Barnabas – et godt forbilde

 
Bibelen sier at dette kan være en fruktbar aktivitet. Fokuser på forbildene. Følg dem i de holdningene de viste, den innstillingen de hadde, hva slags sinnelag som preget dem i forskjellige situasjoner. Paulus skriver: «Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss» (Fil 3,17).

Vurdert som en gud!
I dag vil jeg trekke frem et slikt forbilde fra Bibelen: Barnabas. I byen Lystra kalte de faktisk Barnabas for Zevs, den aller høyeste og mektigste guden, som blant romerne ble kalt Jupiter (Apg 14,12). Så det må ha vært noe helt spesielt med Barnabas.
  
I første omgang står Barnabas frem som en enkel og ukomplisert mann. Men ut fra det som fortelles om han, må han ha vært en spesiell personlighet, som etter hvert fikk stor innflytelse. Han var ikke noe overmenneske, hadde sine feil. Nettopp derfor kan han ha mye å lære oss. Likevel: Ikke mange mennesker får den ære å bli dyrket som en gud!

Fikk nytt navn

Han het egentlig noe annet: Josef. Men apostlene ga ham et nytt navn: Barnabas, Oppmuntringens sønn (Apg 4,36). Det er også oversatt Formaningens sønn, trøstens sønn, tilskyndelsens sønn. Det geniale med Barnabas var ikke først og fremst det han hadde i hodet, men det han hadde i hjertet. Navnet viser hvilken tjeneste han hadde.

Oppmuntreren

Det å trøste og oppmuntre og sette mot i folk må ikke sees på som mindreverdig eller annenrangs. Om Jesus er det spådd hos profeten: «Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke» (Jes 42,3). Når Barnabas var en fremragende oppmuntrer og trøster, er det ikke fordi han var preget av Jesus, som den største trøsteren?
 
Lukas forteller at Barnabas var en levitt, født på Kypros (Apg 4,36). Barnabas kom fra en velstående familie og var antakelig sendt til Tarsus for å få seg utdannelse. Der kan han ha møtt Saulus. En tradisjon sier at han satt sammen med Saulus ved den berømte Gamaliels føtter. 

Ga økonomisk støtte

Det som først gjorde Barnabas kjent blant de første kristne, var at han var så sjenerøs. Han solgte en tomt som han hadde, og la pengene for apostlenes føtter. Det han eide, ville han forvalte til Guds ære. I Midtøsten har det alltid vært kamp om land. Barnabas var privilegert som hadde et stykke jord. Men han sa fra seg det han eide. Han kunne vært økonomisk uavhengig, men la det til side. Han var rik, men ble fattig. Mannen som hadde gitt bort pengene sine, fikk gleden av å dele ut til dem som trengte hjelp. Han var velvillig og optimistisk, men ikke godtroende. 

Tok seg av folk

Det var Barnabas som menneskelig sett så en fremtidig leder i Saulus. Han så at Gud hadde virket mektig i Saulus’ liv. Da Saulus «kom til Jerusalem, prøvde han å slutte seg til disiplene. Men alle var redd ham, for de trodde ikke at han var en disippel. Men Barnabas tok seg av ham og førte ham til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, og at Herren hadde talt til ham, og hvor frimodig han i Damaskus hadde talt i Jesu navn» (Apg 9,26–27). Den ensomme Saulus fikk Barnabas som sin første kristne venn. Dermed åpnet Barnabas dørene for at Paulus kunne bli hedningenes apostel.

Trådte til side

Vekkelsen som brøt frem i Antiokia, trakk mye folk, og Barnabas tenkte at her trengtes mange medarbeidere. Med Gudgitt innsikt skjønte han at den tidligere fariseeren kunne være rette mann. Barnabas ante nok at han selv fort ville komme i skyggen av den geniale, men yngre Paulus. Men det var helt greit, han var villig til å innta en underordnet rolle, for Guds rikes skyld. Paulus kunne med sin bakgrunn lett ha blitt fordomsfull og sneversynt, men antakelig fikk rådgiveren hans, Barnabas, hjulpet ham av med slike tendenser.

God veileder

Barnabas var en taktfull person. Det var en vekkelse ved lekmenn i Antiokia. Lukas forteller: «Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til troen og omvendte seg til Herren. Ryktet om dette kom menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. Da han kom dit og så Guds nåde, gledet han seg. Og han formante alle til at de helhjertet skulle holde fast ved Herren» (Apg 11,21–23). Det har vært nødvendig mange ganger senere, at kristne ledere setter seg inn i kristne vekkelser, at de ikke sporer av. Barnabas hadde tillit begge veier og ledet det hele inn i et sunt spor.

Sunn optimisme

Et annet trekk ved Barnabas var hans sunne optimisme. Han hadde tiltro til folk, ventet det beste, og fikk rett. Han valgte å ta med seg den unge Markus på reise, selv om Paulus ikke hadde noen tro på ham. Men det skulle vise seg at Markus ble en førsteklasses medarbeider, også for Paulus.

Modig

Så var han modig. De blir av de kristne i Jerusalem omtalt som «våre kjære brødre Barnabas og Paulus, menn som har våget sitt liv for Herren Jesu Kristi navns skyld» (Apg 15,25-26). Like før har Lukas karakterisert Barnabas som en god mann, fylt av Den Hellige Ånd og tro. Han var god og gjorde godt.
 
Naturligvis var ikke Barnabas fullkommen. Selv om en er kristen og ledet av Ånden, har vi alle feil. Og vår sterke side kan bli vår svakhet.

Revet med i hykleri
Den første menigheten var uklar i forholdet til overholdelsen av loven, i spenningen mellom en kristendom for jøder og en Kristustro for hedninger. Peter opptrådte feigt, og det står at «til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres» (Gal 2,12–13). Til og med Barnabas. Det var en skuffelse. Men han som var så velvillig og optimistisk, hadde altså vansker med å bli fast, prinsipiell og upopulær når det trengtes. Så vi må våke over våre sterke sider, at de ikke blir en felle for oss.

Bitter uenighet
Og vel kjent er det at Paulus og Barnabas kom opp i en krangel om den unge Markus. Markus hadde ikke vært tøff nok på en misjonsreise. Paulus ville ikke ha ham med neste gang. Når det nevnes at Barnabas var onkel til Markus, smakte historien litt av nepotisme. Vi har lyst til å hjelpe frem egne slektninger. Men den andre siden av det hele var at Barnabas ville gi Markus en ny sjanse. Barnabas var mild, men ble nå vrang, Paulus var sterk, men ble nå uforsonlig.
 
Det var noe syndig som oppsto i denne krangelen. Lukas kaller det en «så bitter uenighet at de skiltes fra hverandre» (Apg 15,39). Det gnistret av temperament. Her var slett ingen smakebit av Åndens frukt.

To team fra nå av
Begge hadde nok litt rett. Resultatet ble i alle fall at vi nå fikk to erfarne misjonsteam i stedet for ett. Barnabas tok med seg Markus og seilte av sted til Kypros. Paulus tok med seg Silas. Og Markus lærte kanskje noe om hvor han burde forbedre seg, og så gjorde han det. Så ble han senere en kjær medarbeider for Paulus. Han skrev i det siste brevet sitt: «Få tak i Markus og ta ham med deg, for han er til nytte for meg i tjenesten» (2. Tim 4,11).

OPL132