Tjenestene du ikke pensjoneres fra

I menigheter og forsamlinger er det ikke noe å skryte av når de fleste som møter frem, er godt voksne.
 
Slike holdninger slår inn hos dem det gjelder. De tenker lett: Betyr jeg noe lenger? Er det over og ut for meg? Har noen bruk for det jeg kan bidra med?
 
Jeg vil svare ja, og ta frem 

To eksempler fra Bibelen: Elia og Paulus.
 
Elia var ildprofeten på Karmel. Han sa kraftig fra overfor den ugudelige kong Akab og den enda mer ugudelige dronning Jesabel. Kjent og berømt er den store mannjevningen på Karmel, der de hedenske offerprestene stilte i et stort antall for å bevise at avguden Ba’al var virkelig og hadde makt. Elia stilte alene mot dem. Og Gud sendte ild. Det er en beretning som sitrer av dramatikk, ja, faktisk også litt humor. Men enda Elia vant tevlingen, ble ikke landets ledere troende av det. Folket beundret Elias Gud. Men lederne satte alt inn på å ta livet av profeten.
 
Elia var rett og slett utkjørt. Han hadde vært enormt stor i menneskers øyne. Men nå satt han alene igjen med sitt mismot og sin frykt. 
 
Noen sliter med det, når de har en dalende stjerne. Folk glemmer så fort, når historien skal fortelles, vil mange ta æren. En sa det slik: «Det skal stor nåde til å visne glad.» En annen sa: «Jeg håper at jeg ikke skal ende opp som sur gammel mann.»
 
Det er lærerikt å se hvordan Herren taklet de sorte dagene for Elia. Vi leser fra 1. Kongebok, kapittel 19, vers 1:
 
«Akab fortalte Jesabel om alt det Elia hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. Da sendte Jesabel en budbærer til Elia med disse ordene: Gudene la det gå meg ille både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tiden gjør med livet ditt som det er gjort med deres liv. Da ble Elia redd. Han gjorde seg i stand og dro av sted for å berge livet. 

Og han kom til Be'er-Sjeba, som hører til Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli tilbake. Selv gikk han en dagsreise ut i ørkenen. Der satte han seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine. Så la han seg ned og sovnet under gyvelbusken. 
 
Da rørte en engel ved ham og sa til ham: Stå opp og et! Da han så opp, fikk han se at ved hodet hans lå det en kake, stekt på hete steiner, og at det sto en krukke med vann. Og han åt og drakk og la seg ned igjen. Men Herrens engel kom igjen andre gangen og rørte ved ham og sa: Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg. Da sto han opp og åt og drakk. Og styrket ved denne maten gikk han førti dager og førti netter, til han kom til Guds berg, Horeb.
 
Der gikk han inn i hulen og ble der om natten. Og se, Herrens ord kom til ham. Han sa til ham: Hva vil du her, Elia? Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt din pakt. Dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står de etter livet. Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham for en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susing. 

Da Elia hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og sto ved inngangen til hulen. Og se, en røst kom til ham og sa: Hva vil du her, Elia?»
 
Vers 14: «Han svarte: Jeg har vært nidkjær for Herren, hærskarenes Gud. For Israels barn har forlatt din pakt. Dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er alene tilbake, og meg står de etter livet. Da sa Herren til ham: Gå tilbake og ta veien til ødemarken ved Damaskus. Gå inn i byen …»
 
Vers 19: «Da Elia nå gikk derfra, møtte han Elisja, Safats sønn, som holdt på å pløye. Tolv par okser gikk foran ham, og selv var han ved det tolvte paret. Og Elia gikk bort til ham og kastet kappen sin over ham.»
 
Behandlingsopplegg for den motløse

Hva skal vi si om Herrens behandlingsopplegg for en profet som var i ferd med å bli pensjonert?

– Gud foreskrev søvn og mat v. 5–8. Å bli trett og motløs har ofte en fysisk side, det gjelder at vi møter kroppens behov.
– Englehjelp ble stilt til disposisjon v. 5–8. Her trådte engelen frem. Vi har alle engler som hjelper oss.
– Elia fikk lov å sette ord på frustrasjonene sine, ærlig og åpent v. 9–11. Gud er åpen for å høre på deg når du har det vondt.
– Gud minte Elia om sin kraft v. 11–12. Han viste seg i storm og jordskjelv, for å si at han er mektig også nå.
– Den stille røsten fra Gud trengtes v. 12. Herren kom i en stille susing. Vi må ikke glemme at slik kommer han helst i dag også.
– Det han fikk høre, ble en fornyelse av oppdraget, en påminnelse om Guds hensikt v. 15-17. Herren hjelper oss stadig til å korrigere kursen.
– Der Gud har med saken å gjøre, er forholdene aldri så ille som de kan synes, v. 18. Har vi det mørkt innvendig, kan vi komme til å se for mørkt på situasjonen.
– En god venn fikk i oppdrag å være følgesvenn og etterfølger, nemlig Elisha v. 19. Gud kan ha en etterfølger klar for deg også.
 
Jeg merker meg at Herrens røst to ganger kom til Elia og spurte: Hva vil du her, Elia? Det er et viktig fokus å stille inn på stadig vekk: Nå er jeg her. De og de mulighetene har jeg, de og de begrensningene. Hva vil jeg med dem?
 
Jesus møtte en blindfødt og spurte: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Gud trer ikke løsningene ned over hodet på oss. Han spør: Hva vil du her? Hva skal jeg gjøre for deg her og nå?

En nesten-pensjonist

Det andre eksemplet på en nesten-pensjonist jeg vil fortelle om, er apostelen Paulus. Jeg vil ta frem noe fra Filipperbrevet, kapittel 1, fra vers 3 til 8:
 
«Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere. Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn for dere alle med glede på grunn av deres samfunn i evangeliet fra første dag av og like til nå. Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag. Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere alle, fordi jeg bærer dere i mitt hjerte; for dere står sammen med meg i nåden, både når jeg er i lenker og når jeg forsvarer og stadfester evangeliet. For Gud er mitt vitne på hvordan jeg lengter etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag» (Fil 1,3–8).
 
Paulus satt i fengsel da han skrev. Da har du ikke mange muligheter for å utfolde deg. Som fange var han lenket til en fangevokter. Mat og det nødvendigste måtte han få fra venner. Et fengsel på den tiden var nok mye av et smittereir. Epafroditus, som kom med pengegaven fra Filippi, ble dødssyk, men kom heldigvis over det.
 
Paulus kunne skrevet en sur klagesang. I stedet skrev han gledens brev, Filipperbrevet. Jeg registrerer fem aktiviteter hos Paulus: 
 
Han takker (v. 3), 
 
han ber for vennene sine (v. 4), 
 
han oppmuntrer dem (v.5–6),
 
han tenker på vennene sine, de står sammen med ham (v. 7) 
 
og han lengter etter dem (v. 8). 
 
Og alle disse ordene krever ingen fysisk innsats, fire av fem av dem foregår inni Paulus’ hode, en av dem uttrykkes med ord. Men alle er de rettet mot det kristne fellesskapet. Han takker Gud mens tankene er hos de kristne vennene.

Det viktigste foregår i Åndens verden

Tjenestene du ikke pensjoneres fra, er tema her. Jeg vil først si: Du blir ikke pensjonist for Gud så lenge du lever i denne verden. Han skal sørge for å holde deg oppe. Selv om fysiske krefter minker og bevegelsesfriheten blir mindre, kan du tjene Gud. Du pensjoneres aldri fra
 
 Å takke
 Å be
 Å oppmuntre
 Å stå sammen med
 Å tenke på
 Å lengte etter
 
Kan alt dette ha betydning? Ja, fordi det viktigste skjer i Åndens verden. 
 
En gammel mann jeg møtte, som gjorde et sterkt inntrykk på meg, ba hver morgen ved andaktsstunden: «Herre, led meg til noen som trenger meg i dag.» Han var sprek nok til å kunne gjøre tjenester. Jesus har helliggjort hverdagstjenestene ved å minne om et beger kaldt vann, vaske skitne føtter, besøke de isolerte, se innom i fengsler og sykestuer. Du vitner enormt bare ved å møte frem. Det lille ordet håndsrekning taler om en liten forlengelse av det å møte opp: Rekke hånden frem, til et håndtrykk og en vennetjeneste.
 
Jeg tror at Gud kan bruke oss alle, uansett de begrensninger som er lagt på oss. 
 
1Kor 1,26–27: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.»
 
Bli ikke opptatt av å gjøre noen til skamme, men vær opptatt av å se på den allmektige Gud som har gitt deg kallet, som vil gi deg det du trenger, og bruke deg i Åndens verden. For det er mange tjenester du aldri pensjoneres fra.

OPL141