Den blir likevel bare så delvis og midlertidig i denne verden. Av og til kan det være fred på overflaten, men freden bygger på frykt og undertrykkelse. 

Folk kan ha mistet friheten under et jerngrep av terror. Dette er langt fra noen bibelsk fred. Den freden Jesus gir, er heller ikke bare en følelse. Kanskje du har følt at du slett ikke har noen fred i forholdet til Gud. For du har så mange urolige tanker, kommer ofte i tvil og har skiftende følelser overfor det å være en kristen. 

Apostelen Paulus skriver om den sanne freden og hva den bygger på, i Romerbrevet: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus» (Rom 5,1). Når vi knytter oss til Jesus ved å tro på ham, kan vi regne med å få del i en rettsavgjørelse i Guds dom. Vi er blitt kjent rettferdig for ham. Jeg eier en fred for Gud, selv om jeg ikke opplever det slik i hjertet. Det som jeg tenker på av negative ting i livet mitt, det som jeg ønsker ikke var gjort eller sagt, kan jeg få legge bak meg. Foran meg ligger freden og vandringen i Guds fred. Freden med Gud er ikke noe du trenger å kjempe deg frem til. Den er vunnet én gang for alle, av ham som kom for å stifte fred. 

Andreas Borch Sandsdalen har skrevet om denne freden fra Gud: «Den freden er mer enn en verden verd. Den overgår all vår forstand. Den verger oss bedre enn blanke sverd Og står som vår trøst på vår tyngste ferd I den siste brenningens brann.» 

Øvelse for troen

Av og til blir det å være kristen karakterisert som en øvelse. Det er visse ting vi trenger å øve oss i hele tiden. Her er en oppgave: Å skjelne mellom freden med Gud, som er gitt oss som gave, og freden i hjertet, som kan veksle fra dag til dag og fra time til time. En som var mye på reise, men var litt engstelig av natur, sa det slik: «Utrygg på reisen – trygg i Guds hånd.» 

Disippelen Tomas hadde ikke fred. Han er bare omtalt i Johannesevangeliet, og da bare med ca. 150 ord. Tomas er kjent for sin tvil. Likevel kunne han like gjerne bli kjent for sin tro. For han fikk tro nok til å reise helt til India som misjonær, forteller tradisjonen. 

Tomas betyr tvilling. Tro og tvil er ofte tvillinger, akkurat som «fred med Gud» og «ufred i hjertet» kan bo sammen. Grunnen til at Tomas var så i tvil, nok delvis være at han ikke hadde vært sammen med de andre disiplene da Jesus kom. Han måtte leve i tvil en uke mer enn de andre, fordi han holdt seg utenfor fellesskapet. 

Men Jesus tok seg spesielt av tvileren Tomas. Han gikk gjennom tvilens stengte dør. Det kan vi merke oss i dag også, at Jesus gir gjerne spesialbehandling til hver enkelt av oss som gjerne vil følge ham. Tomas fikk føle med fingrene sine de sårene som Jesus hadde i hendene som et minne etter korsfestelsen. Dermed fikk ikke Tomas del i bare den objektive freden med Gud på grunn av det Jesus hadde gjort. Tomas fikk også fred i hjertet, en følelse av at dette er sant og troverdig. 

Rettet mot Jesus

Derfor gir jeg i dag gjerne videre den gode hilsenen som Jesus ikke ble trett av å gjenta: «Fred være med deg!» La tanker og sinn, lengsler og forhåpninger være rettet mot Jesus. Regn med at han kan gi deg det du trenger for både livet og døden og evigheten. Da eier du fred med Gud. Da vil tanker preget av tvil bli svekket. Vær sammen med andre troende, finn styrke i fellesskapet med Guds folk. Vær opptatt av Jesus ved å lese i Bibelen, be til ham, synge om ham, ta imot ham i nattverden, lytt til erfaringene fra kristne venner. Da lover Guds ord at «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus» (Fil 4,7). Det spørres i en sang: «Hva er hele verden mot å eie Fred med Gud og frelse for min sjel.» 

La oss be: «Jesus, du dyre navn, Dagen tar av. Los meg en gang i havn Bortenfor grav. Tal så i dødens stund Ordet til meg, Sagt med din egen munn: Fred, det er jeg.» 

OPL146