De hellige – de herlige

Jeg vet ikke om dette er så underfundig i grunnteksten som det lyder på norsk. For det fins mange herlige typer. Har du sett dem? Har du møtt dem, de herlige? Har du for eksempel hørt om de to troende karene som sitter og prater:

– Hvorfor vasker du deg ikke i ansiktet? Jeg kan jo se hva du spiste til frokost i dag.
 
– Jaså? Og hva var det da?

– Egg og bacon med tomatsaus.

– Feil. Det var i går.
 
Da passer det å sitere ham som sa: – Jeg glemmer aldri et ansikt, men i ditt tilfelle er jeg villig til å gjøre et unntak.
 
Jo, det fins mange herlige typer. Men David holder seg spesielt til de hellige herlige. De hellige originalene. For originaler er vi vel, alle sammen?
 
Nå er det likevel ikke sikkert at de herlige nødvendigvis er de merkelige. For gamle King James-oversettelsen gjengir ordet slik: «the excellent, in whom [is] all my delight.» Hva betyr excellent? «De som overgår, de fremragende, som utmerker seg, de fortreffelige, utmerkede, ypperlige.» De kan med andre ord være herlige som originaler, men de er fremfor alt herlige, fremragende i Guds øyne, de utmerker seg, de er ypperlige. 
 
Og vi skjønner hvorfor. De herlige hellige er Guds folk, de er elsket fra evighet av, utvalgt i Kristus, gjenløst til å bli hans søsken, innsatt til å arve det evige Riket.
 
«Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i»
 
Davids vitnesbyrd får meg til å tenke: Er vi virkelig glad i mennesker? Enda mer: Ser vi stort på alle våre kristne søsken? Også de litt brysomme? De hjelpeløse? De kranglete? De med trange hjerter?
 
Menneskekjærlighet

Dette gjelder på det rent menneskelige plan. To ganger brukes ordet menneskekjærlighet i Bibelen. Da handler det om hedningers menneskekjærlighet. Fra sjøreisen Paulus foretok som fange på vei til Roma, forteller Lukas: «Den andre dagen kom vi inn til Sidon. Julius, som behandlet Paulus med menneskekjærlighet, ga ham lov til å gå til venner og nyte godt av deres omsorg» (Apg 27,3). Stikkordene for menneskekjærligheten her er vennskap og omsorg.
 
Et kapittel senere lærer vi at en annen kjerneverdi i menneskekjærligheten er å vise varme og ta seg av: «Innbyggerne der viste ikke liten menneskekjærlighet mot oss. De tente et bål og tok seg av oss alle sammen, da det hadde begynt å regne og var kaldt» (Apg 28,2).
 
Menneskekjærlighet er en god ting, som også Jesus forutsetter: «Er det vel et menneske iblant dere som vil gi sin sønn en stein når han ber om brød?» spør Mesteren, og svaret ligger under: Nei, et slikt menneske finnes knapt.
 
En kan bli frustrert av mennesker. Som David sa i Sal 12,9: «Rundt om svermer de ugudelige, når det som er usselt, blir opphøyet blant menneskenes barn.» Når de gudløse lovpriser åndelig møkk, kan vi komme til å tenke: La dem bare ligge der og svømme i møkka si.
 
Men vi har ikke lov å se ned på noe menneske. For alle har en uendelig verdi.
 
Ikke kalle noe menneske urent

Apostelen Peter hadde lært noe om dette. Han kom til den fremmede Kornelius, det fortelles i Apostelgjerningene at Peter «sa til dem: Dere vet hvor utillatelig det er for en jøde å ha samkvem med noen av et annet folk, eller å gå inn til ham. Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent.»
 
Hva hadde Herren vist? Ikke noe menneske har et tabu ved seg. Vi skal møte alle med menneskekjærlighet og kristen broderkjærlighet. Hva er forskjellen? Kanskje ikke så stor i praksis. For alle vi møter, kan bli en bror eller søster i Kristus.
 
Respekten for de herlige hellige må gå så langt at vi ser hvem de er skapt av og hvem de er skap til. Staver man Gud med stor G, må man også stave Menneske med stor M, skrev biskop Nils Bolander.
 
Mennesker som er skapt herlige, lite ringere enn Gud, kan i ham bli hellige. De kan elskes inn i Jesu kjærlige omfavnelse. Ingen kan lære oss en slik kjærlighet, respekt og verdifastsettelse av mennesker som Mesteren selv. 
 
Så vidt over plankton i næringskjeden

Da Jesus en gang vandret langs veien, fikk han se Matteus som satt i tollboden sin. – Kom og bli min disippel, sa Jesus til ham. Straks reiste Matteus seg og fulgte ham (Matt 9,9).
 
Overraskelsen ved denne innbydelsen gjelder ham som ble invitert – en skatteoppkrever. Max Lucado påstår: Bland i hop grådigheten hos en forretningsmann som driver med underslag, med arrogansen hos en bløffende tv-evangelist. Hiv innpå freidigheten til en advokat som kommer halsende etter ambulansene, og feigheten hos en billig leiemorder. Rør inn noen klyper av hallikmoral, og fullfør det hele med en narkotikalangers etikk – hva får du da?
 
En skatteoppkrever, en toller fra det første århundret.
 
Ifølge jødene rangerte disse fyrene bare så vidt over plankton i næringskjeden. Keiseren tillot at disse jødiske borgerne skattla nesten alt – båten, fisken du fanget, huset, avlingen. Så lenge keiseren fikk sin del, kunne tollerne beholde resten.
 
Flat skatt

«Vi praktiserer flat skatt. Betal hva vi krever, ellers blir du banket flat.»
 
Matteus var en offentlig skatteoppkrever. Private skatteoppkrevere leide andre mennesker til å gjøre det skitne arbeidet. Offentlige tollere, slike som Matteus, tok bare av sted med sine luksuskjerrer inn i de fattige delene av landsbyen og satte opp butikken. Like forskrudde som korketrekkere.
 
Det egentlige navnet hans var Levi, et prestelig navn. Hadde foreldrene forventninger om at han skulle gå inn i prestetjenesten? I tilfelle var han familiens sorte får.
 
Du kan vedde på at han var avskydd. Grillparty i nabolaget? Aldri en invitasjon. Fyren ble avvist like kontant som streptokokker, klasse A. Alle holdt seg på avstand fra Matteus.
 
Alle unntatt Jesus. «Da Jesus gikk videre derfra, så han en ung mann ved navn Matteus sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han sto opp og fulgte ham» (Matt 9,9).
 
Fellesskap med de utstøtte

Matteus må ha vært en moden frukt. Jesus trengte knapt å hale og dra i ham. Nesten uten å sette punktum skjedde det at Matteus’ lurvete venner og Jesu grønne etterfølgere utvekslet telefonnumre. «Levi gjord så et stort gjestebud for ham hjemme i sitt hus. Og det var en stor mengde tollere og andre som satt til bords med dem» (Luk 5,29).
 
Jesus ble regnet som uren på grunn av sitt fellesskap med de utstøtte. Men det lot han skje – av pur kjærlighet. Han ble uren for at Matteus skulle bli ren. Han ble gjort til synd på korset for å rettferdiggjøre syndere.
 
Hva er det egentlig vi gjør når vi aksepterer eller godtar å være sammen med en annen? Det er å gi et tydelig signal om at vi er for dem. Det er å kommunisere at det er veldig bra at disse menneskene er til, og at vi lengter etter å se det beste hos dem. Det betyr naturligvis ikke å godta alt de gjør. Det betyr at vi stadig ønsker det som er best for deres sjeler, på tross av hva de gjør.
 
Det største ved mennesket er sjelen. Sjelen har et evighetsmål. Jesus sier: «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (Matt 16,26).
 
Barmhjertighet mot sjelen

Så er barmhjertighet mot sjelen selve sjelen i barmhjertigheten. Mennesket har fått en allmenn åpenbaring om Gud, og en klar og enestående åpenbaring om Kristus i Skriften. Johannes omtaler den som «det sanne lys, som opplyser hvert menneske» (Joh 1,9). Gud har gitt det beste og mest verdifulle – for å vise hva mennesket er verdt.
 
Jesus forlot Nasaret for å jakte på de åndelig utslåtte i denne verden, og han fikk oss inn til livet. Det sanne menneskelivet Jesus har elsket oss inn i, å få være blant de herlige, hellige. 
 
Piet Hein sier litt sørgmodig: 
 
Ja, folk blir flere
og flere og flere,
men mennesker
laves ikke mere.
 
Før var tingene billig. Livet var verdifullt. Nå er livet billig og tingene verdifulle. 
 
Man hva er alle disse tingene egentlig verdt? «Hvis man ikke kunne bruke gullstøv, ville man bare kalle det sand,» sier et ordtak fra Ghana.
 
De herlige hellige

Jeg holder meg til de hellige som er i landet, de herlige, som jeg har all min glede i. De er ikke fullkomne, de herlige hellige. «Vi er alle fiaskoer, i hvert fall de beste av oss,» skrev James M. Barrie. 
 
Det er ingen grunn til urealistisk menneskeromantikk. Om Jesus står det at «han ikke trengte til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste han hva som bodde i mennesket» (Joh 2,25).
 
Den gode nyheten er alltid at Gud kan i Kristus lage hellige, herlige mennesker av oss. «Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus,» som Paulus uttrykker seg (Kol 1,28).
 
Jeg holder meg gjerne til de skrøpelige herlige, de syndige hellige, som i Kristus er gjort fullkomne.

OPL144