Jesus-disipler i et misjonsteam

Jesus ga misjonsbefalingen og ga ordre om å vinne disipler fra alle folkeslag. 
 
Den ordren fulgte de, de første disiplene og misjonærene. 

Jeg vil nå ta frem en fortelling om hvordan evangeliet kom til Korint. 

Beretningen er å finne i Apostelgjerningene, kapittel 18, fra vers 1. 

I ni punkter vil jeg peke på noe vi kan lære også i dag.

1. Det ble tatt et initiativ. Vers 1: «Deretter drog han [Paulus] fra Aten og kom til Korint.» Paulus brøt opp, dro videre, tok et initiativ, han la opp til enn ny begynnelse. Alt glir på det jevne hvis ikke noen hopper opp av hjulsporene, lar seg lede av Jesus og går inn på noe nytt. Må Herren hjelpe oss til å ta de rette initiativene i rette tid! 

2. Herren er en mester i å lede villige disipler sammen i et team. Vers 2: «Der traff han en jøde som hette Akvilas og var født i Pontus. Han var kommet fra Italia med sin hustru Priskilla, fordi Klaudius hadde påbudt at alle jøder skulle forlate Rom. Dem gav han seg i lag med.» Jødehatet og antisemittismen er nesten like gammel som menneskeheten. Her var det keiser Klaudius som hadde funnet ut at verden ville bli bedre uten jøder. Ut av verdensbyen med dem! To av disse var et aktivt ektepar som het Akvilas og Priskilla. De var altså kommet fra Italia, sikkert med blandete følelser. Var dette i Herrens plan? De var disipler av Jesus og ville gjerne gå på hans veier. Dette skjedde i år 49 etter Kristi fødsel. Nå treftes altså apostelen og det fordrevne ekteparet.

3. Med et team kan vi legge opp til et bredere arbeidsfellesskap. Vers 3: «Og fordi de hadde samme håndverk, ble han hos dem og arbeidet. De var teltmakere av yrke.» Akvilas og Priskilla hadde tydeligvis etablert seg et hjem i Korint. Sikkert ikke flott og stort, for de var jo flyktninger. Men de fant husrom for en forkynner. I en tid da det ikke var mye av pensjonater og hoteller, var telt en etterspurt vare. Paulus levde av å sy telt, Akvilas og Priskilla hadde slått seg på samme håndverket. Nå kunne de jobbe sammen.

4. De prioriterte høyt det viktigste: Å ha møtevirksomhet. Vers 4: «Men hver sabbat holdt han [Paulus] samtaler i synagogen, og han overbeviste både jøder og grekere.» Paulus gikk inn der det var åpent for ham. I jødenes lokale bedehus var han velkommen. Der møtte det frem også grekere, som var fascinert av jødenes tro. Paulus vitnet, forkynte og overbeviste. Det vil si at flere kom til troen på Jesus. Han vant nye disipler for Herren også i den sekulære byen Korint.

5. Herren sendte forsterkninger og ga oppmuntringer. Vers 5: «Da nå Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, var Paulus fullt opptatt med å forkynne, og han vitnet alvorlig for jødene at Jesus er Messias.» Silas kalles også Silvanus, det betyr: ’Han som elsker skogen’. Timoteus var også en ung mann. De kommer nesten som to friske «ettåringer» for å hjelpe til. Nå kunne de spesialisere seg enda mer på tjenesten. Priskilla og Akvilas kunne sy desto mer telt, slik at Paulus kunne bli fullt opptatt med å forkynne. Slik fikk vi på den tiden heltidsforkynneren, fordi noen støttet opp. De to unge var sikkert med for å gjøre møtene kjent. Det virker som Paulus ble ytterligere oppmuntret i tjenesten. For det kom et sterkt alvor i forkynnelsen hans. Hovedtemaet var: Det gamle testamente forteller om Messias. Jesus har nylig vært i virksomhet i Israel og oppfylt profetiene. Nå gjelder det å vende om og følge ham som Jesus-disipler. 

6. Når noen forkynner med overbevisning, vekkes motstand. Vers 6: «Men da de stod imot og spottet, ristet han støvet av sine klær og sa til dem: Deres blod skal komme over deres eget hode! Jeg er ren. Fra nå av går jeg til hedningene.» Paulus mistet ikke motet av at han ikke lenger fikk vitne i synagogen. – De får ta dommen over seg selv, de som avviser Jesus, mente han. Hvis jødene ikke ville ta imot, ville han vende seg til hedningene.

7. Gud leder og overrasker hele tiden. Vers 7–8: «Så gikk han bort derfra og tok inn i huset til en mann ved navn Justus, en mann som fryktet Gud. Hans hus lå like inntil synagogen. Synagogeforstanderen Krispus kom til troen på Herren med hele sitt hus. Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe.» Det må ha blitt opplevd som noe av et kaos. En mann som ikke var jøde, men fryktet Gud, het Justus. Det betyr den rettferdige. Han sa til Paulus: ’Ta inn hos meg, og ha gjerne husmøter her.’ Men det føltes ikke lite provoserende at Justus bodde rett ved siden av synagogen, så folk sto stadig på valg: Skal vi gå til synagogen og delta der, eller skal vi gå inn i Justus’ hus og høre på Paulus? Enda mer forvirrende ble det av at synagogeforstanderen, selveste sognepresten, om vi kan si det slik, kom til tro på Jesus. Han het Krispus og hadde stor familie. Hele familien sa: Vi vil bli disipler og følge Jesus. «Mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe,» står det.
 
Men ut av dette kaoset ble det nok store spenninger. Åpenhet og motstand, folk ble satt på valg, noen ville nok gjerne at Paulus og hele teamet hans dro til et annet sted. Ble Paulus motløs? Vi vet ikke, men i alle fall fikk han nå et budskap som skulle hindre ham i å bli motløs:

8. Herren gir oppmuntring og styrke. Vers 9–10: «Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen.» Ikke vær redd, Paulus, bare forkynn fortsatt. Ikke slutt med å tale. Jesus hadde sagt: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Nå ble løftet gjentatt i Korint: «Jeg er med deg.» Og så denne merkelige setningen: «For jeg har mye folk i denne byen.» Var det så mange troende der? Nei, men det var mange som Herren hadde utsett til å bli frelst. Fikk de bare høre, ville de bli disipler av Jesus, de også. Ble bare evangeliet forkynt, ville det skape frelse. 

9. Herrens medarbeider ble trofast i tjenesten. Vi kan kanskje tro at de første misjonærene fór fort fram og brukte harelabben over nye og sårbare menigheter. Nei, det står, vers 11: «Så gav han seg til der i et år og seks måneder, og lærte Guds ord blant dem.» Atten måneder forkynnelse og bibelopplæring leser vi om her i Apostelgjerningene 18. Paulus ble på sin post. Han lå i gjestesenger i ett og et halvt år og henga seg til forkynnelsen.
 
Det er mer å fortelle, men jeg vil runde av der. For det er noen sannheter vi har lært av denne fortellingen:

• Ta de rette initiativ. Be Gud om ledelse

• Se etter medarbeidere, du kan ikke virke alene

• Dann et arbeidsfellesskap

• Sørg for at det blir tilrettelagt for det viktigste: Forkynnelse

• Få unge mennesker med, og la dem være til oppmuntring

• Vær forberedt på at det kan bli motstand

• Motgang trenger ikke bety undergang, men nye muligheter. Gud leder

• Herren vil gi deg styrke og oppmuntring når du trenger det.

• Til slutt: Bli på din post, gjør et grundig arbeid, til Herren kaller deg til noe annet.

OPL138