Kristen overfor dem som ikke tror

Når jeg i dag skal ta opp emnet Jesus-disipler mellom likegyldige, syns jeg det er naturlig å begynne med å spørre om jeg selv er likegyldig. Må Herren bevare oss fra sløvheten. 
 
Et ord av Jesus tenker jeg på under hele denne serien: «Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære» (Joh 12,26). Jesus er på vandring. Han er spesielt nær noen mennesker, visse steder til visse tider. Hvis noen millioner disipler av Jesus ønsker å være der Jesus arbeider, så klarer han å samordne det slik at vi blir spredt plassert. Det handler ikke bare om forskjellige yrker og byer, men om enkeltmennesker på det og det stedet i det og det øyeblikket. Kanskje på helt øde steder. Der og da kan vi fungere som tjenere for Mesteren.
 
Da Paulus drev på som misjonær i Korint, fikk han besøk av Jesus selv som ville oppmuntre ham: «Og Herren sa til Paulus i et syn om natten: Frykt ikke, men tal, og ti ikke! For jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe ondt. For jeg har mye folk i denne byen» (Apg 18,9–10). Det må bety at Herren hadde utvalgt noen i den hedenske verdensbyen Korint til å komme til troen. Men det skjedde ikke automatisk. De måtte få møte Jesus-disipler. De hadde ennå ikke hørt noe om Jesus. Mange av dem kunne sikkert virke svært så likegyldige. Men enten var det bare et ytre skall, eller så kunne de lett vekkes opp fra åndelig søvn til et nytt liv i Kristus. Fikk de vite, ville de si ja. Fikk de høre, ville de bli overbevist. De var forutbestemt til å bli med i Guds folk.
 
De vi møter i hverdagen, hører grovt sett med i tre grupper. 

1. De som allerede tror på Jesus. Dem kan vi oppmuntre ved å fortelle en god nyhet, peke på et godt ord eller gjøre en vennetjeneste. 
2. Så har vi de som uttrykker klart at de er motstandere av kristendommen. Kanskje de ofte kjemper mot en overbevisning som presser på hos dem. Ofte må vi opptre defensivt, de prøver å stikke eller angripe. Vi kan ikke annet enn å opptre så vennlig vi kan, og slik visdommen gir oss forstand til. 
3. Så har vi de likegyldige, som ikke bryr seg i det hele tatt om tro eller ikke tro. Hvordan kan vi opptre klokt overfor dem?
 
For å belyse nærmere emnet vårt, Jesus-disipler mellom likegyldige, tar vi nå utgangspunkt i Kolosserbrevet, kapittel 4, vers 2 til 6:
 
Vers 2: «Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud.»

SNAKKE MED GUD OM MENNESKENE 
Jeg tror at en Jesus-disippel som skal få bety noe blant andre, har stor velsignelse av å leve i bønnens verden. Bønn er ikke bare å sende opp rørpost med beskjeder og ønsker til en himmelsk kommandosentral. Det er å være «vedholdende i», å være hengitt til, holde fast ved, bruke mye tid på. Ordet taler om våkenhet. Det vil si at sløvhet og åndelig søvn som fins hos oss, kriger mot den gode tilstanden å leve i bønn, la sinnet samle seg om det som hører Gud til. 
 
Bønn kan lett fremstilles som en plikt og byrde. Jeg synes å se at Paulus gir en motvekt når han snakker om takk. For takken minner om hva vi er glad for. 
 
Vers 3: «Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium [hemmelighet]. For det er for dens skyld jeg er i lenker.» Med dette sier Paulus: Du skal ikke kristne verden på egen hånd. Du har en mengde medarbeidere. De var to som skrev Kolosserbrevet, Paulus og Timoteus – en gammel og en ung. De drev utrettelig med å forkynne. 
 
I dag er det ikke så mange som forkynner, ser det ut til. Men ordet kan nå langt på merkelige veier. Folk lytter på radio, ser på tv, søker på internett, og dumper borti Jesus-disipler både her og der. Å bringe et menneske til Kristus er ingen soloprestasjon. Mangt kan dra i riktig retning. Mens jeg skriver dette, ringer en medkristen og sier at han har søkt på internett, på Google, etter et spesielt begrep. Nokså snart i opplistingen ble han vist til Noreas sider og webpastoren, der dette var belyst i en artikkel. Ordet ligger også ute i den virtuelle verden. Hvem vet når det finner åpne hjertedører?
 
Paulus skriver om at det må åpnes dører for Ordet. Han tenkte nok i første omgang konkret, at fengselsdøren må åpnes, så han kan dra rundt igjen. Men han bruker det også som et talende bilde: Det må åpnes dører for Jesus. Hjertedørene kan være stengt for vitnesbyrdet om Herren. Men den allmektige Gud kan åpne. Be om at han gjør det, særlig hos mennesker som er likegyldige.
 
Jeg kom i prat med ei jente på en skole en gang. Jeg spurte hvordan hun var blitt en kristen. Hun sa: «Jeg hørte på en gudstjeneste i radioen. Presten sa: La oss bekjenne våre synder. Så bekjente jeg alle syndene jeg kom på, og så fikk jeg en indre fred, og senere har jeg regnet meg som kristen.» Så enkelt åpnet Herren en hjertedør.
 
Kristi mysterium er et annet uttrykk for evangeliet, en hemmelighet som nå er blitt åpenbar, og som skal kunngjøres for flest mulig. For Herren har mye folk overalt, som venter på et forløsende ord.
 
Dette ordet har gjort at Paulus var havnet i fengsel. Ja, vitnesbyrdet kan stenges inne, enten av onde mennesker, eller på grunn av likegyldige Jesus-disipler. Be om at det åpnes dører.
 
Vers 4: «Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør.» Mange er flinke til å be for dem som er reist ut for å vitne. Det er viktig. Forkynnerne er sårbare og svake mennesker, som vi alle er. De kan møte hindringer, tale på en uklar måte, de kan bli utsatt for åndelig bråk akkurat når det gjelder å være klar til å forkynne. Men fremfor alt: De kan forkludre alt slik at Kristi mysterium forblir som en hemmelighet for altfor mange. Fortsett å be for forkynnerne!
 
SNAKKE MED MENNESKENE OM GUD

Men vi skal ikke bare be, det vil si snakke med Jesus om menneskene. Når Herren åpner dører, skal vi snakke med menneskene om Jesus. Apostelen uttrykker seg slik:
 
Vers 5: «Omgås i visdom med dem som er utenfor. Kjøp den laglige tid.» Vær kloke når dere er sammen med dem som er utenfor Guds rike. Bruk den visdommen du har lært av Jesus, og be om mer visdom. 
 
«Kjøp den laglige tid,» sier Paulus. Det er et bilde som må forklares. Tiden har vi liksom hele tiden, den flyter som en stille strøm forbi oss. Men av og til er tiden som et tidspunkt. Vi kan bruke mange uttrykk for det rette øyeblikket: Den laglige tid, det gunstige tilfelle, den beleilige time, den gode anledningen. 

Når Paulus her snakker om å kjøpe og uttrykker seg på gresk, så bruker han et uttrykk som betyr at «dere henter ut av markedet». Da ser jeg for meg en gruppe Jesus-disipler som vandrer rundt på et stort torg med varer. Plutselig får de øye på noe spesielt og verdifullt. Det skiller seg ut fra alt annet. Her er et tilbud de aldri har sett maken til. Nå gjelder det å slå til. Anledningen dukker kanskje ikke opp igjen.
 
Slik er det i forholdet til de likegyldige. Plutselig kommer et spørsmål. Det settes ord på en lengsel. Et blikk eller en tåre eller en takk åpner en liten dør inn til en menneskesjel. Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Av og til kjøpte jeg den laglige tiden. Andre ganger tenkte jeg på det etterpå: Der ga Herren en anledning, men jeg var for sløv til å oppdage den!
 
Nei, vi er ikke alltid våkne nok til å hente ut det gunstige øyeblikket, det greske kairos. Desto mer bør vi være Jesus-disipler hele tiden, i den stadige strømmen av chronos-tid som vi får.
 
Vers 6: «La deres tale alltid være vennlig, men krydret med salt, så dere vet hvordan dere skal svare enhver.»
 
Ordet fester oppmerksomheten ved hvordan vi snakker med folk. Talen skal være vennlig. Men det er brukt samme ord, det greske kjaris, som i andre sammenhenger oversettes nåde. Ordet ’nåde’ betyr faktisk også velvilje, yndest, takknemlighet, imøtekommenhet, gavmildhet, innbydende holdning og mye annet fint preget av smil og sympati. På gresk har Paulus et ordspill her: Det gunstige tidspunktet – kairos – må fylles med nåde og vennlighet – kjaris. 
 
En kan lure på om ikke den gode vennligheten nesten alene kan vinne likegyldige mennesker for Gud. 
 
Da vi bodde i Kristiansand, ble jeg kjent med en industrileder som var blitt en kristen i voksen alder. Hvordan? Han hadde vært på ferieopphold på Drottningborg. Der hadde han møtt «Norges vennligste mann», som han sa. Det var rektoren der, Birger Breivik. Så ble hjertedøren åpnet.
 
Forkynneren Øivind Andersen sa en gang at du kan ikke vinne et menneske for Gud hvis ikke den personen får velvilje for deg personlig. Jeg reagerte negativt første gang jeg hørte det. Men jeg tror han har rett, og det stemmer med ordet her i Kol 4,6. Bli kjent med folk, lik dem, verdsett dem, strekk deg for dem. Du ble ikke omvendt for å bli innadvendt. Noen mennesker leser ikke andre bibler enn deg.
 
Det fins naturligvis en såpeglatt og utvendig vennlighet som du fort kan bli grundig lei av. Derfor sier Paulus at den gode velviljen skal serveres med litt salt til. Et dryss av salt forsterker enhver god smak. «Dere er jordens salt!» sier Jesus. «Men hvis saltet mister sin saltkraft, hvordan skal det da kunne bli salt igjen?» (Mat 5,13). Vi skal ikke få folk til å følge våre meninger, men til å følge Jesus som disipler.
 
Legg ellers merke til hva Paulus skriver: «… så dere vet hvordan dere skal svare enhver». Å vitne for likegyldige betyr ikke at vi trenger oss på mennesker med religiøse diskusjoner i tide og utide. Det innebærer å være klar til å svare når de likegyldige bringer evige temaer på banen. Så for å si det litt annerledes i forhold til Bibelens ord: Pøs på med vennlighet, og la den andre ta opp viktige spørsmål i det gunstige øyeblikket. Da er du naturligvis våken til å gi et svar.
 
Ingen venter at du har et ferdigpugget standardsvar på alle slags innvendinger mot troen. De som går rundt som et levende leksikon i apologetikk, trenger ikke være de mest vellykkede Jesus-disipler. Det er lov å svare med nye spørsmål. Det er lov å innrømme usikkerhet. Det kan hende du mer skal være et svar enn gi et svar.
 
Vi vandrer daglig mellom de likegyldige. Be Herren frelse deg fra likegyldigheten. Be om å få være vennligheten personlig, slik Jesus alltid var vennlig og full av nåde.

OPL135