Der har Herren satt velsignelsen

Så fikk han høre at det skulle være en kristen mann fem–seks mil borte. Ofte gikk han og så over tretoppene i den retningen den troende bodde, og lengtet etter fellesskap med ham. En dag dro han av sted, folk visste hvem han spurte etter, enda han ikke visste navnet. Han spurte etter en troende, det var bare en, og alle visste hvem han var. Da de to møttes og skjønte at de var brødre i Kristus, omfavnet de hverandre der på gårdsplassen og ble stående og gråte av glede. Det er Erling Ruud som har fortalt denne historien.
 
Fellesskapet mellom dem som tror på Herren, har vært noe enestående gjennom hele historien.
 
I Salme 133 skildrer David det på denne måten: «Se, hvor godt og hvor vakkert det er at brødre også bor sammen! Det er som den gode oljen på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på kanten av hans kledning. Det er som Hermon-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid» (Sal 133,1–3).
 
Noe godt og vakkert

Det går an å leve som kristen på egenhånd, dersom andre muligheter er stengt. Men David kaller de helliges samfunn for noe godt og vakkert, der velsignelsen bor. Han bruker bilder som er merkelige for oss. I gammel tid salvet de konger og prester, og når salven fløt rikelig ned over hodet, ja, helt ned i skjegget og på kappen, ble det et ytre tegn på velsignelse. Nord i Israel ligger fjellet Hermon. Der falt det både snø, regn og dugg. Noe fløt videre til Sion, stedet der Herren er nær. Det kristne fellesskapet er et slikt høyt ragende Hermon-fjell, som gir velsignelse til alt annet, vil David si.
 
Derfor er det ikke rart at Luther nesten gjorde det til et kjennetegn på den sanne kirke, at der finner du «Brødres innbyrdes samtale og trøst». At søsken i troen snakker om åndelige emner og trøster hverandre med gode ord fra Bibelen, er et tydelig tegn på at Guds Ånd er virksom. Den første lederen for herrnhuterne, grev Zinzendorf skal ha sagt: «Uten samfunn konstaterer jeg ingen kristendom.»
 
Vi merker oss i salmen av David at det er godt at åndelige søsken også bor sammen. Mange har tatt dette bokstavelig. De første kristne delte alt mellom seg og praktiserte et eiendomsfellesskap. De praktiserte troslivet som i en storfamilie. Grunnen var nok delvis at de var forfulgt, og at mange derfor hadde mistet hus og hjem og blitt fattige. De første kristne oppdaget at det var ikke så enkelt, med at for eksempel Ananias og Saffira holdt noe for seg selv, og etter hvert ble det klaging på urettferdig diskriminering ved utdeling av mat. Vi hører ikke om et så tett fellesskap senere i oldkirken, før de begynner med klostre. De fikk være til velsignelse, men førte også problemer med seg.
 
Et nyere kristent arbeidsfellesskap

Jeg har lyst til å fortelle om et kristent fellesskap fra nyere tid, der de troende bodde sammen for å kunne være mer effektive i evangelisering og misjon. Da jeg bodde i USA i 1967, fikk jeg besøke Bethany Fellowship i Minnesota, som nå heter Bethany International. Det var norske innvandrerfamilier som i 1945 hadde dannet dette fellesskapet. Familiene hadde navn som Hegre, Dahlen, Johnson og Strand. De solgte først sine egne hus og kjøpte et stort felles hus sentralt i Minneapolis. Senere overtok de en farm sør for byen. De var preget av en sterk helliggjørelsesforkynnelse og la stor vekt på misjon. Derfor opprettet de en misjonsskole, utga et eget blad – The message of the Cross – og spredte kristen litteratur. For å finansiere det hele hadde de en fabrikk som laget campingvogner, senere gikk de over til produksjon av elektriske lefseplater, de laget gyngehester og drev et profesjonelt trykkeri. På den tiden jeg var innom, bodde det ca. 130 personer sammen i et stort fellesskap. Fremdeles eksisterer de som et misjonsselskap, som kaller seg Bethany International.
 
De skriver åpent i sin historikk om problemer med uenighet, klikkdannelser og lignende. Så vi trekker med oss det syndige også i de mest hellige fellesskap. Og det er krevende om de menneskelige forskjellene er for store. Dermed tror jeg det må sterk motivasjon til, med visdom og kallsbevissthet, om en vil danne tette kristne fellesskap i dag.
 
Fellesskap i den første kristne tiden

Men vi trenger fora der vi kan øve oss i kjærlighet overfor dem som er annerledes. Slik sett har vi et forbilde fra den første kristne tiden. Det står om lederfellesskapet i menigheten, slik den er beskrevet i Apostelgjerningene kapittel 13. Barnabas var fra Kypros, han var jøde. Så var det Simeon, antakelig Simon fra Kyrene, han var en innfødt afrikaner, kalt Niger, som betyr svart. Lukius fra Kyréne var fra Nord-Afrika og sannsynligvis også en innfødt afrikaner. Manaen var sannsynligvis en romer, Saulus, senere Paulus, var en jøde fra Tarsus. Ledergruppen besto altså av to jøder, to afrikanere og en romer! Dermed var spørsmålet om rase irrelevant. De kom også fra forskjellige klasser i samfunnet. Manaen var en fosterbror av Herodes, et medlem av hans råd, tydeligvis høyt på den sosiale rangstigen. Men han blir omtalt sammen med de andre uten at det blir laget noe nummer av det. Stanley Jones sier om dette: «En ny målestokk var dermed kommet i bruk. Det spørs ikke hvem du er, men hvem du tilhører.»
 
Nå tror jeg ikke det skal være det normale å leve i et tett kristent fellesskap med å ha alt det materielle felles. Paulus skriver vakkert om broderkjærligheten i første Tessalonikerbrev, at den er nesten ikke nødvendig å nevne. For «dere er jo selv lært av Gud til å elske hverandre.» Likevel kan de bli «enda mer rike i dette». Men det trenger ikke innebære eiendomsfellesskap. For han skriver: «Sett deres ære i å leve i stillhet, og ta vare på deres egne ting og arbeid med deres hender, slik som vi bød dere, så dere kan omgås sømmelig med dem som er utenfor, og ikke trenge hjelp fra noen» (1. Tess 4,9–12). Her omtaler han positivt håndarbeid og kroppsarbeid, et rolig liv, og at en tar vare på sine egne ting. Han gjør det altså til noe normalt å praktisere privat eiendomsrett. Den retten til å eie noe for seg selv skal ikke praktiseres på en egoistisk måte, men på en måte som denne verdens mennesker synes passer seg, og at en motvirker egoismen med å være raus til å gi til dem som trenger hjelp.
 
Internatskolene

Det nærmeste vi har kommet i vår tid til å praktisere et tett fellesskap, er de kristne internatskolene, der tilsatte og elever har hatt måltidsfellesskap, læringsfellesskap og åndelig samfunn. Slike skolefellesskap kan være krevende på mange måter, men de kan være svært givende, og de har skapt varige verdier hos alle som lar seg involvere. 
 
Hvordan praktiserer vi det kristne fellesskapet i dag? Det er en fare for at alle massemediene, som også er gjort mer personlige, kan fjerne oss fra det å møtes i en rolig samtale ansikt til ansikt. Telefon, epost, tekstmeldinger og internettsamfunn kan ikke erstatte det å møtes. 
 
Det er gammel kristen tradisjon i å møtes til gudstjenester og møter, til bibelgrupper, husfellesskap og misjonsforeninger. Å komme sammen til stevner og internatmøter, leirer og stormøter har også gitt stor velsignelse. Det ligger en egen varme og kraft i bordfellesskapet. Maten trenger ikke være avansert, men samtalen over mat og drikke, og kristen gjestfrihet har alltid båret med seg stor velsignelse.
 
Ba inntrengende om å få være med

Paulus skriver om de kristne i Makedonia, at «de ba oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige» (2. Kor 8,4). De så det som en nåde, en gave og gunst å være med i fellesskapet, og de ba inntrengende om å bli inkludert. Fellesskapet besto ikke bare i å dyrke seg selv og vennene, bli bekreftet og styrket sitt selvbilde. Nei, det handlet om et fellesskap «i tjenesten for de hellige». Med andre ord ville de stå sammen om misjon, diakoni, hjelpearbeid og omsorg. 
 
Dermed har jeg ikke sagt noe negativt om den viktige siden ved fellesskapet, at vi «oppbygger oss på vår høyhellige tro, og at vi ber i Den Hellige Ånd,» slik det omtales i det korte Judas brev. Forfatteren Fredrik Wisløff skrev dette i sin tid: «De helliges samfunn er de kristnes hjem. Der dekkes det bord hvor de søker sin føde. Der tennes den arne hvor de tyr hen fra verdens kulde. Der møter dem hjemmets åpne armer som byr dem forståelse og kjærlighet. Der venter dem stille fred og hvile etter travle arbeidstimer.»
 
Skriften sier at det er godt og vakkert at de troende kommer sammen. Der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.

OPL143